Frihetens og fornuftens byrde

Francesco Goya: Sleep of Reason.

Hvis vi skal kunne navigere i det urene farvannet som det flerkulturelle samfunnet virvler opp, må vi sortere begrepene. Ordet kosher har glidd inn i språket som bilde på noe mer enn mat som ikke skal blandes. Det går dypere enn å si «nå sammenligner du epler og pærer». Kosher betyr at ting hører til i ulike domener.

Jeg er takknemlig fordi Paul Grøtvedt har insistert på Opplysningstiden og taksonomien, klassifiseringen som markerte begynnelsen på dannelsesprosjektet: å bli et moderne menneske.

Opplysningstiden står for en bevissthet om hva det vil si å være menneske. Jeg lærte også utrolig mye av Kjell Madsens artikkel om Kant og ydmykhet. Du blir ikke ydmyk av å la deg ydmyke. Du skal respektere deg selv som menneske. Det er din plikt. For å kunne respektere andre, må du først respektere deg selv.

Dette er ikke et ansvar eller en byrde vi kan skyve over på Gud. Det er et ansvar vi har som mennesker på jorden.

Opplysningsprosjektet åpner inndelingen av verden i domener: Det er en grunn til at vi snakker om humaniora og realvitenskaper. I det sistnevnte kan vi veie og måle. Det kan vi ikke med menneskene. Der kommer det an på hjertene og kulturen. Derfor er arven fra antikken like gyldig i dag som da den ble dannet. Grekerne var opptatt av hva det vil si å være menneske.

På vei inn og ut av byen har jeg lyttet til en podkast med australske John Anderson som intervjuer Neil Ferguson i halvannen time. Ferguson har en av de beste «minds» i den vestlige verden, og Anderson er både belest og klok. Selv om samtalen foregikk i 2018, er den både aktuell og tidløs.

Ferguson sier den eneste historiske loven som gjelder, er loven om utilsiktede konsekvenser. Her på Document har vi i 17 år forsøkt å slå alarm om konsekvensene av det flerkulturelle eksperimentet, men jo tydeligere de blir, jo mer stikker myndigheter, akademia og medier hodet i sanden.

Opplysningsprosjektet legger en byrde på oss. Det er fornuftens byrde. Fornuften tvinger oss til å tenke gjennom konsekvensene av våre handlinger. Det gjør ikke våre myndigheter. De forsøker i stedet å skyve ansvaret over på andre og beskylder dem for å tenke stygge tanker. Dette er en moralisering av politikken som i seg selv kan få store konsekvenser.

Jo større ansvarsfraskrivelse, desto mer innfløkt blir årsaksforholdene. Men de blir ikke ubegripelige. Hvis vi tør å ha frimodighet, er det mulig å se og si hva dette handler om.

Derfor handler debatten om ytringsfrihet om de mest grunnleggende ting, fordi alt er ute av lage, og de som bærer ansvar, har fraskrevet seg det.

Det gjør at vi blir vår brors vokter. Det han unnlater å gjøre og rømmer fra, overlates til dem som står igjen. Vi må tenke også for Erna.

For at bildet skal bli komplett: Ytringsfrihet må per definisjon innebære retten til å krenke og bli krenket. Ordet liberal har også en positiv betydning: Evnen til å se en sak fra flere sider. Satire er en slik måte å se verden på.

En verden der kristne og muslimer skal kjøpslå om en borgfred på de ikke-troendes bekostning, er ikke farbar. Det er flere som har antydet et slikt konkordat mellom kristne og muslimer: Du respekterer min tro, og jeg respekterer din. Dét er ingen farbar vei.

Islams hellige grenser er ikke våre. Der kommer vi inn på opplysningstiden. Vi kan ikke «undo» opplysningstiden. Selv om den har sporet av, kan vi ikke oppheve den. Den binder oss. Vi kan se på hva som gikk galt, men vi kan ikke flykte fra fornuften.

Både hedonister og islamister flykter fra frihetens ansvar.

Tanke og frihet står i et spenningsforhold. Vår frihet kan aldri bli total. Som Hegel sa: Frihet består i å gjøre det nødvendige.

Når nihilismen igjen reiser sitt hode i Vesten, blir denne oppgaven ekstra tung. Men vi har ikke noe valg. Å være menneske vil si å innse det nødvendige.

Vi har vært her før, og historien kan om ikke annet gi en forvissning: Nihilismen ender alltid i en branntomt, og forsøket på å lage et nytt menneske, vil havarere også denne gang.