På et par måneder har jeg, i andres øyne, forvandlet meg fra en voldsforherligende, morderisk amerikansk lakei til en naiv, pasifistisk Putin-hore – uten å ombestemme meg.

Så hva har skjedd med svensken?

Det spørsmålet kan ikke besvares fra et logisk perspektiv, siden den svenske konsensusmentaliteten ikke tar for seg så dårlige ting som logikk. Det viktige er i stedet å alltid tenke likt som alle andre, og det partiet som vanligvis angir nasjonens retning for dagen er Socialdemokraterna. Å endre mening 180 grader er derfor ikke noe problem i det hele tatt, så lenge meningen er i samsvar med gjeldende, S-merkede verdier.

Det er ikke engang et problem for en statsråd å gjøre akkurat det han lovet nesten et halvt år tidligere å ikke gjøre i det hele tatt. Under partikongressen 6. november 2021 sa Sveriges forsvarsminister Peter Hultqvist følgende:

– Det blir inga ansökningar om något medlemskap på länge vi har en socialdemokratisk regering. Jag kommer definitivt aldrig, så länge jag är försvarsminister, att medverka i en sådan process. Det kan jag garantera alla.

«Aldri» varte ikke lenger enn til søndag. Da, etter å ha utgitt seg for å ha vært i intensive rådslagninger siden torsdag, kunngjorde Socialdemokraterna at de plutselig gikk inn for NATO-medlemskap.

Sveriges forsvarsminister har imidlertid ingen planer om å gå av, for vips har ministeren også ombestemt seg. Men han endret seg ikke på søndag, nei han endret faktisk lenge før partiet hans – nemlig 11. april klokken 08.15. Akkurat da ombestemte ministeren seg, men han sa selvfølgelig ingenting til noen om det. Då. Uansett forsøkte han å få svenskene til å tro det under mandag morgens nyhetssending.

– Det var den 11 april klockan åtta och femton på morgonen, efter att jag under en längre tid hade värderat olika alternativ och kommit fram till att det här är det säkraste att göra i det läge som har blivit, sier Hultqvist og forklarer hvorfor han husker tiden.

– Det var därför att jag satt där med flera andra och sedan tänkte jag att efter allt det här funderandet måste jag väl bestämma mig någon gång, och då var klockan kvart över åtta. Jag skrev upp det på ett papper till och med.

Her skulle man kanskje tro at de to programlederne ville sette forsvarsministeren mot veggen og kreve en nærmere forklaring, men det gjør de ikke. I stedet blir det fnisende og koselig på TV-sofaen. Litt morsomt er det vel uansett, at statsråden husker det og til og med skrev ned tiden på et papir..? Statsråd Hultqvists «sannhet» er dermed akseptert og han kan selvsagt bli. Hvem kan kreve at en tykk og rødkinnet dalmas holder ord? Nei, ikke svenske medier i alle fall.

En annen som har svingt parallelt med Socialdemokraterna er Aftonbladets Anders Lindberg. Like kategorisk negativ som Lindberg var til NATO for noen måneder siden, like positiv er han nå.

At Lindberg ikke er pålagt å gi en forklaring på sin helomvending og at Hultqvist unngår alle vanskelige krav om fratredelse, skyldes at vi er i Sverige. Her er konsensus viktigere enn ære. Å snu seg helt rundt i en stor og viktig sak er derfor ikke noe problem, så lenge man følger den sosialdemokratiske partilinjen – og de som ikke vil eller klarer å snu raskt nok, vil veldig fort oppdage at man er veldig alene.

Dette er ikke første gang Sveriges regjering snur 180 grader i en avgjørende sak for nasjonen. Høsten 2015 skjedde omslaget i migrasjonspolitikken, og det gikk like fort og ble like rart å se på som NATO-spørsmålet. 6. september talte daværende statsminister Stefan Löfven under en flyktningdemonstrasjon på Medborgarplatsen i Stockholm:

– Nu måste vi återigen bestämma vilket Europa vi ska vara. Mitt Europa tar emot människor som flyr från krig, solidariskt och gemensamt. Mitt Europa bygger inte murar, vi hjälps åt när nöden är stor, sa Löfven da.

De som kritiserte migrasjonspolitikkens «åpne dører-politikk» tok ikke bare feil – de var onde mennesker med slemme verdier. Rasister. Høyreekstremister. Nazister. Parias, som må tie og avskjediges fra jobbene sine.

To og en halv måned senere, 24. november, var flyktningsituasjonen plutselig blitt «uholdbar». Sverige tilpasset asylreglene til Europas minstenivå, innførte midlertidige oppholdstillatelser og miljøpartiets Åsa Romson gråt i Riksdagen. Men statsministeren var tydelig:

– Nu måste fler söka asyl och erbjudas skydd i andra länder. Syftet är att skapa ett andrum för svenskt flyktingmottagande.

Samme statsminister, samme spørsmål, to og en halv måneds tidsforskjell. Nøyaktig de samme synspunktene som i september ble ansett som rasistiske og avskyelige, ble i november plutselig forvandlet til «ansvarlig politikk». Ingenting hadde egentlig skjedd – bortsett fra at Socialdemokraterna ombestemte seg.

Nå har statsminister Magdalena Andersson laget copy-paste for 2015. Så sent som i mars mente Andersson at et svensk NATO-medlemskap ville være «destabiliserende for vårt nærområde» – nå er det «det beste for Sverige».

Svensken da? Svensken lytter til statlige medier, kaster et blikk på Socialdemokraterna og tilpasser seg.

Ifølge en undersøkelse utført av Demoskop på vegne av Aftonbladet ønsker 61 prosent av det svenske folket å gå inn i NATO, noe som er en økning på 4 prosentpoeng siden undersøkelsen i april. De sosialdemokratiske velgerne har, ikke overraskende, svingt mest og raskest. I januar sa kun 22 prosent av S-velgerne ja til NATO, ved utgangen av mars var tallet 29 prosent og ved utgangen av april 41. På bare noen få uker har oppslutningen blant S-velgerne siden økt med ni prosent og nå ønsker 50 prosent at Sverige blir med i NATO.

Sverige har forvandlet seg fra verdens unike og stolte fredsdue, til en krigshauk i mengden – og det uten annen diskusjon enn den som har funnet sted i Socialdemokraternas partiledelse.

På samme måte som etter regjeringens sving i migrasjonsspørsmålet, er svingningen i NATO-spørsmålet tydelig merkbar i sosiale medier og i hverdagslige, mellommenneskelige relasjoner. Svensken er i samme situasjon i dag som høsten 2015: Tidligere forsikringer fra landets regjering betyr ingenting. Plutselig er det motsatte sant. Det er bare å snu hælen og argumentere for det som nettopp ble forbudt. Det tidligere utenkelige ble plutselig uunngåelig. Slik er sosialdemokratiet, og dets lojalister snur seg 180 grader uten å nøle og uten engang å rødme. Andre tilpasser seg, endrer synspunkter og fordømmer de som holder fast ved sine opprinnelige.

La meg endelig komme tilbake til mitt innledende spørsmål: Hva har skjedd med svensken? Ikke mye, egentlig. Det eneste som har skjedd er at svensken gjennom sin oppførsel nok en gang har bevist at «svensk» ​​er merkelig synonymt med «sosialdemokratisk» – og i en slik sammenheng er verdier og meninger aldri mer enn daglige notater.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.