Sveriges sosialdemokrater har fått ny partileder. Men etter innledningsforedraget å dømme er ingenting nytt under solen. Det er de samme gamle frasene som gjenbrukes og den samme skamløsheten som vises.

Etter syv år som statsminister har Stefan Löfven trukket seg fra partiledervervet, og torsdag ble finansminister Magdalena Andersson valgt til ny partileder for Socialdemokraterna. Löfven er imidlertid fortsatt statsminister. Kunngjøringen om når han forlater den posten, ventes i løpet av denne uken – men først må Centern, Vänsterpartiet og Miljöpartiet føle seg så fornøyde at de slipper Andersson til.

Nå vurderer Löfven å søke seg en framtid utenfor Sveriges grenser, har han varslet. Det er kanskje like bra, for Löfven ser ut til å gå inn i historien som Sveriges nest verste statsminister gjennom tidene. Fredrik Reinfeldts bevisste og ondskapsfulle ødeleggelse av landet gir ham en solid førsteplass, men så kommer Löfvens imbesile innsats.

Under Löfvens tid som statsminister har bildet av Sverige gjennomgått en fullstendig metamorfose, da det svenskene lenge hadde visst, ble internasjonalt kjent: at landet ble forvandlet til Europas ledende gangstersamfunn, med så godt som daglige skyteepisoder, eksplosjoner og voldtekter.

Men nå skal det bli en endring, har Socialdemokraternas kongress lovet. Nå skal de i hvert fall «bygge landet» – i motsetning til hva de har gjort de siste sju årene ved makten. Eller i motsetning til det de har gjort siden 1932, for Socialdemokraterna har hatt makten i 72 av de 89 årene. Men det var da, og nå er nå – og NÅ skal det i hvert fall bli orden på Sverige.

Makt er alt

Symbolet på denne gigantiske retningsendringen er skiftet av partileder. Stefan Löfven ut, Magdalena Andersson inn. Endringen kommer i akkurat rett tid: lenge nok før valget til at Andersson har tid til å påta seg rollen, nær nok valget til at alt negativt kan skyldes på l’ancien régime: det foregående regimet.

Stefan Löfven er kanskje ikke klar over det selv, men han må opptre som syndebukk i den kommende valgkampen. Skulle det bli behov for det, vil alt negativt i løpet av disse sju årene skyldes på Löfvens naivitet og uakseptable babbel – det vil være hans feil at det har gått som det har gått. Hans gamle statsrådsvenner vil jobbe på skift for å kaste ham under bussen – for Socialdemokraterna har som kjent bare to mål: å ta makten og beholde den.

S bør derfor kunne gå til valg med Magdalena Andersson i spissen som et parti fritt fra all gammel synd og skyld, for Magdalena står for det Nye, Positive og Handlingsdyktige Sverige. Hun er også Kvinne, og for mange ser dét ut til å være viktigst av alt.

Før noen rekker å legge merke til at det er det samme gamle forslitte innholdet i en ny innpakning, har de rukket å avgi sin stemme på S under valget, og det er tross alt dét som er målet. Da har de sikret seg fire år til ved kjøttgrytene og kan la folket fortsette å knurre og sutre mens de blir utsatt for nye skatter og prøver å unngå å være «på feil sted til feil tid» neste gang det skytes eller sprenges.

Mange meninger, ingen løsninger

Så hva vil Magdalena Andersson? Omtrent det samme som Socialdemokraterna har ønsket de siste sju årene, etter fredagens tale å dømme. Nå skal Sverige bli bedre. Bedre helsevesen, bedre skole, bedre velferd, større trygghet, mer likestilling og grønnere løv på trærne. (Ja. Ja. Jeg vet at det er dumt og skamløst å prøve å skjule at landet er som det er, nettopp fordi S bygde det, men skamløshet er tross alt et sosialdemokratisk paradigme.)

