Feature

En torsdag ettermiddag i februar 2016 skulle mor og datter på quiz-kveld sammen i Oslo sentrum, men den planlagte hyggen skulle snart bli et mareritt, da de ble overfalt av en ungdomsgjeng bestående av syv innvandrergutter i alderen 12 til 17 år.

Datteren, som vi kaller «Lise», ønsker å være anonym.

Det startet på Helsfyr T-banestasjon, hvor Lise og moren hadde avtalt å møtes for å reise inn til Oslo sentrum sammen. De la merke til en høylytt ungdomsgjeng og forsøkte å holde seg på avstand. Da T-banen kom, valgte de å sette seg i en vogn lengst mulig unna. Det hindret ikke ungdomsgjengen i å forstyrre, med høylytt og avvikende atferd.

Både Lise og moren, samt ungdomsgjengen, forlater T-banen på Jernbanetorget. De blir gående et lite stykke bak gjengen, som får det for seg at de skal utløse brannalarmen.

– Vi ble helt satt ut av oppførselen deres. «For noen drittunger», sa vi oss i mellom. Da hørte vi bak oss: «Hvem er det dere kaller drittunger? Jævla horer», forteller Lise.

Det utvikler seg raskt til å bli aggressivt og ungdommen omringer dem, mens de skriker skjellsord. Både Lise og moren ber om å få være i fred, og klarer å komme seg til trappen som leder ut foran hovedinngangen til Oslo City. Noen av guttene løper forbi i trappen og gir mor et slag i hodet, slik at hun ramler, deretter forsvinner de opp mot utgangen.

I sjokk fortsetter begge to opp trappen for å komme seg ut, men de vet ikke at gjengen venter på dem på toppen. De omringes på nytt på gateplan, mens skjellsord i alle klasser skrikes mot dem. Innimellom gis det både spark og slag fra ungdommene.

– Det føltes som å være omringet av en bisverm, forteller Lise.

– Vi skrek «la oss være i fred», men de bare fortsatte. Folk stoppet, men ingen hjalp til. De ble bare stående å se på.

Noen lo, mens andre ristet på hodet. Ingen grep inn. Til slutt var det en godt voksen innvandrermann som forsøkte å jage ungdommen vekk. Mannen ba ungdommen om å la dem være i fred, men guttene bruset seg opp og begynte å dytte.

«Jeg ringer broren min», sa den ene gutten og uttrykket at han ønsket at flere skulle komme og delta i trakasseringen og overfallet.

– Jeg sa at jeg skulle ringe politiet om de ikke ga seg, og det gjorde jeg.

Lise måtte selv ta opp telefonen og ringe politiet.

Gruppepresset

I alt kaoset legger Lise merke til at den yngste av guttene nøler med å delta i overfallet. Han forsøker å dempe gemyttene og gjentar flere ganger på engelsk at han ønsker at de skal gå videre.

– Han ble totalt overkjørt av gruppa. Det var tydelig mye gruppepress blant dem og de fyrte hverandre opp, sier hun.

Politiarbeidet 

To sivile politimenn ankom stedet. De kom raskt og lokaliserte Lise og moren via telefon. På stedet spurte politiet om signalement på gjerningspersonene, som da hadde stukket av, og om hvilken retning de beveget seg i.

– Vi kunne peke dem ut, for de hadde ikke beveget seg langt. De stod i nærheten av oss.

Politiet gikk bort for å snakke med guttene, og mens de prater ankommer uniformert politi.

– Atferden gjengen hadde mot politiet var helt hårreisende. De skrek fuck you og utviste total mangel på respekt for politiet, forteller Lise.

De sivile betjentene tok seg av Lise og moren, mens de uniformerte politibetjentene tok personalia av gruppen med innvandrergutter.

– Vi bekreftet at de anholdte var gjerningspersonene, og vi kunne høre at de tok navn og personalia på dem, forteller Lise videre.

Lise og mor får beskjed om at de ikke kan anmelde på stedet, de må reise til Grønland politistasjon. I sjokk bestemmer de seg for å reise videre, og for å levere anmeldelse dagen etter.

