«Hell hath no fury like a woman scorned», hevdet William Congreve i dramaet «The Mourning Bride». Med den siste ukens utvikling i svensk politikk i tankene ser det ut til at uttalelsen er like relevant i dag som den var da stykket ble skrevet i 1697. For hva har skjedd med Sveriges statsminister?

Siden Magdalena Andersson sendte inn Sveriges søknad til NATO 18. mai med høy hale, har den triumferende nasjonsmoren blitt forvandlet til en bitter, lurt og hevngjerrig kvinne. Den ofte kaldt korrekte og statsmannsaktige fremtoningen er erstattet av en følelsesdrevet impulsivitet. Det gagner verken henne eller Sverige.

Kanskje svaret er enkelt: Sveriges statsminister er nok et offer for det såkalte Peters prinsipp – hun har rett og slett blitt forfremmet til sitt inkompetansenivå.

The Peter Principle ble lansert i 1969 av Laurence J. Peter i boken med samme navn. Meningen med Peters prinsipp er at alle vellykkede ansatte i en hierarkisk struktur skal forfremmes til sitt høyeste kompetansenivå fordi de har vist seg å være gode på det de gjør. Etter dette vil de bli forfremmet til sitt inkompetansenivå. Det vil si: Karrieren avsluttes først når du har nådd det trinnet på kompetansestigen hvor du ikke lenger presterer tilfredsstillende.

Magdalena Andersson er nå på akkurat det trinnet.

Før Andersson etterfulgte Stefan Löfven som statsminister, var hun Sveriges finansminister i syv år. I det vervet fikk hun respekt både innad i partiet og hos opposisjonen. Hun gjorde seg kjent som en kompetent, resultatorientert og dreven person – om enn med et notorisk hett temperament – ​​og da statsministerposten ble ledig, var hun derfor en opplagt kandidat. I tillegg var hun kvinne, noe som for Socialdemokraterna ikke var uviktig i denne sammenhengen.

Så lenge de store tilbakeslagene (annet enn de klassiske svenske «utfordringene» knyttet til migrasjon og kriminalitet) har glimret med sitt fravær, har Andersson håndtert oppdraget. Men nå reises det stadig flere spørsmål angående Magdalena Anderssons handlinger.

NATO-søknad med hindringer

Sveriges NATO-søknad viste seg ikke å være «a walk in the park», som Andersson hadde håpet på. Selv om regjeringen klarte å forbigå innbyggerne ved å hevde at situasjonen var så akutt at en avgjørelse tvang seg frem, ga den samtidig sin nemesis Tyrkia en gyllen sjanse til å hevne seg – og Tyrkia lot ikke muligheten gå fra seg.

Allerede før søknaden ble sendt inn, kunngjorde president Recep Tayyip Erdoğan at Tyrkia hadde til hensikt å bruke vetoretten for å hindre Sverige i å bli medlem. For å slippe Sverige igjennom, krevde Tyrkia slutt på svensk støtte til kurdiske organisasjoner, opphevelse av dagens våpenembargo og løslatelse av rundt 20 navngitte personer.

Les mer: Hvem vinner mest på Sveriges NATO-søknad – Andersson eller Erdoğan?

Erdoğans reaksjon var ikke bare generelt irriterende for Magdalena Andersson, den var samtidig en vanskelig internasjonal blottlegging av både Sveriges politiske standpunkter og Anderssons personlige handlinger.

Tyrkias reaksjon var ikke uten grunn. I flere tiår har Sverige provosert Tyrkia gjennom sin konsekvente støtte til både kurdiske individer og organisasjoner som er stemplet som terrorister av Tyrkia.

Magdalena Andersson har faktisk den kurdiske marxisten og tidligere peshmerga-soldaten Amineh Kakabaveh å takke for at hun er statsminister i dag – det var den politiske villstyringen Kakabaveh som ga Andersson sin stemme i Riksdagen, mot en liten gjengjeld: Hvis Kakabaveh ga Andersson sin stemme, lovet regjeringen til å forsterke samarbeidet med Det demokratiske unionspartiet (PYD) i Rojava, støtte YPG (den væpnede grenen av partiet) og gi kurderne rett til asyl i Sverige. Kakabaveh redegjorde for innholdet i avtalen i talen hun holdt i Riksdagen før avstemningen, og Socialdemokraterna la ut en pressemelding hvor man kunne lese følgende:

«Att frihetskämpar som slagits eller sympatiserar med YPG/YPJ eller PYD klassas av vissa statsaktörer som terrorister är oacceptabelt.

Vi noterar också hur vårt systerparti HDP i Turkiet fortsätter att kämpa med demokratiska medel och stöder dem i deras kamp för kurdernas rättigheter, och vi kräver att partiledaren Selhattin Demintash friges.»

Pressemeldingen ble signert av partisekretærene Tobias Baudin og Amineh Kakabaveh 24. november.

Ifølge en nyhetssak på Middle East Monitor innebar avtalen mellom Socialdemokraterna og Kakabaveh også at Sveriges støtte til PYD/YPG ble økt fra 210 millioner dollar til 376 millioner dollar frem til 2023. Kakabavehs stemme kostet dermed 166 millioner dollar, tilsvarende 1,5 milliarder svenske skattekroner. Så mye verdt var statsministerposten for Magdalena Andersson og Socialdemokraterna.

Regjeringen sendte utenriksminister Ann Linde på en sjarmreise til Tyrkia som endte i fullstendig katastrofe. Linde angrep Tyrkias mangel på feminisme, og hvis forholdet mellom de to landene var kjølig da Linde landet, var det tilfrosset da hun dro.

For statsministeren, som har opptrådt overfor nasjonen som om Sveriges søknad kun var en formalitet og støtten til Sverige var massiv blant NATOs medlemsland, har situasjonen blitt stadig mer problematisk for hver dag.

Mistillitserklæring mot Morgan Johansson

Så kom nyheten om at SD, M, KD og L uttrykte mistillit til Anderssons innenriks- og justisminister Morgan Johansson. Mistillitsforslaget kommer ikke som en overraskelse. Som justisminister har Johansson det øverste ansvaret for kriminalitets- og voldsutviklingen i Sverige, et ansvar han så langt har håndtert gjennom arrogante smil, ulike forklaringer og sarkastiske utspill i sosiale medier. Da Trollhättan brant tidligere denne uken, håndterte Morgan Johansson det ved å gå ut og feste med en haug med advokater.

Magdalena Andersson kunne ha håndtert situasjonen med verdighet, latt Morgan Johansson gå av som justisminister og utnevnt en uavhengig, godt kvalifisert advokat som statsråd frem til valget – men det gjorde hun ikke.

I stedet viste hun det hete temperamentet hun gjorde seg kjent for i Finansdepartementet. Hun handlet raskt og impulsivt, og erklærte at hele regjeringen ville gå av dersom hennes gamle venn justisministeren ble styrtet. Magdalena Andersson anklaget da opposisjonen for å forårsake regjeringskrise og kalte mistillitsforslaget «virkelig farlig».

Men opposisjonen gjør for en gangs skyld jobben sin. Er det noe som er farlig, er det ikke at justisministeren er tvunget til å svare for sitt ansvarsområde, men at justisministeren har sittet på tross av samfunnsutviklingen. Blir det regjeringskrise, er det derfor ikke opposisjonens feil, men Magdalena Anderssons.

Under søndagens partilederdebatt på SVT fikk statsministeren også et spennende tilbud fra Kristdemokraternas partileder Ebba Busch: Dersom statsministeren kvitter seg med justisministeren sin, lover opposisjonen at den ikke skal reise flere mistillitsforslag før valget i september, og de lover også å gjøre alt for å få igjennom Sveriges NATO-søknad. Statsministerens reaksjon? Den samme Magdalena Andersson som for noen dager siden høytidelig lovet at hele regjeringen skulle gå av dersom Johansson blir kastet, sier nå at hun vil «tenke igjennom tilbudet».

