Kommentar

Jan van Hemessen Parable of the Prodigal Son (1536)

Leser man Oslo-avisene og følger med i debatter på NRK og TV 2, så blir alle typer innspill om innvandring, islam-kritikk, identitetspolitikk, nasjonalisme etc. belyst og forklart ut fra begrepet «høyrepopulisme». Begrepet blir alltid gitt en negativ politisk ladning, hvilket i utgangspunktet innebærer at samfunnsmangfoldet blir tolket ut fra ideologisk snevre rammer, slik at den som bruker begrepet, kan plassere seg trygt på den rette siden, det vil si på venstresiden.

Begrepet «høyrepopulisme» brukes konsekvent nedsettende og diskvalifiserende, noe som kommer særlig tydelig frem hos Andreas C. Halse i Aftenposten (3. april). Hvis han hadde hatt en tilsvarende negativ holdning til venstrepopulismen, skjønt den finnes jo ikke lenger, så kunne vi kanskje diskutert hva som var galt ved selve populismen, det vil si et folkelig engasjement og opprør.

Men hvorfor finnes det ikke et folkelig opprør på venstresiden, bare en massiv motvilje fra den radikale eliten mot indre splid og opprør nedenfra?

For det er en kjensgjerning at det pågår et opprør nedenfra, fra folkelige bevegelser både på høyresiden og venstresiden. Velgerne flykter fra Ap og KrF, og partiene Rødt, SV og MDG består stort sett av intellektuelle elitister som ikke aner noe om den sosiale virkelighetens verden.

Ja, for her handler det om den sosiale virkeligheten, men den må man prøve å forstå. Man kan ikke drive en «kamp om virkeligheten», slik Andreas C. Halse hevder, som om den er noe man kan erobre og dermed styre. Det har vært metoden i alle diktaturer.

Om venstresiden vil gjøre noe med den virkeligheten de ikke liker, bør de først prøve å forstå den, og da spesielt den opprørsånden som nå koker i befolkningen. Den er ikke mindre intelligent enn venstresidens arrogante eliter, den har også mer peiling på hva grasrota baler med av usikkerhet og sosial uro. Men her lukker de venstreradikale både øyne og ører og dytter det folkelige opprøret over på høyresiden, uten å skjønne at de sager over den politiske grenen de sitter på.

Fordi velgerne ikke finner gehør og møter forståelse hos venstresiden, føler de seg som politiske flyktninger i eget land. Den elitære venstresiden har til og med, ved hjelp av samfunnsoppløsende multikulturalisme og globalisering, fratatt dem deres nasjonale identitet og tilhørighet.

Bare å hevde slike synspunkter vil umiddelbart stemple forfatteren som høyrepopulist, men det endrer ikke en tøddel på virkeligheten, bortsett fra at den sementerer ytterligere venstresidens politiske uforstand og mangel på samfunnskontakt. 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også