Linda Hofstad Hellelands (H) julehilsen fra 2016 avdekket hva som dessverre er ryggmargsrefleksen i en del av befolkningen hvis man våger å heie på det å være norsk: utskjelling, brunbeising og bråk.

«Generasjoner har skapt det typiske norske. Ord, holdninger og verdier. Leser vi Ibsen og de andre gamle klassikerne så kjenner vi igjen dette», skrev Helleland blant annet i en Facebook-post, der hun streifet litt omkring i det norske kulturlandskapet og tenkte høyt om dette å definere det norske. Men den slags gjør man altså ikke ustraffet, beskyldningene om intoleranse og etnosentrisme haglet i kommentarfeltet.

Spol frem til i dag, og man finner en (kanskje flere?) folkevalgt på Stortinget som ikke lenger vil kalle seg norsk: Kamzy Gunaratnam, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, har «ubevisst gått bort fra å kalle seg norsk, tror jeg». Leser man resten av innlegget hennes i Avisa Oslo, forsvinner tvilen om hennes «ubevisste» ikke-norskhet ganske raskt:

For hvorfor skal jeg legge meg borti hva andre kaller seg selv? Pakistaner? Norsk? Norsk-pakistaner? Verdensborger? Kjør på, sier jeg bare. Jeg skal da ikke blande meg inn i hva du kaller deg selv. […] Vi kan også trekke paralleller til kjønnsidentitetsdebatten. Hvorfor blander vi oss inn i hva andre velger å definere seg som?

Ja, dette med kategorier er noe tull. Hvorfor kan ikke alle gå på do der de ønsker, og bo der de vil? Kamzys argumenter minner om nederlenderen som saksøkte staten fordi han ikke ville være så gammel som årstallet på fødselsattesten tilsa. Han ville være 49 i stedet for 69 – det bedret nemlig hans odds på Tinder. Kanskje Kamzy får bedre odds i politikken i Norge ved å kalle seg italiensk eller tahitisk? Who knows?

Kamzy sutrer over «hvite, eldre mannfolk»

Men alas, kategorier er fint allikevel, så lenge de kan brukes den «riktige» veien:

Når en hvit voksen mann, eller kvinne sender meg melding om at de er uenige med meg om viktigheten av å kalle meg norsk eller ei, tenker jeg at det bekrefter at det er forskjell på folk her i Norge. Hvor kommer det behovet fra? Å sende meg en melding om at du er uenig i hva jeg velger å kalle meg selv? Jeg kan ikke forstå det på noen andre måter enn at enkelte føler seg mer berettiget enn andre. Enkelte mener de faktisk har rett til å sende meg denne meldingen.

Men enkelte har ikke den retten, og det er poenget her.

Poenget er vel heller at signaleffekten ved det hun tar til orde for, er svært uheldig. Skjalg Fjellheim i Nordlys kommenterer slik:

Det blir feil å snu ryggen til norsk identitet, da står man i fare for å gi slipp på arbeidet for et felles vi. Da kobler man seg fra vante forestillinger om limet i et samfunn, der alle har like rettigheter innenfor kulturelle og juridiske rammer som er skapt og beskyttet av nasjonalstatens grenser.

Det er mye man kan si om dette, men sosialdemokratisk er det ikke. Tvert imot er det en effektiv måte å fremmedgjøre mange av Arbeiderpartiets velgere på. […] Kamzy Gunaratnam ønsker seg i en annen retning, ser det ut til, det er alvorlig fordi hun er en viktig opinionsdanner. Hun er tidligere varaordfører i Oslo og en rollemodell for mange unge i partiet med minoritetsbakgrunn.

Det er et faretruende tegn når ledende personer i Arbeiderpartiet og folkevalgte på Stortinget regelrett melder seg ut av det norske. Hvis det ikke finnes noen felles oppfatning av hva det norske kulturfellesskapet skal romme og hva man skal integrere seg i, har man lagt ut på en usikker vei både sosialt, politisk og kulturelt.

Den tysk-syriske sosiologen Bassam Tibi foreslo i boken Europa ohne Identität? (Europa uten identitet) fra 1998 at den europeiske kulturen (sekularisme, rettsstat, individuelle menneskerettigheter) skal betraktes som ledende kultur i landets multietniske samfunn. I tillegg skal landets kulturelle tradisjoner respekteres. Den veien Kamzy legger ut på, vil gjøre Norge til «verdens mest heterogene samfunn. Midlet til å nå målet er storstilt fremmedkulturell innvandring kombinert med milde integreringstiltak. Resultatet er selv-segregerte innvandrersamfunn», for å sitere Asle Toje.

Men det mest alvorlige ved Ap-Kamzys fravalg av det norske, er at vi har fått et offentlig ordskifte – med folkevalgte deltagere – hvor det å definere seg ut av det norske er blitt en helt stueren anklage overfor det samfunnet man både representerer og nyter godt av. Det er ikke Kamzys skyld at hun ikke vil kalle seg norsk, det er vår skyld. Vi, hennes egne velgere. Eller i alle fall en del av dem.

Something is rotten in the state of Norway.

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.