Hva som skjer med de anholdte, vet de ikke.

Anmeldelse og henleggelse 

På Grønland politistasjon blir de sittende i venteværelset i omkring tre timer, før de får beskjed om at politiet ikke har tid til å ta imot anmeldelsen deres.

– Vi fikk beskjed om å henvende oss til vårt lokale politidistrikt for anmeldelse, fordi de ikke hadde tid til oss. Det føltes ikke ut som vi ble tatt på alvor, sier Lise.

Lise og moren gjør som de får beskjed om, og reiser til sin lokale politistasjon neste dag. Igjen venter de i lang tid, bare for å få beskjed om at de må reise tilbake til Grønland. Anmeldelsen må leveres i distriktet hvor hendelsen fant sted.

– Vi reiste tilbake til Grønland dagen etter. Da var politiet lite imøtekommende og skjønte ikke hvorfor vi hadde kommet tilbake. Vi måtte forklare dem at vi ikke fikk anmelde forholdet hos vår lokale politistasjon, fordi det var et annet distrikt.

Mor og datter ble til slutt avhørt hver for seg.

– Vi fikk så mye spørsmål om hvordan vi reagerte, som om vi skulle provosert opp gjengen. Det føltes ut som om hele hendelsen ble bagatellisert.

Under avhøret spør Lise hva som vil skje med gjerningspersonene.

– De fortalte at barnevernet ville få bekymringsmelding, og at vi ville høre fra politiet etter hvert. Seks uker senere fikk vi brev i posten om at saken var henlagt.

Henleggelsen er begrunnet med «ukjente gjerningspersoner».

– Da ble jeg så forbanna og tenkte hvordan i alle dager kan de si at det var ukjente, når de stod og holdt i dem på gata rett etter det skjedde? De tok jo til og med personalia på dem. Vi hørte det fra der vi stod!

Lise tar kontakt med politiet og ytrer sin frustrasjon, men får beskjed om at hun må levere en klage dersom hun skal få noen svar.

– Jeg ville gå videre med saken, men mamma orket ikke, så da suset det ut i ingenting.

I etterpåklokskapen forteller Lise at hun angrer på at hun ikke tok saken videre. I dag hadde hun gjort det annerledes, til tross for at tilliten til politiet er vaklende.

Preget av hendelsen 

– Mamma slet med å sove og tenkte mye på det som skjedde, forteller Lise.

– Hun er blitt mer bevisst på sine omgivelser og er obs på gjenger. Hun unngår å være i veien for dem og trekker seg unna.

Selv forteller Lise at hun ikke kan gå foran hovedinngangen på Oslo City uten å bli minnet på hendelsen.

– Det sitter i kroppen og i minnet.

– Har det påvirket hverdagen din i ettertid?

– Ja, hver gang jeg er i Oslo, men det er bedre nå. Før kunne jeg gå i mine egne tanker, og møte blikket til tilfeldige mennesker, men det sluttet jeg med. Jeg var redd for å møte blikket til innvandrergjenger. Jeg er mye mer konfliktsky. Når jeg nærmer meg større grupper, venter jeg til de har gått; før kunne jeg fortsette med det jeg holdt på med. Det sitter fremdeles i bakhodet at jeg ikke ønsker å trigge en slik situasjon igjen.

– Kjenner du på det fortsatt?

– Både ja og nei. Observerer jeg lignende gjenger så går jeg en annen vei. Jeg har nok ubevisst lagt om atferden min, men jeg kom bedre ut av det enn mamma. Hun er ei veldig tøff dame, så det overrasket meg. Hun drar fremdeles ikke til Oslo sentrum med mindre det er viktig, og hun er mye mer bevisst på omgivelsene sine.

 

Har du opplevd noe lignende? Vi vil gjerne høre fra deg. Kontakt oss på tips@document.no 

 

Norge forandrer seg raskt i takt med innvandringen. Kjøp Halvor Foslis bok her!