I det privilegerte segmentet av samfunnet er vanlig å la barn gjøre et symbolmessig opprør. En lar dette høflig utspille seg, backer opp barna, applauderer, lytter overbærende til dem, gir dem en ny ponni eller ansiktsløftning og venter til det går over. Jeg tenker på denne fremmede og rare kulturen idet jeg ser et slags privat, borgerlig familiedrama utspille seg.