Kommentar

I Oslo-området rapporteres det om stadig mer av trusler, vold og ran utført av ungdom. Gjenger reiser fra den ene siden av byen (fra øst) til den andre (vest og Bærum) for å herje. Utrygghet og uhygge brer om seg. Document har nylig omtalt fenomenet.

De som står bak dette, er gjerne grupper av ungdommer fra såkalt «trangbodde kår» i Oslo øst, som ofte ikke har råd til å kjøpe seg mobiltelefon, kostbare klær osv. Løsningen blir å rane annen ungdom.

Men minst like viktig: Dette har trolig i seg et element av spenning, av macho-kultur og av å vise «makt» over miljøer de selv forakter. «Vi er tøffe, vi er menn – dere er ynkelige puslinger».

Resultatet av denne virksomheten er naturlig nok økende frykt hos både ungdom og deres foreldre i de områdene der gjengene herjer. Man blir redde for å være ute, man blir redde for å reise med T-banen, man blir redde for å dra på idrettsbanen, på konsert, på fest.

Hvorfor ble det slik?

Pedagoger, sosionomer, politi og andre fagmiljøer knyttet til barn, ungdom, skole og utdanning famler etter svar på dette spørsmålet. De bør muligens lete hos seg selv. For dette har i stor grad sitt utspring i grunnleggende holdninger barn og unge får med seg fra de miljøer der deres personlighet formes i tidlig alder. Og her spiller blant annet skolen en rolle, det vil si, den burde gjort det.

På Oslo øst og syd er oppvekst­klimaet til dels sterkt preget av innflytelse fra innvandrer­kulturer. I en del områder har et flertall av befolkningen fremmed­kulturelt opphav. Det kan ha både positive og mindre positive sider, men det er liten tvil om at det setter sitt preg på miljøene. Noe annet ville vært merkelig.

Pressen har ved flere anledninger beskrevet kulturer der unge har sine forbilder i gjengledere med dyre klær, fine biler og annen status finansiert gjennom kriminalitet.

I slike miljøer spiller gjerne skole, sosiale instanser, lokalt politi osv. en nokså sekundær rolle. De når rett og slett ikke frem til de unge, selv om de har aldri så gode intensjoner og programmer.

Lett match

Når så ungdom fra denne kulturen setter seg på T-banen og reiser til Oslo vest og Bærum, støter de på en helt annen verden. Der treffer de barn og unge fra «generasjon empati». Det blir lett match.

For på Oslo vest og i Bærum har barn både hjemme og i skolen lært at det er dialog det handler om. Man må være snill, man må forstå og man må for all del unngå at noen blir lei seg. Det er fy-fy å slåss i skolegården, ingen skal mobbe, alle skal være venner og vi bryr oss om dem som er svake.

Dette er utvilsomt prisverdige holdninger å formidle til barn. Det skaper gode samfunns­borgere og medmennesker i et sivilisert, humanistisk samfunn.

Men dessverre er det også en oppskrift på å gjøre en del ungdom til temmelig hjelpeløse ofre når de angripes av andre unge som kommer med en langt mindre vennligsinnet og myk innstilling til verden. Det er dette møtet vi får i det de unge fra Oslo øst går av banen på Majorstua, Vinderen eller i Bærum.

Selvsagt blir unge redde når de konfronteres med en aggressiv og voldelig adferd som for dem er helt ukjent. Alle skal jo være venner, ikke sant? De er hjelpeløse og forsvarsløse, og et enkelt bytte. Dette vet gjengene, og det er derfor disse raidene er så interessante for dem.

Politiet gjør så godt de kan, både med å være til stede og med å etterforske hendelser. Men ressursene er begrenset, mange saker henlegges raskt, og eventuelle straffe­reaksjoner mot barn og ungdom i alder ned til 12-13 år blir ofte av nokså symbolsk art. Det blir bare «tøft» å bli tatt av politiet, det gir status.

Politiets råd: – Ikke utsett deg selv for fare

Hva kan man gjøre i slike situasjoner? Aftenposten stilte nylig spørsmålet til politiet, og fikk følgende svar fra Geir Tveit, politikontakt i Oslo sentrum:

– Det er viktig at vitner ikke utsetter seg selv for fare ved å gripe inn fysisk, sier Tveit.

Det kan virke som en oppfordring til kapitulasjon mot uretten. Men på den annen side er dette antagelig det eneste fornuftige rådet å gi, og politiet bør neppe kritiseres for det.

Gitt de holdninger og forutsetninger ungdom på Oslo vest faktisk har, vil det være lite forsvarlig å oppfordre til fysisk motstand. Bøllene har erfaring med å slåss, de kan være bevæpnet med kniv og jernstenger etc. og gjengene er ofte store og tallrike. Så både ofre og vitner har lite å stille opp med. Hvem ønsker å få en kniv i magen, eller se sitt barn få det, for å stå opp for prinsipper om en bedre samfunns­utvikling?

Skulle man som voksenperson velge å «gripe inn» i en slik situasjon, kan man fort ende opp med selv å bli tiltalt for «unødig voldsbruk», dersom man skulle lykkes med å gi en eller flere av ungdommene en smell. Rettspraksis gir lite oppløftende perspektiver i så måte, hvor absurd det enn kan lyde. Dom i retten eller en kniv i kroppen. Absolutt ingen vinn-vinn-situasjon.

Det betyr ikke at man skal stå passivt og se på at andre utsettes for overgrep og vold. Man kan oppnå mye ved å komme med myndige tilrop, be overgriperne «holde opp med det der!» og rope ordet «politi» osv. De aller færreste liker å utføre kriminelle handlinger i visshet om at andre ser dem og uttrykker sinne over det som skjer.

Ligg lavt. Ta vare på deg selv og dine.

Det finnes neppe noen enkle og effektive løsninger på dette. Utviklingen som ligger til grunn for det hele, har kommet langt og er vanskelig å ta tak i. Politikere og presse strides både om å erkjenne hva som faktisk skjer, og om å identifisere årsakene. Da sier det seg selv at det sitter langt inne å sette i verk tiltak som reelt sett kan fungere.

Det klinger underlig når byrådsleder Raymond Johansen beskriver Oslo som «en trygg by». Det vitner om en ansvars­fraskrivelse og virkelighets­fornektelse som er bortimot total.

Inntil videre gjør man antagelig klokest i å innse de triste realitetene i det samfunnet som har fått utvikle seg, ligge mest mulig lavt, og passe godt på både barna sine og seg selv. Noen kan oppleve det som verdifullt å lære seg grunnleggende selvforsvar, for de fleste er det viktigste å være våken og følge med på hva som skjer omkring en. Så får man håpe at det er mulig å gjøre noe på sikt – ved valgurnene.

 

Kjøp Christopher Caldwells «Betraktninger over revolusjonen i Europa» fra Document Forlag her.