Kommentar

Hvordan reagerer du når du hører dialekt brukt på radio eller TV? Er du som meg, så synes du det stort sett er hyggelig og kanskje du til og med slås med undring over det rike mangfoldet som finnes innen ett og samme språk, altså norsk; jeg forutsetter da at vi snakker om genuin dialektvariasjon og ikke bare språkfeil eller slurv fra pratmakere som ikke har tatt seg bryet med hverken å rendyrke sin egen geografisk betingete talemålsegenart eller lære seg riksnorsk.

Vi hører langt mer dialekt i offentlige sammenhenger i dag enn vi gjorde for noen tiår siden, og vi hører mer i norske statsmedier enn i mange andre land. Dette er ikke tilfeldig, og jeg ønsker å se litt på bakgrunnen, kan hende også om den ikke kan fortelle oss noe annet og mer interessant om hvordan påtrykk øves i det moderne samfunnet.  Kanskje det endatil glimtvis kan belyse sider ved hvordan det er å være norsk i dag.

Å tale dialekt kan med mening settes inn i motkulturdimensjonen i norsk historie. Mot embetsmannsmakten med sentrum i hovedstaden har i vårt land tradisjonelt stått en motmakt basert på bygdene og med virkefelt særlig innen språkpolitikk (målsak og senere kamp for retten til å bruke dialekt i alle sammenhenger), alkoholpolitikk (avholdsbevegelsen) og sosial og politisk kamp for likeverd (arbeiderbevegelsen). Senere har en rekke også andre motkulturer gjort seg gjeldende, ikke minst i etterkant av de politiske opprørsbevegelsene på slutten av 1960- og 70-tallet og med Nei til EU-initiativene som de mest direkte innflytelsesrike; det er imidlertid ikke min hensikt å se nærmere på dette spekteret av folkelig makt nå.

Når motkulturene fikk så vidt sterk innflytelse i vårt land utover 18- og 19-hundretallet, så har det sammenheng med at vi er en ny stat med en svak hovedstad. Det er stor forskjell i så måte mellom land som Danmark, Sverige, England, Frankrike og Russland på den ene siden, der hovedstaden har dominert (med veksling mellom Skt Petersburg og Moskva for Russlands vedkommende) og der provinsen nettopp har vært omtalt som provinsiell og alltid er blitt holdt i age, og Norge, Tyskland og USA på den andre siden der noen tilsvarende sentraldominans aldri har fått utvikle seg (Tyskland og USA er forbundsstater, og prøv bare ikke å få patrioter fra Chicago eller München overbevist om at hovedstedene eller endog de største byene er kulturelt overlegne sentra i landet!). Vi har altså historisk hatt klare sentrifugale tendenser i vårt land, men hvordan peker kraftpilene i nåtiden, blir sentralmaktens innflytelse eller styring sterkere eller mindre sterk?

Svaret kommer vel alt an på hvilket område man velger å se på. Hva den enkeltes mulighet for å leve livet etter eget individuelle ønske angår (partnervalg, utdannelse, yrkesvalg etcetera) er det ingen tvil om at valgmulighetene nå er større enn de noen gang har vært, og det er bra. Det finnes få offentlige begrensninger og heller ikke noe ”Tilsynet for høg moral” (noen eldre med minner fra 60-tallet vil dra på smilebåndet av referansen til teksten i Inger Lise Andersen-sangen fra dengang) som blander seg og avgjør hva man får og ikke får gjøre.

Hva former ønskene om hva man vil gjøre, for ikke å si hva man mener? Naturligvis er igjen den formelle friheten svært stor, det skulle nå også bare mangle, men er det ikke så at vi utsettes for en usynlig og ikke-formalisert båndtvang, en tidsånd som ”mainstreamer” folks ønsker og meninger langt mer enn de er klar over?

Etter mitt syn er dette utvilsomt, og neimen om jeg uten videre aksepterer at den nevnte tidsånden er helt uten bevisste formgivere, heller. Reklame, både åpen og skjult, spiller en større og større rolle for folks ønsker og valg. At også politisk propaganda eller påvirkningskunst – kall det hva du vil, men å bruke et nøytralt ord som ”informasjon” synes jeg byr imot – virker, er jeg neppe alene om å innse med bakgrunn i et utall så vel historiske som samtidige eksempler. De sentrale maktmyndighetene sitter med ressursene som skal til for å vri og vende folks oppfatninger; ikke helt, selvfølgelig, men så absolutt delvis. Og viljen til å lære menigmann ”hvordan det egentlig forholder seg”, til å bekjempe ”feilaktige meninger” hos ham, den skorter det ikke på i maktens korridorer

Endelig er det, ikke minst etter 22. juli-myrderiene, blitt stuerent å etterlyse ”ytringsansvar” som, uansett hvordan man snur og vender på eufemismen, innebærer en demper på den ufortynnete ytringsfrihet. Ansvar og frihet vil alltid stå i et visst spennings- eller kanskje til og med motsetningsforhold til hverandre, enten man snakker om det vi sier eller det vi gjør, derom hersker ingen tvil, men klimaet er nå slik at det er blitt lettere å prate høyt om betydningen av ”ansvarlighet” i ulike sammenhenger (som hvem man har lov å tegne karikaturer av, for eksempel). Etter mitt syn beveger pendelen seg for tiden i feil retning dersom man ser tanke- og ytringsfrihet som det største godet, både i den store FN-verdenen og på norsk hjemmebane.

Når det gjelder spørsmålet om på hvilket nivå og av hvem beslutninger skal fattes, så ser man også en tendens til at betydningen av likhet frembrakt gjennom sentrale beslutningsprosesser vinner terreng på bekostning av lokal selvbestemmelsesrett. I Europa er selvsagt EU selve erkemanifestasjonen på denne utviklingen, men vi ser den da jamen i Norge også. Forbausende nok har ikke minst Fremskrittspartiet vært mentalt medskyldig i dette ved ofte å tale for at staten skal ta over ansvaret for saker og ting som hittil var styrt og bestemt lokalt. Argumentet er at slik skal større rettferdighet skapes. Men man får ikke både i pose og sekk: Større frihet innebærer uvegerlig risiko for større ulikhet. Selv legger jeg avgjørende vekt på en innsikt fremholdt av Senterpartiet så vel som andre, nemlig at det ikke er noe som tyder på at tankekraften er større i Oslo enn den er på bygda, i sentrum enn i periferien. Og det er oftest de som har skoen på, som best vet hvor den trykker. I dette perspektivet fortoner seg for eksempel tvungne kommunesammenslåinger som en riktig dårlig idé.

I næringslivet ser man mye av den samme sentraliseringstendensen man finner i forvaltningen, med fusjoner til større og større enheter i henhold til et mantra om at større er bedre. Jeg tror ikke effektivitetsgevinsten man viser til finnes andre steder enn i tankeverdenen, i alle fall har jeg ikke sett den manifestere seg innen sykehusvesenet som sannelig har hatt mer enn sin tilmålte dose av sammenslåingstiltak. Man kan undres over at fusjonsmanier ser ut til å bryte ut mer eller mindre simultant overalt i den globaliserte verden. Hva som styrer dette aspektet ved tidsånden, vet jeg ikke, men neppe er det klokskapen. Man får bare kneppe feltjakken, huke seg ned i enkeltmannsgropen og håpe at man overlever de verste stormkastene. Når motebygen er over – og den kommer til å gå over – så får man plukke opp restene av virksomheten og sette dem sammen igjen som best man kan for på nytt å bygge mindre, men mer effektive, strukturer uten de tykke ledelsessjiktene nær toppen som vi i dag sliter med. Det vil bli noen arbeidsløse akademikere med lederambisjoner av slikt, men det får man heller leve med.

Spørsmålet om hva som er den beste balansen mellom sentrum og periferi, er umulig å besvare generelt eller en gang for alle. Det som kan være rett i én situasjon og til én tid, trenger ikke være det når omgivelsene endrer seg. Beslutningene må altså være midlertidige og stå under dynamisk demokratisk kontroll; om noe viser seg ikke å fungere, må de omgjøres og feil rettes opp.

La meg likevel formulere et hovedsynspunkt for eget vedkommende, vel vitende om at det kan overkjøres av morgendagens utvikling: Vi har i øyeblikket for mange og for sterke sentraliseringstendenser, en overtro på ”jo større, desto bedre”-tenkningen. Jeg ser skadevirkningene på nært hold innen fusjonerte sykehus der man legger for dagen minimal vilje eller evne til å la realitetene påvirke ferdiglagte planer. Man ser det også i den store verden der globaliseringen manifesterer seg både politisk og økonomisk mens menneskene blir stående frustrert igjen på sidelinjen.

Det blir mindre frihet på denne måten og folk mister eierforholdet til egne liv og eget lokalsamfunn. De merker det og vil ikke ha det slik. Når Makta da sier at ”Jamen, det er til deres eget beste!”, så glipper folk med øynene en stund og blir rådville, handlingslammet. Men på sikt vil de ikke finne seg i å bli belært og styrt av en politisk og økonomisk overklasse enten denne sitter i Oslo eller i Brüssel, altså enten vi snakker om norsk eller internasjonal nomenklatura. I alle fall håper jeg at det blir resultatet. Kronisk utbytting av eget folk er ikke ”bærekraftig” utvikling, for å usurpere et utmerket ord fra politikerspråket. Skjønt sannheten er jo at jeg bare tar ordet tilbake fra politikerne og andre i den hurtig voksende lederkasten, som sjelden eller aldri selv har skapt noe av verdi, ikke engang gode språklige konstrukter. Det er omfordeling som er deres rette og eneste virkelige spesialitet, og da særlig slik omfordeling som gagner dem selv.

Det har som regel lønnet seg å ”stole på egne krefter”, som det het en gang, og å stole på eget vett. Mange gode slagord ble laget av venstreradikalerne, og noen av dem kan det være på sin plass å børste støvet av og la gå til gjenbruk. ”Det er ingen grunn til at Djevelen skal ha de beste sangene” sa visstnok Frelsesarmeens William Booth i sin tid. Jeg prøver meg med tilsvarende formulering for politiske slagord. At noe vettugt ble sagt først av dem som jeg vanligvis oppfatter som politiske motstandere, enten de tilhører Senterpartiet eller er venstresosialister, er ingen hindring. Godt er godt og sant er sant, uansett hvem som først sa det.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også