Mistillitsvotumet avholdes tirsdag, og dersom statsministeren ikke tar opposisjonens tilbud, og hvis alle stemmer etter partitilhørighet, avhenger utfallet av én enkelt stemme: Amineh Kakabavehs. Kakabaveh har uttalt at hun ikke vil stemme mot Johansson, men at hun krever at statsministeren holder seg til løftet til kurderne for ikke å felle justisministeren …

Angrepet på Moderaterna-lederen

At Magdalena Andersson ikke var på sitt beste da hun lørdag besøkte det amerikanske amfibieslagskipet USS «Kearsarge», som anløp Stockholm for å delta i militærøvelsen Baltic Operations (Baltops), er ikke vanskelig å forstå. Hvis hun spurte mannskapet hvordan de vurderer situasjonen hennes akkurat nå, er risikoen stor for at hun ville få svaret: «Caught between a rock and a hard place». Men dersom situasjonen var presset til å begynne med, gjorde Anderssons oppførsel under møtet med media situasjonen enda verre.

Magdalena Andersson ankom «Kearsage» sammen med forsvarsminister Peter Hultqvist og Centerns partileder Annie Lööf, et tydelig signal om hvor statsministeren mener lojaliteten ligger. Foran en samlet internasjonal presse ble Andersson spurt om spørsmålstegnene som nå omgir Sveriges NATO-søknad, og hun valgte da å gå ut mot opposisjonens statsministerkandidat, Moderaternas partileder Ulf Kristersson.

– Jag är allra mest besviken på Ulf Kristersson. Han stod bredvid mig på en pressträff och lovade att lotsa Sverige genom processen [les: å bli med i NATO]. Nu sviker han det genom att vilja fälla en av de tre ministrarna som är ansvariga för processen. Det är djupt beklagligt och dåligt för Sverige, sier Magdalena Andersson til Dagens Nyheter.

Andersson berømmet i stedet Annie Lööf og hennes parti, fordi «de var involvert og tok ansvar for Sveriges sikkerhet». Den internasjonale pressen møtte ikke en objektiv og balansert statsminister, men en følelsesdrevet kvinne og hennes beste venn.

Magdalena Andersson oppførte seg som en bedratt og hevngjerrig kvinne. Det er alt annet enn statsmannsaktig. En statsminister oppfører seg rett og slett ikke slik.

Verden har øyne og ører, og etter intervjuene på «Kearsage» gikk det ikke lang tid før Erdoğan kom med et nytt krav – nå vil han at forsvarsminister Peter Hultqvist skal gå av, da Hultqvist i 2011 var en av talerne på en fest som berømmet terrorgeriljaorganisasjonen PKK og dens fengslede leder Abdullah Öcalan …

En kvalifisert gjetning er at Tyrkia følger hendelsesforløpet med en viss interesse, for jo mer Andersson vrir seg og går ut i ulike følelsesdrevne utbrudd, jo mer bekreftes Erdoğans bilde av Sverige – ikke bare for Tyrkia, men for hele NATO.

Spørsmålet som medlemslandene nå må stille seg, er om de vil ha selskap av en nasjon styrt av en feministisk regjering med sympati for terrorister, ha et forsvar som fokuserer på å forsvare menneskerettighetene og en statsminister hvis oppførsel under stress kunne ha blitt tatt fra en 1800-tallspublikasjon om hysteri? Flere nasjoner enn Tyrkia kan svare «nei» på det spørsmålet, og i så fall har Magdalena Andersson det direkte ansvaret for den utviklingen. I så fall vet vi at den svenske statsministeren er et lærebokeksempel på Peters prinsipp og er blitt forfremmet til sitt inkompetansenivå.

Nå venter en interessant uke for nasjonen, og omverdenen ser fascinert på det som mer og mer begynner å ligne en sitcom: Prioriterer statsministeren NATO-medlemskap eller regjeringsmakt? Vil den svenske regjeringen møte sin nemesis? Blir justisministeren styrtet av den marxistiske kurderen? I så fall vil regjeringen gå av – og hva skjer da med Sveriges NATO-søknad? Det vil tiden vise. Stay tuned!

Kjøp billetter her!

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!