Sakset/Fra hofta

Liv Ullmann og datteren Linn Ullmann ca. 1980. Foto: Jesse Nash / PHOTOlink / Everett Collection / Scanpix.

Da jeg var fjortis, så jeg en pinlig seanse på NRK. Det var fra et eller annet møte i FN. På møtet talte en elleve år gammel Linn Ullmann. Med to stolte regissør- og skuespillerforeldre i bakgrunnen, sammen med prominente venner og bekjente fra internasjonalt kulturelt og politisk liv.

I talen som åpnet med «Jeg anklager…» og som jeg ikke husker innholdet av, skjelte vesle Linn fra FNs talerstol ut samtlige av verdens voksne for et eller annet de hadde gjort av urettferdighet overfor fattige/kvinner/barn/U-land e.l. I salen satt de voksne og lyttet høflig og overbærende. Som alltid.

Jeg har begynt å forstå at dette er en slags skikk i såkalte ekstremt møblerte pene hjem. Et vanlig rituale i blant de mer enn normalt bedrestilte – kulturer hvor barnet og barndommen har en helt spesiell særstilling og verdi. I forhold til den status barnet og barndommen har i samfunn hvor de av barna som overlever de tre første leveårene, gjerne må begynne i jobb i f.eks. en eller annen kjemikaliefabrikk og forsørge seg selv og øvrig familie, dersom de fremdeles har dette.

Jeg forstår at det i dette privilegerte segmentet av samfunnet er vanlig å la barn – og også ungdom og kvinner og andre umyndige – gjøre et symbolmessig opprør, og at en høflig lar dette utspille seg, backer dem opp, applauderer, lytter overbærende til dem, gir dem en ny ponni eller ansiktsløftning og venter til det går over av seg selv.

Greta Thunberg under en pressekonferanse i Madrid den 9. desember 2019. Alter Photos / Manu R.B. / Sipa USA / Scanpix.

I dag ser jeg Greta Thunberg i den samme rollen som Linn Ullmann. Det privilegerte barnet. Som får øse sin frustrasjon utover de voksne. Kledd i silkestrømper og pudderparykk fekter barn som Linn og Greta med hyrdestavene sine til de voksnes milde overbærenhet og vennlige smil eller omtenksomt rynkede panner.

For den som kommer fra et vanlig lønnsmottagerhjem, kan dette se oppsiktsvekkende ut. De voldsomme følelsesutbruddene, anklagene, gråten, de voksnes milde forståelse, oppmuntring og tilfredshet.

For oss utspiller dette seg via skjermen. Linn, og senere Greta, går igjennom dette i full offentlighet, som for de fleste andre foregår diskré i familiens nærmeste omgangskrets.

Folk flest får via media innblikk i en seanse som fremstår som bisarr og oppsiktsvekkende for utenforstående. Men for dem som deltar, det forurettede barnet og de milde voksne, er ikke dette noe rart eller unormalt. Det er en del av deres kultur.

Forfatteren Alexander Kielland, som selv kom fra et ekstremt møblert hjem, beskriver dette i novellen «En Middag», hvor den unge kjøpmannssønnen kommer hjem fra studier i den store verden og får høre farens blomstrende tale om å lytte til ungdommen, tar dette helt alvorlig og tar sjansen på å gjøre opprør.

I novellen blir den sinte unge mannen deretter geleidet med på en tur i hagen av en av de voksne, en eldre sakfører, som har sett «dette skuespill så mange ganger før», og som lytter vennlig og oppmerksomt, til den unge mannens frustrasjon, mens han venter på at det skal gå over, og at han «blir nok som vi andre til slutt».

Jeg husker ikke lenger hva Linn Ullmann anklaget de voksne for. Og jeg har heller ikke fått med meg alle de andre, kvinner og barn, som i offentlighet eller i familiens møblerte stuer siden Ibsen og Kiellands tid har skreket og grått og trampet i gulvet med den vesle foten og blitt lyttet til og fått ny ponni, ny krinoline, eller nye pupper hos Londons beste kirurg.

Men jeg tenker på denne fremmede og rare kulturen når jeg ser et slags privat, borgerlig familiedrama utspille seg i hånden min, på telefonen, daglig.

Så nært. Så fjernt. Hva har dette med meg å gjøre, tenker jeg, hva har dette med min bil, min strømregning å gjøre?





 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her. Nå satt ned fra 299 til 210 kroner!