Jonas Gahr Støre snakker som om han er familieterapeut for alle nordmenn. Men vi trenger ikke terapi, vi trenger handling. Støre later som om det ikke er hans ansvar, ikke hans feil. Han prøver å trøste. I virkeligheten er det ansvarsflukt.

Det er noe vammelt og umandig over denne innfølingen. Hvorfor må mannfolk føle så mye? Folk vil heller ha en som setter skapet på plass.

Heldigvis har vi hverandre, mange har hjelp fra familie, nabolag og kolleger.

Og sammen har vi velferdsstaten i Norge.

Den er ikke til pynt, den er et spleiselag vi har bygget opp gjennom generasjoner. Velferdsstaten er der for å bli brukt.

Skal vi komme oss gjennom vanskelige tider, må vi ta vare på hverandre og bruke ressursene som ligger i et sterkt fellesskap.

Støre er hippie, alle norske politikere snakker hippiespråket. Deres motto er Make love not war. Men nå lever vi i krigstider. Kan det være en ide å justere budskapet?

I stedet får vi Kardemomme by:

Den varige løsningen på energikrisen er at vi produserer mye mer fornybar kraft fra vann, vind og sol, så prisene i fremtiden kan være lave og stabile for folk og bedrifter. Det er vi godt i gang med.

Støre snakket mye om Ukraina, men han snakker om hjelp, ikke våpen, til tross for at vi leverer våpen som dreper russere. Det vil ikke norske politikere vedstå seg.

Derfor skal vi hjelpe ukrainerne også i året som kommer, med nødhjelp og hjelp til å forsvare seg selv. Og ved å få flyktninger ut i arbeid og inn i fellesskapet her i Norge.

De vil ikke ta inn over seg hva krig betyr. Det er som krigsfilmene uten blod.

Bøygen

Støre hadde møtt ukraineren Narek, som hadde fått jobb.

Møtet med Narek minnet meg på betydningen av arbeid. Av å kunne forsørge seg selv og tjene egne penger.

Ikke alle kan det, og de som ikke kan jobbe, skal vi ta godt vare på. Men mange som står utenfor arbeid, både vil og kan arbeide. Det skal vi hjelpe til med.

Men mange vil ikke jobbe. Tenk om Støre hadde våget å si at for mange av dem som kommer hit, snur opp ned på ordtaket: De krever sin rett først, og plikten kommer i annen rekke. Det har den norske staten lært dem.

Støre vet at han kan ignorere økonomiske lover. Han flyter på Oljefondet. Han trenger ikke bry seg om at gratispassasjerer koster samfunnet enorme beløp. Men nordmenn ser det. De feller en hard dom over politikere som lar det skure nå som de selv får det vanskelig. Kunne det være en idé å la ordet dugnad få et konkret innhold? At alle må bidra, må bety at man stiller noen krav.

Sleipe Støre

Støre babler mye om frihet. Men når det gjelder klima, er det slutt på friheten. Da må du gjøre som mora di sier.

Ja, at vi får frihet til å forme vår egen fremtid.

Hvis vi skal kunne bestemme over fremtiden, må vi finne løsninger på klima- og naturkrisen.

Klimaendringene er skapt av mennesker.

Derfor må klima- og naturkrisen også løses av mennesker, av kunnskapen vår, teknologien og politisk handlekraft.

Skal vi lykkes, må alle bidra, alle ta ansvar, for små valg vi tar i hverdagen – og for de store valg vi tar gjennom omstillingen av energi og andre naturressurser.

Alt som handler om klimatiltak, er solskinnshistorier. Ingenting om teknologiske hindere eller at holdbarheten på vindmøllene bare er tyve år. Ingenting om risikoen for industrisamfunnet.

Det er noe sovjetisk over denne skjønnmalingen.

I året som har gått, har Norge hevet klimamålene. Men viktigere enn å sette høye mål, er å ha realistiske planer og tiltak for å nå målene. Det har Norge.

Som i Gulen i Ytre Sogn, der de nå setter sammen noen av de første enorme flytende havvind-møllene som skal ut i Nordsjøen.

Som i Brevik i Telemark og på Klemetsrud i Oslo, der de lager anlegg som fanger den skadelige klimagassen CO2. Eller i Øygarden utenfor Bergen, der de gjør klar for at denne klimagassen kan fraktes ut i Nordsjøen og lagres trygt mer enn 2000 meter under havbunnen.

