Sakset/Fra hofta

George Orwell. Foto: BBC / Wikimedia Commons.

Helt til slutt i George Orwells berømte roman «1984» finnes det et appendiks som forklarer prinsippene for nytale, det vil si resultatet av den totalitære tilpasningen og sensuren av det opprinnelige talespråket som ble gjort for å hindre opposisjonelle uttalelser i forfatterens tenkte fremtidssamfunn.

I Trygve Widths norske oversettelse lyder et utsnitt av dette appendikset slik («Ingsoc» er nytalens forkortelse for den engelske sosialismen):

Hensikten med nytale var ikke bare å skape et uttrykksmiddel for den verdensanskuelsen og det tenkesett som særpreget tilhengerne av Ingsoc, men også å umuliggjøre alle andre måter å tenke på. Det var meningen at når nytale var tatt i bruk en gang for alltid, og gammeltale var glemt, skulle en kjettersk tanke — det vil si en tanke som avvek fra Ingsocs prinsipper — bokstavelig talt være utenkelig, iallfall i den utstrekning tanken avhenger av ord. Dens ordforråd var sammensatt slik at det ga nøyaktige og ofte meget subtile uttrykk for enhver mening som et partimedlem med rette kunne ønske å uttrykke, mens det samtidig utelukket alle andre meninger og likeså muligheten for å nå fram til dem ved indirekte metoder.

Nå er vi omtrent her. Slik den giftige cocktailen av politisk korrekte massemedier og verdens største sosiale medium fungerer nå om dagen, har virkeligheten kommet forbløffende nær den tilstanden Orwell forestilte seg i «1984».

Danske TV Midtvest forteller om et ferskt eksempel på fenomenet: Nick Mogensen, som er toppkandidat for partiet Nye Borgerlige i Vest-Jylland, fikk sist søndag 30 dagers karantene fra Facebook fordi han hadde brukt ordet «oikofobi».

Ordet falt under en diskusjon med en politisk motstander:

– Jeg skriver til vedkommende, som gentagne gange anklager Nye Borgerlige for at være nazister, som er en grundløs og latterlig anklage, at han må lide af oikofobi, siger Nick Mogensen.

Facebook har en tid vært islamunderkastet og lydig mot Angela Merkel, men her ser vi klarere tegn til ren bekjempelse av konservative ideer i sin alminnelighet.

Ordet «oikofobi» er blitt benyttet av den engelske filosofen Roger Scruton i essayet England and the Need for Nations (2004), og betyr omtrent hat mot eller forakt for egen kulturell bakgrunn – et fenomen som unektelig karakteriserer store deler av makteliten og dens lydige undersåtter i dagens Vest-Europa. Den franske filosofen Pascal Bruckner viet da også temaet en hel bok kalt «Botferdighetens tyranni» (2006).

Ordet oikofobi kan altså ikke brukes ustraffet på Facebook, og det gjør Mogensen betenkt:

Selvom karantænen kommer til at få indflydelse på Nick Mogensens mulighed for at føre valgkamp op til folketingsvalget, mener spidskandidaten, at karantænen kan få langt større konsekvenser.

– Man skal huske på, at det frie ord er meget væsentligt for overhovedet at have et demokrati. Det frie ord er også det, der betyder, at vi kan tænke frit. Det, at jeg kan sige noget til dig, og at du kan sige, at det er du uenig i, det er en meget vigtig ting for at kunne udvikle sin tankeproces.

Men hva om hensikten er at folk ikke skal utvikle sin tankeprosess?

Anklager om fobier er imidlertid ikke forbudte som sådan. Det finnes for eksempel ingen straff for å benytte det politisk korrekte uttrykket «xenofobi», ei heller det islamistiske propagandaordet «islamofobi». Man blir snarere, som Scruton, mobbet vekk fra et regjeringsoppnevnt verv som følge av en Twitter-storm hvis man drister seg til å fastslå at ordet er islamistpropaganda.

Blant grunnene til at Document ofte avstår fra å bruke ellers kurante nyhetsmeldinger fra NTB, er at NTB sniker inn ord som er ment til å hjernevaske allmennheten til antipati mot konservative, Israel, Trump eller andre.