Men med skiftet av partileder har ordforrådet blitt skarpere. Ordene fra talerstolen da Andersson holdt sin første tale som partileder for S-kongressen forrige fredag, ​​kunne neppe kommet fra Löfven – men hun sa akkurat det S vet at velgerne ønsker å høre:

Alla som kan jobba ska jobba. Det gäller lika för alla. Därför ska kraven vara tydliga för den som kommer till Sverige. Är du ung ska du skaffa gymnasieexamen och gå vidare till jobb eller högre utbildning. Har du redan yrkeskunskaper som efterfrågas ska du lära dig svenska så fort det går och ta ett av de lediga jobb som finns.

Med ersättning från a-kassan följer tydliga krav på att stå till arbetsmarknadens förfogande, att söka jobb, att gå på arbetsintervjuer och vid behov lära sig ett nytt yrke. Är man fullt frisk och arbetsförmögen, då ska man möta lika tydliga krav på aktivitet oavsett i vilken form man får stöd. Den signalen är viktig.

Alla barn ska kunna se sina föräldrar arbeta och bidra till samhällsbygget. Det inger stolthet, skapar viktiga förebilder, men skapar också en insikt om vad som också förväntas av dem.

Slik «bør» det fungere. Sverige «må» også være trygt. Og i Anderssons Sverige må S «snu hver stein» for å få has på kriminaliteten. Virkelig? Har man bare snudd hver tredje stein så langt? Og hvis S begynner å snu hver stein, hva om de da finner en liten, sint slange som ikke burde bo der? Hva gjør de da? Magdalena Andersson svarer ikke på dét.

Faktisk ga Magdalena Andersson få konkrete svar. Det eneste som ble levert, var uttalelser om situasjonen, hyggelige visjoner og noen generelt vage hint. Problemene med ikke-eksisterende integrering, æreskultur og parallellsamfunn må tilsynelatende løses av «alle sammen».

Jeg etterlyser uansett et litt klarere direktiv her. Allerede nå faller en stor del av integreringsarbeidet på Svenska kyrkan, skoleelever og omsorgsmottakere. Skal de gjøre enda mer, eller er det speiderne som alltid skal være klare til å løse gjengvolden? Bør den lokale kennelklubben eller golfklubben være ansvarlig for rehabiliteringsarbeidet for angrende gangsterrappere? Your guess is as good as mine.

Ny pakke, samme innhold

Noen har forsiktig påpekt at Magdalena Anderssons tale kan tolkes som en 46 minutters hyllest av Socialdemokraterna og alt det fantastiske partiet kan utrette. Spørsmålet om hvorfor de ikke har brukt de 72 årene de har hatt til rådighet til å skape dette Utopia, er tydeligvis ikke viet et eneste sekund.

Det var mye som ikke ble sagt under fredagens tale, men det betyr kanskje mindre. Det viktige var vel tross alt ikke hva som ble sagt, men hvordan det ble sagt, og det må ha vært en lettelse for den forsamlede parti-adelen å se at det mumlende og flakkende blikket til den tidligere partilederen nå ble erstattet av klare grep og en kraftig stemme som viste at buksene er på, selv om taleren er iført skjørt.

Så vil noe endre seg? Jeg tviler. Vi vil høre en ny stemme gjenta de samme klisjeene om hvordan samfunnet «bør være», og om hvordan Socialdemokraterna «vil bygge Sverige», «snu alle steiner» og «knuse gjengene». Men frykten for faktisk å endre noe vil være like stor som før, og det samme vil hensynet til den trygdeavhengige og religiøst ekstremistiske delen av velgermassen.

Med en sannsynlighet på grensen til sikkerhet vil neste 1. mai også by på like mye humor som vanlig, når overraskede arbeidere får se den samme minister Andersson som stadig snakker om behovet for skatteøkninger, rope om hvordan folket under skatter dignar ner, og marsjerer med høyre knyttneve i været for å ta opp kampen mot samfunnet hun selv har vært med på å skape.

Det gjenstår å se om velgerne går for dette – men de gjør de sikkert, som vanlig.

Kjøp «Klanen» her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