Gjesteskribent

Av alle ubesvarte spørsmål i vår tid, er kanskje det mest sentrale: «Hva er fascisme?»

Slik starter George Orwell sitt essay om fascisme. Grunnen til at han gir spørsmålet så høy prioritet, er at byen er London og året er 1944 – hans land står midt i en kamp om sin blotte eksistens, med et regime som man med god grunn karakteriserte som fascistisk.

Orwell forsetter med å vise til at det i mange år har pågått en debatt i Vesten om hva som kjennetegner fenomenet fascisme, og han påpeker at svarene spriker himmelvidt. Han prøver selv eliminasjonsmetoden for å finne svaret:

Mange på den tiden, hvis spurt, ville tenke på Italia og Tyskland, og svare at fascismen er iboende krigersk, trives med å skape hysteri i befolkningen og løser sine økonomiske problem ved å ruste opp. Men, problematiserer Orwell, dette gjelder ikke Portugal eller diverse Søramerikanske diktatur. Ei heller er antisemittismen karakteristisk for fascisme. Er fascisme da en form for kapitalisme, spør Orwell. Ei heller det har de lærde klart å bli enige om. Om det da ikke lar seg gjøre å definere fascismen, kan man som et minste felles multiplum enes om at Tyskland, Japan og Italia alle er fascistiske, selv om de er forskjellige?

Men dette er utenrikspolitikk, sukker Orwell. Når man derimot går til innenrikspolitikken, forsvinner den siste rest av fornuft og mening ut av ordet: «Hvis du studerer pressa, vil du finne at det er ikke den gruppe personer, og i hvert fall ikke noe politisk parti eller organisasjon av noen sort, som ikke har blitt avskrevet som fascistisk de siste ti år. Her snakker jeg ikke om den verbale bruken av termen fascist, jeg snakker om det jeg ser på trykk», skriver Orwell hoderystende.    

Så går han i gang med å ramse opp alle de som har fått stemplet fascist i panna: konservative, sosialister, kommunister, trotskister, katolikker, briter som er mot krigen mot Hitler, briter som er for krigen mot Hitler, nasjonalister (her påpeker Orwell at det er den nasjonalismen som man misliker, som kalles fascistisk – ikke den man liker).

George Orwell konkluderer derfor med at ordet fascisme er «almost entirely meaningless».

(Orwell påpeker at situasjonen er enda verre i forhold til det muntlige misbruket av ordet. Han har hørt fascisme brukt om alt, fra bønder og butikkeiere, via Kipling og homoseksualitet til ungdomsherberger, astrologi, kvinner og hunder.)

I vanlig bruk, mener han, er fascist synonymt med en bølle, det er det nærmeste en definisjon av det misbrukte ordet vi kan komme.

Men, fremhever Orwell, fascisme er et spesifikt politisk og økonomisk system. Hvorfor kan vi da å formulere en klar og generell definisjon? Fordi, svarer Orwell, en slik definisjon vil være umulig å komme frem til da det hele tiden vil være noen som vil si seg uenig i definisjonen (Her vil jeg føye til: Kanskje problemet er at noen og enhver har noe til felles med fenomenet som beskrives. For hvem vil vedkjenne seg selv den minste slektskap med djevelen?).

Her slutter Orwells essay. I året 1944. Med å påpeke at fascisme ikke er noe annet enn et banneord. Men misbruket av ordet fascist slutter på ingen måte.

Jeg vil anta at George Orwell kanskje ville blitt litt, men ikke mye overrasket hvis han kunne sett inn i fremtiden og der fått øye på en belest forlagsmann som i ren frustrasjon får seg til å kalle en samtidig folkevalgt minister i et stabilt demokratisk land og fra et solid demokratisk parti for fascist. At Forlagsmannen til like har blitt skutt ned og nesten drept av agenter fra et i sannhet diabolsk regime, kunne man tro ville hjelpe ham til å holde hodet kaldt og skille skitt og kanel. Men så er det nå en gang sånn med banneord at de har en gjenstridig evne til å holde stand. Landet rundt ropes det enda på Gammel-Erik når hammeren treffer tommelen – og det har det gjort i hundrevis av år. Skal du uttrykke sterke negative følelser, gjelder det å komprimere det språklig. Da hjelper det ikke at du er belest. Du er i de negative følelsers vold. Sinnet må ut. Aggresjonen må gis en adekvat form. I fantasien kvester og kverker du tross alt objektet for ditt raseri. Jeg kan levende forestillende meg hvilken miserabel forfatning Ministeren var i etter at Forlagsmannen hadde gjort seg ferdig med henne. I fantasien.

Alt dette er greit.

Det som derimot er plebeiisk, er om du tror, selv i etterpåklokskapens lys, at slike banneord skal avstedkomme en mer dannet samtale. Det gjør de ikke. På den annen side, er ikke folk flest, inklusive ministre og forlagsfolk, spesielt nobel. Av og til kan noe og enhver føle behov for å kalle andre. Kan jeg da få anbefale hestkuk? I Nord foreligger det til og med en rettskraftig dom for at det er akseptabelt å kalle politikonstabler der såpass, i pressede situasjoner. