Foto: Lise Åserud / NTB.

Norges befolkning har sagt nei til EU i to folkeavstemninger, i 1972 og 1994. I en undersøkelse utført av Sentio i 2019 svarte halvparten at EU har for mye makt i Norge. Kun et mindretall ville ha EUs energibyrå ACER, og LO vedtok klart nei til ACER.

EØS-avtalen innebærer at Stortinget fratas makt bit for bit, og ACER betyr økt strømpris som rammer både forbrukere og den kraftkrevende industrien. Med et klart flertall i folket mot EU og for å bevare norsk selvråderett og politisk makt i Stortinget, har vi hatt et flertall av politikere siden 1994 som har ledet landet i stikk motsatt retning.

Da har vi et demokratisk styringsproblem.

Statsminister Boris Johnson i Storbritannia uttalte etter Brexit og inngåelsen av den nye avtalen med EU: «Vi har tatt tilbake kontrollen over våre penger, grenser, lover, handel og fiskeområder.» En EØS-avtale etter Brexit var helt uinteressant for Storbritannia, poenget med Brexit var jo å ta kontrollen tilbake over eget land.

Avtalen kan oppsummeres slik: (Standpunkt 2-2021)

  • På en rekke viktige områder flytter avtalen suverenitet fra EU til britiske instanser. Det skjer ved at britiske avgjørelser ikke lenger er underlagt EU-domstolen.
  • Det skal som før ikke være toll på handelen med varer mellom britene og EU.
  • Det skal som før være fri flyt av kapital.
  • Det skal ikke lenger være fri flyt av arbeidsinnvandring.
  • Storbritannia har nå ingen plikt til å overta enhver ny lovregel i EU.

EU har de senere årene inngått to store handelsavtaler etter mønster av avtalen med Storbritannia, EUJEPA med Japan (2018) og CETA med Canada (2016). Også i disse avtalene er tollfri markedsadgang sentralt, men uten at de underlegger seg EU-domstolen. I begge avtaler er det etablert en tvisteløsning basert på regelverket i WTO (World Trade Organisation), og kritiske sektorer for nasjonale saker er unntatt avtalen da det baserer seg på gjensidig frivillig og likeverdig avtaleverk.

Det interessante er at i mange år var Europabevegelsen krassere i sin kritikk av EØS-avtalen enn Nei-siden. Høyres stortingsrepresentant Andre Dahl uttalte til Dagbladet i 2002 (Standpunkt 2-2021):

«Jeg har den tvilsomme gleden av å være vararepresentant i EØS-utvalget. Da får man se hvordan det egentlig er. Vi er et faksdemokrati. Vi får beskjed fra EU om hva vi har å forholde oss til (per faks).»

Begrepet faksdemokrati ble siden et innarbeidet begrep relatert til EØS-avtalen. EU sendte en faks om hva Norge skulle mene og gjøre. Kjernen i problemet er nemlig at det er umulig å ha en nasjonal selvstendighet i lovgivningen samtidig som EUs lovverk automatisk blir innført. EØS-avtalen er en husmannskontrakt som Ja-siden i dag forsvarer med hud og hår, men som stadig avslører sin essens: Norge avgir suverenitet bit for bit.

Brexit, EUJEPA og CETA er bevis på at Norge kan si opp EØS-avtalen og få en ny handelsavtale med EU. Sveits sa også nei til EU i folkeavstemning, og var med på å forhandle om en EØS-avtale som de la frem for en ny folkeavstemning. Folket sa nei også til EØS, og Sveits har i likhet med de øvrige avtalene fått reelle handelsavtaler med EU.

Norge er nest størst eksportør av olje og gass til EU etter Russland, og norsk kraftkrevende industri er blant de viktigste leverandørene til EU innen produkter som silisium, aluminium og ferrolegeringer. Norge har mye som EU trenger og vil ha. For å få dette til må vi sikre billig strøm/energi til den kraftkrevende industrien, og fortsette med tildeling av oljelisenser og produsere olje og gass så lenge dette er lønnsomt. Derfor er ACER en katastrofalt feil beslutning, og EØS-avtalen må sies opp.

Paris-avtalen er nærmest en grønn, marxistisk inspirert plattform, som i realiteten er en ressursoverføring fra vestlige land til resten av verden. Giganter som Kina og India bygger store kullkraftverk fortløpende, og opptrer suverent i egne nasjonale interesser. Der forstår man at energi er en avgjørende kilde til fremtiden og utviklingen av samfunnet.

Europa vil tape terreng i forhold til andre deler av verden gjennom Paris-avtalen, økonomisk, politisk og energimessig. Kostnadene ved de selvpålagte forpliktelsene i Paris-avtalen er formidable, uten at andre land i resten av verden svekker sin egen økonomi tilsvarende. Paris-avtalens målsetninger binder Norge til store feilinvesteringer og begrensninger, som vil svekke norsk økonomi.

I tillegg bygger avtalen på tesen om at vi må redusere CO2-utslippene koste hva det koste vil, da de menneskeskapte CO2-utslippene er kategorisk årsaken til en kommende global katastrofe. Utgangspunktet er ikke riktig, og resultatet er ikke bra for Norge.

Dagens stortingspolitikere vet hva de har gjort. De har tatt avgjørelser stikk i strid med folkets vilje, og de tar beslutninger som tjener en globalisering og ikke norske interesser.

En stemme til de etablerte partiene er derfor en bortkastet stemme. Det er kun ved å stemme nye partier inn på Stortinget du vil få en kursendring i norsk politikk.

Det er kun ved å stemme Partiet De Kristne du vil få en verdikonservativ røst i vår nasjonalforsamling som bygger på de verdiene som bygde landet med en fremoverlent og offensiv politikk for å løse dagens og morgendagens oppgaver.

 

Kjøp Halvor Foslis bok her!