Eller i Arendal og i Mo i Rana, der de bygger nye verdensledende batterifabrikker.

Støre glimter til:

Å gjøre Norge til Norge er ikke noe vi en gang blir ferdige med.

Norge er ikke noe vi oppnår en gang for alle.

Men så skifter han toneleie, og nå er vi i barnehagen:

Norge skaper du og jeg, gjennom små og store valg, hver eneste dag. Ikke hver for oss. Men sammen.

Når vi jobber.

Når vi hjelper noen rundt oss.

Er virkelig Støre så altruistisk? Lever han som han preker? Han ser ikke slik ut. Sosialister elsker ordet «raus». Men Støre virker ikke raus. Og slett ikke overfor mennesker som mener det motsatte av ham.

Og når vi løfter blikket bort fra de ofte brutale kommentarfeltene i sosiale medier, og møter hverandre ansikt til ansikt, som vi er i alt vårt mangfold.

Dette er kvasi-religiøst.

Støre er ikke mann for å si hvem som rettet våpen mot homofile 25. juni i Oslo.

Etter masseskytingen i Oslo 25. juni i fjor, der to mennesker ble drept og over 20 skadet, gjorde vi nettopp dét: Vi samlet oss og sto sammen mot hat og hets. De ansatte på utestedene der skytingen fant sted, stilte opp for dem som ble rammet – de vek ikke unna, men åpnet opp igjen dagen etter.

Sannheten er at hverken regjeringen eller Pride-folket vet hva de skal gjøre med det hatet som rammet dem 25. juni. Ville det ikke være en idé å ta opp at noen i vårt samfunn ikke vil homofile vel? Det kryr av dem, sa fungerende PST-sjef Roger Berg. – Og vi vet ikke hvem de er, la han til.

Støre har hatt to alvorlige terrorhendelser siden han tiltrådte: Kongsberg og Pride. Ville det ikke være naturlig å nevne dem med større alvor?

Støre har møtt et barn, men han trenger ikke oppføre seg som et barn selv.

Selv om det av og til kan være ubehagelig, så investerer vi i noe av det beste og sterkeste vi har, fellesskapet og samholdet.

11 år gamle Embla fra Bergen holdt barnas nyttårstale i går. Hun besøkte meg på kontoret for noen uker siden og ga råd til min nyttårstale. Jeg vil sitere henne, for hun sa det så godt:

«Hvorfor dytte når du kan klemme? Hvorfor banne når du kan gi ros? Hvorfor hate når du kan elske?»

Det er summen av våre handlinger og holdninger som former hvem vi er som fellesskap.

Selv om vi er forskjellige. Er unge og gamle. Kommer fra by og land. Har ulik tro. Stemmer på forskjellige politiske partier. Og opplever krevende tider på ulikt vis.

Fellesskap er bare en viljeshandling. Dette er en karikatur av hvordan det er å være menneske.

Sammen kan vi velge samhold om alt vi har felles fremfor frykt for det som er forskjellig.

Sannhet fremfor falske nyheter.

Og forståelse fremfor fordømmelse.

La oss samle oss om dét. Legge noen av motsetningene til side. Være rause med hverandre og oss selv.

Mener Støre noe med denne svadaen? Tror han på den? Eller vitner det om en stor forakt for vanlige mennesker? Han sier det han tror de vil høre?

Jeg tror ikke det går hjem. Jeg tror folk føler at de har ledere som oppfører seg som barnehagetanter.

De går et tøft år i møte, og alt de får servert, er ord og ingen konkrete tiltak.

Støre og Vedum svømmer i penger. De samme politikerne som snakker om samhold på inn- og utpust, lar det ikke få noen konkrete konsekvenser for politikken de fører.

Støre står for et paternalistisk sosialdemokrati. Han behandler ikke folk som voksne. Men som barn.

Jeg er redd det skjuler seg en god porsjon kynisme bak dette salvelsesfulle språket. Støre er steinhard når det kommer til stykket. Han gir ikke almisser fra de rikes bord.

Han er synkronisert med Ursula von der Leyen og Macron. De inngår i et eget parti, og der er ikke nordmenn med. Bare Støre og Vedum har adgang.

Kjøp e-boken av Kent Andersen her!

Kjøp «Mesteren og Margarita» her!

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her!

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir» her!

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!