I bunnen av det moderne samfunn ligger verdier som er i ferd med å gå tapt. Både fordi de som er satt til å oppdra den oppvoksende slekt ikke lenger har kontakt med historien og forstår hvor vi kommer fra, og fordi woke-eliten aktivt motarbeider opplysning. Troen har de avskaffet for lenge siden.

Grunnen til at opplysningstiden ble et gjennombrudd for tanken, var at man forsto taksonomi og domener. Religion har ikke noe i vitenskapen å gjøre. Tro og fornuft må holdes fra hverandre. Det er grunnleggende skiller mellom dem.

– Gi keiseren det som keiserens er, og Gud det som tilhører Ham.

En gang i tiden var dette selvinnlysende sannheter. Men det er det ikke lenger.

Nå har vi fått nye sannheter, og de utmerker seg nettopp ved å blande sammen slikt som ikke hører sammen.

Woke-ideologien er ikke kosher. Den er overgripende, og destruktiv for tanken. Derav dens intoleranse. Den mest inkluderende ideologien er samtidig den mest intolerante. Dette har Kjell Skartveit forstått og fått frem på en glimrende måte.

Mange har problemer med å forstå hvor gjennomgripende woke er, fordi de selv har gitt slipp på halvparten av tilværelsen: De forsto ikke den ene halvdelen av ligningen: Gud. De falt for en opplysningstanke som trodde man var enda mer opplyst hvis man avskaffet og ekskluderte Gud. Sekulære folk med utdanning anså seg selv for å være utviklingens spydspiss. De hadde gjennomskuet religionen!

Disse menneskene var det umulig å diskutere kristendommen med. De forsto ikke selv at de ikke bare sto utenfor troen, de hadde forkastet tro som tro. De stolte bare på fornuften.

Men fornuften kan ikke gripe troen. De er inkommensurable størrelser.

Mennesket kan når som helst finne tilbake til troen ved å forstå denne forskjellen. Troen truer på ingen måte fornuften.

Paul Grøtvedt har forstått opplysningstidens revolusjon: Forståelsen av de ulike domeners gyldighetsområde. Det er vi som er blitt så forvirret av postmodernismen at vi ikke gjenkjenner det som før var innlysende: I kunsten gjelder det sanne, skjønne og formfullendte. Vitenskapen er en helt annen skål, men også der er det ulike gyldighetsområder mellom naturvitenskap, humaniora og sosialvitenskap. Det som handler om mennesket, kan strengt tatt ikke kalles vitenskap i egentlig betydning, fordi mennesket unndrar seg vitenskap. Det lar seg ikke måle og veie.

Det er Mattias Desmets store fortjeneste at han forstår vulgariseringen av vitenskapen i vår tid. De som nå påberoper seg vitenskapen, er de anti-vitenskapelige, de som bruker vitenskapen som maktfaktor.

Politiseringen på 1960-tallet var en forløper for dagens normoppløsning som ikke bare gjelder moral, men også kunstens egenart, politikk, utdanning, og faktisk også kirken. Ingenting unnslapp.

Vi er på vei mot et totalitært samfunn fordi noen ønsker det og fordi folk har mistet fotfestet.

Pride-diktaturet er en øvelse i masseformasjon, som Desmet kaller det.

Muslimene er ikke med på det. Det sier noe om det kollektive vanviddet hos woke-eliten at de tror de kan overkjøre islam.

Møtet med islam gir oss en sjanse til å redefinere oss selv ut fra opplysningstidens prinsipper. Flemming Rose har tenkt noen kloke tanker:

Som Flemming Rose har lært os [og en ven netop har rundsendt ]: Alle muslimer – uden undtagelse – skal gøre sig fuldstændig klart, at gør man krav på, at vi andre respekterer deres dogmer uden for deres hellige steder, gør man ikke krav på vores respekt, men på vores underkastelse. Det er uforeneligt med et liberalt demokrati.

Muslimer har krav på respekt for sine hellige steder. Men i det øyeblikk de utvider sitt domene til området utenfor moskeen, blir kravet om respekt et krav om underkastelse. Selvfølgelig gjør det det. Det er den mest imperialistiske religion noensinne, og ethvert samfunn som ønsker å bevare friheten, kan ikke underkaste seg, men må gjøre motstand.

Eliten er ikke bare sekularisert, den har mistet forståelsen for opplysningstanken og forstår ikke hva som står på spill. Den har gitt konsesjon på konsesjon, og den virker utålmodig etter å overgi seg.

Enhver bør forstå at pridehysteri og islam er en dårlig kombinasjon som kan gå helt galt.

25. juni 2022 endte det helt galt i Oslo. To menn ble drept og flere såret.

Men enda har ikke woke-folket klart å ta det inn over seg. De vil ha enda mer pride. De tror at hvis alle tvinges, vil motstanden opphøre, for da er alle integrert i pride.

Men slik fungerer ikke menneskene, og slett ikke våre nye landsmenn.

Hvilken grenseløs naivitet.

Woke-folket har avskrevet kristendommen for lenge siden. De synes det er helt ok med dawah, at muslimer misjonerer. De forstår ikke at den prideideologien som de gjennomsyrer samfunnet med, møter islam i det totalitære.

Men der islam har hatt 1400 år på seg til å utvikle sin makt over sinnene, er pride en døgnflue fra San Francisco som vil kollapse som en ballong det stikkes hull på.

Frihet består i å innse det nødvendige. Vi har manøvrert oss inn i situasjon der vi har gitt fra oss handlefriheten. Man må tenke ut fra first principles, hva vi består av, hvem vi er og hva vi bygger på.

Det er tungt, men ikke umulig: Begynn med de todelte regimene Jesus trakk opp: Gud og keiser. Ut fra dette springer fornuft og tro. Når dette blir klart, forstår du når andre vil tvinge deg til å krysse en grense som blander de to.

Man kan ikke bygge et samfunn på ren fornuft. Det er sterilt. Man må ha troen med. Den gir ballasten, følelsene.

Vi er mennesker.

 

Kjøp billetter til boklansering i Oslo den 8. juni her! Vi får med Alf. R. Jacobsen på videolenke.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.