Enkle mennesker i alle aldre spør stundom naivt om hva som er farligst, verst, best og lignende. Oftest er spørsmålene umulige å svare på – hvordan skal man meningsfullt avgjøre hva som er farligst av å mangle hjerte eller lunger, for eksempel? –, men de kan likevel gi støtet til viktig undring. Utfordret på hva som var å foretrekke, å være helstøpt eller tvisynt (jeg var selv både subjekt og indirekte objekt i prosessen, når sant skal sies), hadde jeg for ikke lenge siden et slikt «vet ikke hva jeg skal si»-øyeblikk. Da klarner det ofte tankene å ta pennen til hjelp, og herved inviteres også dere til å ta del i refleksjonen.
Den eneste norske kulturpersonlighet jeg i farten kjenner til som er blitt berømt for sitt tvisyn, var Aasmund Olavsson Vinje. Blant mye annet var mannen både patriot og internasjonalist (for øvrig i likhet med, men vesentlig før i tid, forfatterkollegaen og våpendrageren i striden for norsk maal, Arne Garborg). I det hele tatt fremstår Vinje for den biografisk interesserte som et «på den ene siden, men på den andre»-menneske med sjelden evne til å anlegge ulike perspektiver, altså å se «både retten og vrangen på livsens vev» eller, med en annen av hans egne formuleringer: «å le med ett øye og gråte med det andre».
I norsk politisk historie er tvisynet særlig forbundet med partiet Venstre som i tiår etter tiår stod og skrevet mellom det konservative Høire (da skrivemåten ble endret, tok det ikke lang tid før også sistnevntes konservative innhold forsvant ut med badevannet, men dét er en annen sak) og «de socialistiske samfundsstormerne» i et ennå ungt og radikalt Det norske arbeiderparti. Men idet jeg skriver dette, innser jeg at parallellen er så gammelmodig at den neppe treffer noen hjemme lenger; både A, V og H er for lengst alle blir leverandører av mer eller mindre samme politikk som knapt målbærer noe som helst av ideologi, i hvert fall ikke dype tanker om forskjellen mellom et enhetlig eller splittet syn på «verden og hvorfor».
Motsetningen av «tvisynt» er altså «helstøpt» i vår valgte todeling av alt som finnes, og det skorter ikke på nasjonale helter, litterære og reelle, som fullt og helt evnet å slutte opp om én dominerende holdning eller sak og siden kjempet for dette éne med all sin kraft. Om vedkommende befant seg til venstre eller høyre i det politiske landskapet, spilte mindre rolle. «Gi meg de rene og ranke»-idealet (fra Rudolf Nilsens flotte dikt «Revolusjonens røst») er i bunn og grunn uavhengig av hvilken politisk, ideologisk eller nasjonal gruppering de aktuelle heltene måtte tilhøre. Dyrkingen av «mennesket uten tvil» fremstår som tilnærmet tverrpolitisk.
I og med at jeg overhodet har beskrevet den ovenstående dikotomien ved menneskers holdninger til meningsvalg, og dét uten å ta klar stilling til hva som er bra og dårlig, vil formodentlig tilhørerne av den eplekjekke «nær ingen tvil»-fløyen uten videre fordømme meg som en vinglepinn, en av de vamle som uavlatelig går seg fast i pro aut contra-argumentasjon. I dette mener jeg at de har feil, hvilket vi skal komme tilbake til. La meg imidlertid først påpeke at stor fare hefter ved å undertrykke naturlig tvil i vurderingen av hva som er rett og galt i viktige spørsmål. Tillat meg å minne om et outrert eksempel.
Et av de intellektuelt sett mest svinaktige øyeblikk i europeisk åndshistorie (jeg vet, det finnes en uendelighet av dem, men det følgende var riktig ille) inntraff under propagandaminister Goebbels’ tale på et stort møte i Berlins Sportspalast den 18. februar 1943. Verdenskrigen stod og vippet denne etterjulsvinteren (tyskernes 6. armé under feltmarskalk Paulus var omringet ved Stalingrad) mens motivatoren over alle motivatorer (bytt gjerne ut «motivator» med «løgner»; det er sjelden stor forskjell på de to i politiske sammenhenger) holdt sin senere så herostratisk berømte, og ekstremt skremmende, «wollt ihr den totalen Krieg?»-tale. Forestillingen endte med at publikum, flere med begeistringstårer i øynene, reiste seg i begeistring og skrek et rungende «Ja!» tilbake til mannen som ildnet dem opp med spørsmål om hvorvidt de var villige til å utkjempe en total krig mot fedrelandets fiender.
