Sakset/Fra hofta

Det er ikke troverdig at informasjon om korona ikke har nådd innvandrermiljøene. Å ikke forholde seg til myndighetenes anbefalinger er et aktivt valg. Foto: Bente Haarstad

Koronakrisen utløser prioriteringer i helsevesenet. Det akutte må prioriteres framfor mindre livstruende tilstander. Allerede er tusenvis av operasjoner utsatt grunnet krisen, og samtidig ser vi smitteøkning i de delene av befolkningen som ikke tar ansvar for verken å innhente informasjon eller forholde seg til informasjonen som gis.

I en krisesituasjon kan det synes underlig å fokusere på feilslått integrering. Men når samfunnet instrueres i smittebegrensende tiltak i alle mulige kanaler, er det mer enn et tankekors at myndighetene bevilger midler til private og religiøse organisasjoner for å spre informasjon.
Det synes rett og slett umulig å ikke ha fått med seg informasjon på dette tidspunktet. Skolene har allerede vært stengt i tre uker. At den delen av befolkningen som har desidert flest barn per familie ikke skal ha registrert hvorfor barna deres plutselig er hjemme i stedet for i barnehage og skole, er ikke troverdig.

Personlig ansvar eller ansvarsfraskrivelse

Ønsker ikke norske myndigheter at innvandrerne skal ha så mye som et snev av personlig ansvar for innhenting av opplysninger om sykdom og smittevern?

Undertegnede snakket i går med en åtteåring. Han kunne fortelle alt om smittereduserende tiltak. Skal ikke utenlandsfødte være i stand til å tilegne seg kunnskaper en norsk åtteåring klarer uten problemer? Det får være grenser for lave forventninger.

Dersom det finnes mennesker i Norge som er så til de grader på siden av samfunnet at de ikke har registrert at verden er i krise grunnet viruset, er det veldig alvorlig. Så isolerte skal ikke mennesker være – samfunnet kan faktisk ikke akseptere en så omfattende grad av selvvalgt segregering.

Den selvvalgte segregeringen har mange alvorlige konsekvenser, ikke bare på individuell fysikk og psyke, men også på samfunnsøkonomien. Det er ikke gratis når samfunnet godtar at folk velger å ikke forholde seg til livreddende kunnskap. Tvert i mot har det enorm samfunnsøkonomisk effekt. De selvvalgt segregerte velger ikke bare bort kunnskap om smittevern, de velger også bort kunnskap om ansvarlig barneomsorg, om betydningen av utdanning og om personlig helsevern. Det er mangedobbelt kostbart for samfunnet, ikke minst fordi det innebærer akkumulert risiko. Det er verdt å merke seg at den delen av befolkningen som ikke forholder seg til myndighetenes smittevernanbefalinger, i stor grad samtidig er i risikosonen for alvorlig sykdomsforløp og død ved smitte. Folkehelseinstituttet har registrert følgende:

  • Diabetes er utbredt blant innvandrere fra Sri Lanka, India og Pakistan der 20-24 prosent av voksne i alderen 30-59 år har diabetes, mot 3-6 prosent i befolkningen for øvrig.
  • Hjerte- og karsykdommer er mer utbredt blant innvandrere fra Sør-Asia og Balkan-region (f.eks. Bosnia-Hercegovina og Kosovo) enn i befolkningen for øvrig.
  • Blant menn er det fortsatt en betydelig andel i noen grupper som røyker daglig, det gjelder menn fra Øst-Europa og Balkan og Tyrkia, Iran og Irak (31 – 45 prosent).
  • Overvekt og fedme er særlig utbredt blant innvandrere fra Tyrkia, Irak, Pakistan og blant somaliske kvinner (20-25 prosent).

Hvilke pasienter skal prioriteres?

Den eneste troverdige forklaringen på at smitten sprer seg i langt større omfang i innvandrermiljøene, er at innvandrerne ikke vil forholde seg til de anbefalingene og tiltakene som er iverksatt. Det er et aktivt valg. Da har man valgt ansvarlighet bort, til fordel for egne prioriteringer og egen kultur.

I helsevesenet foretas prioriteringer hele tiden. Nå prioriteres koronasmittede i norske sykehus, framfor pasienter med behov for ulike operasjoner. Det får konsekvenser for dem som blir nedprioritert. I Italia prioriterte man koronapasienter ut fra alder og helsetilstand, med den alvorlige følgen at mange gamle ikke fikk behandling og døde av lungesvikt.

I Norge er vi ikke der at vi må velge mellom hvem som skal leve og hvem som skal dø, men vi velger allerede å utsette nødvendige behandlinger. Mange av de som behandles i norske sykehus i dag kommer fra miljøer som velger å ikke etterleve myndighetenes anbefalinger. Koronakrisen levner ingen tvil om at integreringen har feilet grovt, nå viser de manglende kravene til tilpasning seg i all sin konsekvens. Det er alvorlig, og det fordrer total endring i integreringspolitikken.

Tankene går til sykehusansatte som strever dag og natt for å ivareta og redde syke mennesker. De utsetter seg selv og sine nærmeste for langt større smitterisiko enn befolkningen for øvrig. Samtidig behandler de mange pasienter som har ignorert smitteverntiltak. Det er et underlig paradoks at et kvinnedominert norsk helsevesen er bemannet av personale som stemmer SV, og dermed støtter en politisk linje som ikke ønsker at det stilles krav til innvandrerbefolkningen, samtidig som de selv løper større personlig risiko grunnet politiske beslutninger de har heiet fram. Paradokset har kanskje ikke gått opp for dem ennå, men det utløser noen spørsmål likevel.

I Norge har man like stort krav på offentlig helsetilbud om man er solidarisk og utholdende i en vanskelig tid med snever sosial kontakt, eller om man er selvvalgt kompetanse- og skjødesløs. Smittetallene sier mye om hvem som hører til i hvilken gruppe.

I ytterste konsekvens må man forholde seg til valg og prioriteringer: Hvordan skal norsk helsevesen prioritere dersom de står overfor valget mellom å behandle Sumaya (43) med alvorlige livsstilssykdommer og Harald (67) med astma?

Kjøp Halvor Foslis bok her!