Tekstene kjenner vi. Det er mer interessant å se på menneskene. Jonas Gahr Støre virker ikke å være helt på hjemmebane der han går med Christine Koht ved sin side. Prideflagget er ikke det han er mest fortrolig med.
Men han kan ikke la være å gå i tog.
– Vi skal vise at kjærligheten vinner, og at vi skal ha et samfunn der alle skal kunne være den de er og elske den de elsker, sier Dan Bjørke, leder i Oslo pride.
Dette er paroler på barnehagenivå, men når alle sier dem, virker de selvinnlysende. Det er litt som på partikongresser i Sovjet under Stalin: Ingen tør å slutte å klappe.
I tillegg ser vi utenriksminister Anniken Huitfeldt.
For Trettebergstuen er det nok naturlig å gå i Pride-tog, men hva gjør alle de andre der? Hvorfor føler de at de må tone flagg.
En utenforstående, og det er fortsatt de fleste, undrer seg: Hvorfor må et pridetog se ut som et freakshow? Tror de at toleransen øker jo mer outrerte deltakerne er?