Drøye to år senere var alt over og Tyskland lå sønderknust og maktesløst, en ruinhaug av et land som hadde lidd totalt nederlag. Publikum fra Sportpalast hadde fått akkurat det de bad om, konsekvensen av den helstøpte oppslutningen (at noen tyskere fantes som kjempet heltemodig mot nazi-regimet og gav sitt liv for å redde landet fra galskapen, endrer ikke helhetsbildet) om nasjonens mildt sagt krevende lederskap. Som kjent siden gammelt: Man skal vokte seg vel for hva man ber om. Faren finnes for at man kan bli bønnhørt.
Mange vil sikkert si at det er malplassert å komme dragende med sånne historier fra fortiden; ingen helstøpte nåtidsmennesker – i hvert fall ikke i vårt opplyste, demokratiske land – vil la seg oppildne og lure av primitive propagandister til å legge vettet i fryseboksen mens reptilhjernen får bestemme alene. I dag vet vi mye bedre, lyder argumentasjonen, for vi har så god tilgang på balansert informasjon!
Det er bare én feil med denne argumentasjonen: Den står ikke til troendes.
Når samfunnets makthavere tegner opp konfliktbilder for folket med rikelig kontrast og tydelig portrettering av hvem som er God og hvem Ond, skal det svært mye til for at Hvermannsen klarer å holde fast ved innsikten om at virkeligheten sjelden er helt svart eller helt hvit.
Propaganda virker minst like godt i dag som på Goebbels’ tid, ikke minst fordi kommunikasjonsteknologien nå er langt mer sofistikert.
Hvorfor disse betraktningene akkurat nå? Fordi Ukraina-krigen åpenbart representerer en massiv utfordring også for oss nordmenn – enda vi slett ikke er krigsdeltagere – når det gjelder evne til nyansering. Ikke overraskende gjelder samme også for et betydelig segment av document.nos lesere som ser ut til å forlange klar tale munnende ut i ja, ja eller nei, nei dersom beskyldninger om å være enten putinist eller nazisympatisør skal unngås.
Dette kan iakttas daglig i kommentarspaltene, eksemplifisert ved reaksjonene på denne åpenbart innsiktsfulle, velskrevne og vel avveide artikkelen om Stepan Banderas plass i ukrainsk historie. Når slik massiv mangel på vilje til å låne meningsmotstandere øre manifesterer seg i et samfunn som ikke er på krigsfot, er det ikke til å undres over at alt annet enn den egne propagandaen nå lukes vekk fra de krigsdeltagende landenes hverdag (jamfør hva ukrainske og russiske medier bringer til torgs). Da er vi havnet i en fordummet virkelighet.
Jeg vet at de ovenstående betraktningene kommer til å avføde en rekke stråmannsangrep rettet mot synspunkter jeg ikke har, langt mindre gir uttrykk for, men la meg likevel klargjøre ett forhold av betydning i sammenhengen:
Min understreking av hvor viktig det er å beholde et grunnleggende tvisyn i stedet for å gi seg hen til den viscerale, vidunderlig varmende overbevisningen om at man selv har rett mens de andre har feil, betyr IKKE at alt er like sant, ei heller betyr det at man ALDRI skal lande på en konklusjon som innebærer støtte til A, men motstand mot B.
Ikke sjelden må det jeg bruker å kalle analoge refleksjoner (altså gradvise vurderinger som ikke er av enten-eller typen) munne ut i nettopp enten-eller handlinger (for en F16-pilot høyt der oppe gjelder til sist at du enten trykker eller ikke trykker på «slipp bomben»-knappen; en tydeligere enten A eller ikke-A situasjon finnes ikke). For slik er både livet og døden; usikkerhet om valg strekker seg bare så langt, opptil en viss grense, deretter følger beslutningene: aksjon eller inaktivitet. Salige sankt Sigmund (Freud) uttrykte det på vidunderlig vis: Man må tåle å leve (og handle; mitt tillegg) med usikkerhet.
Men at vi ikke skal la tvisyn og usikkerhet tvinge oss inn i handlingslammelse i situasjoner der aktivitet – beslutninger og handlinger – er påkrevet, betyr IKKE at vi skal late som om vanskelige valg er enkle. Spesielt skal vi ikke ta lett på beslutninger av betydning for liv og død for andre mennesker enn oss selv.
Hva vi bestemmer oss for i konflikter som den i Ukraina nå, hvordan vi oppfører oss, kan i siste instans bidra til å avgjøre om også vårt eget land blir krigsdeltager eller ikke, så alvorlig er det faktisk. Uansett gjelder at vårt gamle kontinent heller ikke i dag er i behov av at etisk og intellektuell lettvinthet ligger til grunn for beslutninger, at man bestemmer seg utfra magefølelser som frykt eller sympati for USA, for Russland eller andre stater og folkegrupper. Endelig bør enhver propaganda som smaker av at ungdommers død i krig «dulce et decorum est», møtes med skepsis grensende til forakt. I det minste dette bør vi ha lært av forrige århundres voldsomme militære konfrontasjoner.
Les også:
Ved vannhullet – Mimisbrunnrs samlede artikler som E-bøker:
