Roberto Cingolani taler under en konferanse i Milano den 28. september 2021. Foto: Luca Bruno / AP / NTB.

Krigen i Ukraina har for alvor blottstilt den geopolitiske sårbarheten som energipolitikken i Europa har skapt, og det blir klarere for mange hvor korttenkt det var å redusere den europeiske gassproduksjonen og nære illusjoner om en slags grønn revolusjon i energisystemet.

De færreste politikere i Europa er intellektuelt selvstendige, og det vrimler heller ikke akkurat av dem som besitter en kombinasjonen av intelligens, kunnskaper og dømmekraft som gjør dem i stand å si noe fornuftig om et akutt kjempeproblem som ingen andre har utredet og briefet dem om før de åpner munnen.

Et nokså singulært unntak fra denne regelen er den italienske statsråden for det økologiske skiftet, den fremragende fysikeren Roberto Cingolani, som er en av teknokratene i Mario Draghis koalisjonsregjering. I tekniske spørsmål er han befriende realistisk, om enn sansen for geopolitikk ikke er like høyt utviklet.

Etter Tyskland er Italia det landet i Europa som er mest avhengig av russisk gass, og det risikerer å sette italienerne i en kattepine. I et intervju med Corriere della Sera forklarer Cingolani hvordan landet tar sikte på å unngå en energikrise.

Statsråden slakter de siste årenes energipolitikk:

Corriere della Sera: Siden krigen i Ukraina i 2014 har Italias avhengighet av gass fra Russland økt. Skyldes dette nærsynthet?

Roberto Cingolani: Italia betaler prisen for å ha gjort seg avhengig av denne leverandøren, som leverer mer enn 40 prosent av gassen vår. Inntil nylig har Russland vært pålitelig, men det var ikke en god strategi, desto mindre fordi vi har en ganske dårlig energimiks. Vi er i realiteten avhengige av gass, så feilen som er blitt begått, er dobbelt alvorlig.

Denne uholdbare situasjonen krever rask handling, sier Cingolani, som gir det politiske klimaet det glatte lag:

Vår avhengighet av gass til strømproduksjonen er vel blant de sterkeste i Europa?

En tredjedel av energien som konsumeres i Italia, er elektrisk strøm, og rundt 60 prosent av strømmen produseres med gass, som også dekker flere av landets behov. Det behøves en plan for nasjonal energisikkerhet for å unngå at vi havner i denne situasjonen flere ganger. Denne krigen tvinger oss til å skjerpe oss etter mange år med distraksjoner, ideologi, hykleri og tullprat.

Cingolani mener det var et alvorlig feilgrep at Italia reduserte gassproduksjonen:

I Italia har vi middels store gassreserver. I år 2000 utvinnet vi nesten 20 milliarder kubikkmeter, men i 2020 bare litt over tre milliarder. Jeg ville ha forstått det hvis vi hadde begynt med en drastisk avkarbonisering allerede, men gassforbruket har holdt seg stabilt mellom 70 og 80 milliarder kubikkmeter hvert år. Vi har kjøpt gass i utlandet, mistet momsinntekter og betalt for transporten.

Dette er en politikk hvor vi taper på alle fronter, og det må det bli en slutt på, konkluderer statsråden, som kritiserer tidligere regjeringer for ikke å ha lagt fornuftig til rette for utbygging av forbybar energi. På energifeltet må både subsidiene og prisene ut til forbrukerne avstemmes på en gjennomtenkt måte, forklarer Cingolani.

Et overordnet hensyn er at folk må klare å betale regningene sine med en vanlig lønn, men nå må staten gå inn og hjelpe forbrukerne, og det er ikke holdbart i lengden, fortsetter han.

I mellomtiden subsidierer europeerne en aggressor som Russland:

Hvis gassen var som olje, er det som om den kostet 365 dollar fatet istedenfor den allerede høye oljeprisen på 114 dollar. Hva kan vi gjøre?

Og de som selger oss gassen, det russiske selskapet Gazprom, får ekstraordinært store inntekter. Her må Europa tenke seg alvorlig om. Mandag drar vi sammen med Mario Draghi for å snakke med EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen. Et av temaene er pengene vi betaler Russland for leveransene.

EU må få russerne til å gå med på lavere priser, mener Cingolani.

I disse dager betaler vi en milliard om dagen. Ser De noen løsninger?

Et pristak kunne hjelpe. Vi drar til Brussel for å drøfte dette. I en nødsituasjon kan man vedta en makspris som er rettferdig, sånn at leverandøren ikke går sin vei, og sånn at prisen ikke er høyere enn det de europeiske kundene kan betale. Frykten for at Russland stenger gasstilførselen skaper en frykt som får Gazprom til å innkassere ekstraordnære overskudd på vår bekostning.

Det er ikke lett å forstå hvorfor Cingolani tror at Russland kan overveie å gi slipp på energivåpenet i den pågående konflikten med Vesten.

I mellomtiden forsøker den italienske regjeringen å redusere avhengigheten av Russland ved å øke importen fra andre leverandører. Cingolani mener at en energikrise skal la seg unngå fordi Italia har store reserver og det snart er vår. I verste fall kan man også fyre opp igjen kullkraftverkene for å unngå blackout.

På noe lengre sikt vil han øke Italias evne til å ta imot flytende naturgass (LNG) fra USA og Canada. Men i det lange løp er det fremdeles det «grønne skiftet» Cingolani setter sin lit til. «Vi setter fart som aldri før med den fornybare energien», sier han, og fremhever at gassforbruket ikke øker.

Vesten har tatt sikte på å halvere klimagassutslippene innen 2050, og bli «karbonnøytrale» innen 2050. I lys av det som skjer nå, vil mange hevde at det er komplett urealistisk. Men den italienske statsråden etterstreber fremdeles en rask overgang til fornybar energi:

La det være helt klart: Målene og tidsplanen for avkarboniseringen av landet vil ikke forandre seg.

Den får tro det den som vil. Skjønt kanskje Cingolani har sine ord i behold: Det var ikke resultatene han snakket om. Hverken målene eller tidsplanen trenger jo å være realistiske. Det er neppe slutt på absolutt all tullpraten.

Kjøp Kents bok her!

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!