Denne politiske skjevheten gjorde seg gjeldende i en NTB-sak den 18. mai om det politiske arrangementet i Milano der representanter for tolv nasjonalpopulistiske partier var samlet. I det som er klassifisert som en nyhetssak, får man servert denne analysen:

Til tross for at de deler sin islamofobi og motstand mot innvandring, multikultur, EU generelt og venstreorientert politikk, strever de nasjonalistiske partiene med å slå seg sammen i en blokk.

Det er med andre ord halal å snakke om islamofobi, men ikke om oikofobi.

Scrutons betraktninger over oikofobien treffer ikke desto mindre spikeren på hodet. I åttende kapittel av det ovennevnte essayet skriver han om hvordan fenomenet gjorde seg gjeldende i England allerede i etterkrigstiden:

Alle sidene ved engelskmennenes karakter som krigstidens bøker og filmer hadde hyllet — høflighet, fasthet, ærlighet, toleranse, «tæl», den stive overleppen og sansen for fair play — ble enten benektet eller hånet. England var ikke det frie, harmoniske og lovlydige samfunnet som guttebladene lovpriste, men arena for klasseskiller, fanatisk sjåvinisme og rasehat.

Denne hånen ble raskt en del av den politiske rettroenheten, skriver Scruton. Resultatet ble en formidabel svekkelse av den nasjonale lojaliteten.

Likevel var det vanlige menneskers lojalitet man appellerte til for å rettferdiggjøre invasjonen av Europa:

I sitt forsøk på å få oss til å akseptere omfanget innvandringen har i øyeblikket, appellerer vår regjering til vår tradisjon for gjestfrihet, og den anmoder oss om å akseptere nykommerne, ikke som konkurrerende om vårt territorium, men som flyktninger vi skylder barmhjertig beskyttelse. Ved alle større kriser tyr regjeringen til vår historiske identitet og uslitelige lojalitet, i den hensikt å overtale oss til å godta sågar de forandringene som truer disse dyrebare egenskapene.

Likevel gjøres alt som er mulig for å utrydde det som er igjen av nasjonalfølelsen:

Nasjonal historie læres bort (i den grad det skjer overhodet) som en beretning om skam og fornedrelse. Vår nasjons kunst, litteratur og musikk er mer eller mindre blitt skåret bort fra pensum, og folkelig særpreg, lokale tradisjoner og nasjonale seremonier rakkes rutinemessig ned på.

Til syvende og sist handler dette avskyelige fenomenet om at man ikke engang tar sin egen side, men går over til andres:

Det finnes ikke noe egnet ord for denne holdningen, selv om man øyeblikkelig drar kjensel på dens symptomer: tilbøyeligheten til i enhver konflikt å ta «deres» side mot «oss», og det følte behovet for å rakke ned på sedvanene, kulturen og institusjonene som kan identifiseres som «våre». Siden dette er det motsatte av xenofobi, foreslår jeg å kalle denne sinnsstemningen oikofobi, og med det mener jeg (ved å tøye gresken litt) avvisningen av ens arv og ens hjem.

Det er vanlig at unge mennesker går igjennom et stadium av oikofobi, sier Scruton. Det som kjennetegner mange såkalt intellektuelle, i særdeleshet venstreintellektuelle, er at de aldri kommer seg forbi det, konkluderer han.

Den fatale konsekvensen er at denne psykologiske skavanken nærmest blir en forutsetning for å gjøre karriere i politikk, embetsverk, medier og akademia, for ikke å snakke om på planet NGO. Det nye er altså at man ikke kan bruke en konsis betegnelse på denne elendigheten på Facebook.

Den som ikke ønsker å gjøre seg til gjenstand for denne tankekontrollen, som fungerer sivilisasjonsnedbrytende, trenger fristeder. Siden tankekontrollen er rammer fryktelig mange mennesker, som selv bidrar til å forsterke den, er ikke fristedene så lette å finne lenger, i alle fall ikke i Vest-Europa.

 

Lei av Facebook? Følg oss på MeWe, da vel!