Sverige er styrt av kurdisk nasjonalisme. Det er konklusjonen etter ukens politiske spill. Samtidig som Socialdemokraterna tar avstand fra ond, svensk nasjonalisme, bekrefter de den gode, kurdiske.

Slik har vi endelig fått det bevist: Innenfor Sverige er det ond nasjonalisme, og så er det god nasjonalisme. Ond nasjonalisme er svensk nasjonalisme. Kjærlighet til Sverige og omsorg for svensker er høyreekstremistisk, rasistisk, ja til og med nazistisk og må bekjempes med alle midler.

Det er derfor privatpersoner som uttrykker patriotisk kjærlighet på sosiale medier, uansett hvor pasifistisk det har blitt uttrykt, har fått sparken fra arbeidslivet eller blitt ekskludert fra sosiale sammenhenger. Derfor er det sikreste tegnet på at det er Sveriges nasjonaldag at debattsidene flommer over av hat mot Sverige. Derfor har Socialdemokraterna i over et tiår knyttet bånd på seg selv for å holde avstand til Sverigedemokraterna.

Nesten like ille som svensk nasjonalisme er ungarsk, polsk eller israelsk nasjonalisme, og nå også russisk nasjonalisme.

Men.

Annen nasjonalisme er samtidig god: Å elske Palestina, Irak, Somalia, Afghanistan, Syria, Ukraina eller et hvilket som helst annet land er fantastisk, vakkert og viktig. Det ser også ut til å være en sammenheng mellom fin nasjonalisme og dysfunksjonalitet: Jo mer korrupt, dysfunksjonelt og undertrykkende et land er, jo bedre er landets nasjonalisme i svenskens øyne.

I tillegg bør de nasjonalistiske bevegelsene i disse landene ikke bare støttes med følelser og oppmuntrende rop, men med svenske skattebetaleres penger. Klager du over at milliarder av skattepengene våre har gått til lønn til fengslede palestinske terrorister i stedet for å gi svenske skolebarn et fornuftig arbeidsmiljø? Da er du rasist!

Oppdelingen i ond og god nasjonalisme gjør at det i Sverige er fullt mulig å rope «Palestina for palestinerne!», «Kurdistan for kurderne!» og «Ukraina for ukrainerne!» – men absolutt ikke «Sverige åt svenskene!» Nei. Da risikerer man å bli dømt for hets mot folkegruppe.

De siste dagene har vist oss at kjærlighet til andre land er så viktig i Sverige, at den svenske regjeringen er villig til å la landet styres av en enkelt, nasjonalistisk drevet aktivist. Ja, mer enn det – regjeringen er forberedt på å ofre hele nasjonens sikkerhet for å imøtekomme denne aktivisten.

Jeg snakker selvsagt om mistillitsavstemningen mot justisminister Morgan Johansson, der regjeringen lot seg utpresses av den politiske rabagasten Amineh Kakabaveh for å redde ministeren. Også her ser det ut til å ha vært dysfunksjonalitet som ble belønnet – Johansson er regjeringens desidert mest inkompetente statsråd, likevel er han verdt halve kongeriket.

Etter avstemningen i riksdagen klemte to smilende og glade kvinner hverandre foran fotografene, og hadde vi ikke visst at den ene var en utpresset statsminister og den andre en målrettet, kurdisk aktivist, kunne man trodd at det handlet om to venninner i «den beste, fineste jentegjengen». Men det kan vel ikke stemme? En statsminister kan vel ikke prioritere vennene sine fremfor landet..?

Mye tyder på at det er akkurat det som har skjedd.

Justisministeren reddet gjennom støtte til kurdere: «Dette er slutten for Sveriges NATO-søknad»

Vi vet ikke hva som ble sagt mellom regjeringen og Kakabaveh bak lukkede dører, men de offisielle avtalene viser at prisen for Johansson var 1,5 milliarder svenske kroner i økt støtte til kurdiske organisasjoner hvorav noen klasses som terrorister og en tapt mulighet for NATO-medlemskap. Men Kakabaveh er fortsatt ikke fornøyd – nå truer hun med å kutte i regjeringens budsjett dersom kurderne ikke får enda mer fra Sverige og svenskene.

Det finnes ikke ord for å beskrive hvor absurd det er. NATO-medlemskapet som var helt nødvendig for Sverige da Magdalena Andersson holdt pressekonferanse om bord på USS Kearsarge lørdag, ble nedgradert til fordel for kurdernes kamp tirsdag. Alle de lovede hurtigsporene, alle sikkerhetsforsikringene, all solidariteten med Finland og den vestlige verden gikk opp i røyk samtidig som Amineh Kakabaveh sto på riksdagens talerstol før tirsdagens avstemning.

Sverige står nå alene, etter å ha provosert Russland, lurt NATO og forrådt Finland. I tillegg har vi lykkes med å bevise at Tyrkia hadde rett i omtrent alle anklager. De eneste som har grunn til å være skikkelig fornøyd med utviklingen er kurdisk gerilja, og hva dét sier om Sverige er verdt å tenke over.

Skaden Kakabaveh har fått lov til å forårsake er uberegnelig. På sosiale medier er det til og med laget et spesielt ord for kaoset Kakabaveh har forårsaket: Kakabaos.

Spørsmålet som nå må stilles, og som hele det svenske journalistkorpset bør jage statsministeren døgnet rundt for å få svar på, er hvorfor akkurat Kakabaveh får en slik makt? Hva er det som gjør kurderne så verdifulle? Hvorfor er det så viktig å støtte kurdisk nasjonalisme, men så forferdelig å akseptere svensk?

Men allerede etter noen dager senket den svenske tausheten seg over både mistillitsvotumet og Kakabavehs utpressing. Nå er det som om ingenting har skjedd. Men det er ikke til å nekte for at Sverige styres av en marxistisk, kurdisk nasjonalist – og at svenskene betaler for den væpnede kampen for en kurdisk nasjon på bekostning av sikkerheten til den svenske.

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.