Laurent Obertone. Foto: Les Incorrectibles / cc by-sa 4.0 / Wikimedia Commons.

I Frankrike gjør maktapparatet, mediene og «intellektuelle» alt for ikke å se hva som skjer med landet, sier forfatteren Laurent Obertone, som har skildret en geriljakrig i Frankrike i romanform. Men den tause majoriteten ser det, fastslår han i et intervju med Il Giornale.

Obertone (39) er noe så sjeldent som en forfatter med et kjent fjes som skriver under pseudonym, mens den virkelige identiteten hans er ukjent – av sikkerhets­grunner, sier forfatteren selv: – I vårt land er det umulig å stille seg kritisk til innvandringen uten å havne i alvorlig trøbbel, hevder Obertone.

I 2016 kom første bind i hans profetiske romantrilogi «Guerilla», som beskriver et utbrudd av ukontrollert vold i forstedene i et allerede brutalisert Frankrike, etter at en politimann har drept noen innvandrere. Men allerede i 2010 var han blitt fremhevet av den berømte forfatteren Michel Houellebecq, som mer enn noen andre er kjent for å bruke romaner til forsøk på å se inn i fremtiden.

Il Giornale: Var volden og opprøret allerede forutsagt? Hadde De sett noe som mange ikke hadde forestilt seg?

Laurent Obertone: Jeg tror at mange av oss har øynene åpne. Det har ikke de store mediene, som beskylder meg for å spille i hendene på ekstremhøyre. Og de har frosset meg ut. Men mine observasjoner er også flertallets. I flere tiår er vi blitt påtvunget en masse­innvandring som er i strid med det franske folkets ønsker. Og konsekvensene er katastrofale.

Risikerer Frankrike borgerkrig?

Landet har i flere år befunnet seg i en geriljakrig. Antallet volds­forbrytelser har økt konstant i mer enn ti år. Hver eneste dag skjer det flere titalls kniv­stikkinger, flere hundre seksual­forbrytelser, flere tusen tilfeller av aggresjon. Opptøyene gjør ikke annet enn å generalisere fenomenet, og det med en utrolig følelse av straffrihet som dessverre er forståelig, gitt at rettsvesenet altfor sjelden griper fatt i sakene.

Det hevdes ofte at de voldelige ungdommene med innvandrer­bakgrunn er sinte. Det stemmer ikke, hevder Obertone.

Hvorfor dette raseriet?

Det er ikke raseri. Opprørerne fryder seg, for det meste. Det handler om opportunisme. Det gale de gjør er bravader som de feirer seg i mellom, som gjør dem populære internt i gruppen sin. De angriper, de ødelegger, de tar ikke hensyn til noe, og scorer på en måte poeng. Jeg vet at det blir forklart som sosiale fenomener, at det er et rop om rettferdighet, men det er fullstendig galt. Slike ting blir sagt for å anklage samfunnet istedenfor de skyldige. Vi blir stadig lurt.

Forfatteren ser ingen helter i dagens Frankrike:

Hvem har skylden for det som skjer?

Opprørerne, selvsagt. Regjeringen, for sine unnlatelses­synder. Venstresiden, som tålmodig har avvæpnet både befolkningen og politiet moralsk. Men også folk flest, som tier, som avfinner seg med å vente uten å prøve å bli hørt, og uten å tenke alvorlig over situasjonen i sin fulle bredde.

Hva slags ansvar har institusjonene?

De er noen feiginger – svake mot barbarene, sterke og reaktive kun mot vanlige folk, som er tamme og medgjørlige og nok en gang kommer til å betale regningen. Staten nøyer seg som alltid med kunngjøringer. Det er alt den klarer å gjøre. Det eneste som bekymrer staten, er hva slags virkning disse hendelsene har på dens image. Staten forsvarer ikke lenger landet, men bare sine egne interesser. Den er lamslått av sitt eget selvbilde, av det inter­nasjonale samfunnet, av den globale fremskritts­ideologien. Så staten kommer ikke til å iverksette drastiske tiltak, den vil nøye seg med storslagne kunngjøringer.

«Fred er ei det beste, men at man noget vil», skrev Bjørnstjerne Bjørnson for over 150 år siden. Obertone gjør Bjørnsons ord til sine:

De forestilte Dem i sin tid at Frankrike ville falle på tre dager. Finnes det risiko for at systemet ikke holder? Folk ber om ro.

Folk vil ha ro, men det vil de ikke få. Og jo flere ganger de ønsker seg det uten å gjøre noe, desto verre vil det bli. Den dagen opprørerne blir altfor mange for staten, når staten faller, blir enhver sin egen lykkes smed, og da vil det være altfor sent å reagere.

Staten har mer enn nok informasjon til å trekke de samme konklusjonene som folk flest har gjort, mener Obertone:

I to år var de i tett kontakt med de hemmelige tjenestene. Hva lærte De av det?

De hemmelige tjenestene har øyne som fungerer. Og de bruker dem. Dessverre havner rapportene deres i statens papirkurver. Våre ledere er som sagt ikke interessert i fakta. De strever derimot med å fremstille faktaene på en måte som skaper et fordelaktig inntrykk av dem selv.

De store mediene har derimot forlatt virkeligheten, fastslår han:

Hva sier De til beskyldningene om at De står den ekstreme høyresiden nær?

Dette er en beskyldning som skal tjene til å bringe oss til taushet og til å rense mediene for sunn fornuft. Mine analyser er flertalls­oppfatninger, men denne opinionen anses som farlig. Derfor blir den kriminalisert. De store mediene lukker seg derfor inne i en dogmatisk late som-verden, der virkeligheten ikke lenger trenger inn. De prøver å frata landet sin intellektuelle suverenitet, og demokratiet med den.

De «intellektuelle» på sin side motarbeider virkeligheten aktivt, avslutter Obertone:

Hva er det De har forstått som andre intellektuelle ikke forstår?

Folk i intellektuelle yrker anstrenger seg stort sett for ikke å forstå det som alle forstår. De hevder at ting alltid er mer komplisert, og at den sunne fornuften alltid tar feil. Det er ideologiens essens, og i akademiske og mediesirkler er den gangbar valuta. Man kan hverken slippe inn eller gjøre suksess der hvis man ikke holder seg til dette politisk korrekte dogmet. Men det er stadig flere av oss som nekter å lukke øynene og gjøre oss medskyldige i det som blir påtvunget oss.

Forfatterens diagnose av Frankrike gjelder naturligvis flere andre europeiske land, vårt eget inkludert.

Ny bok fra Alf. R. Jacobsen. Kjøp boken her!

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!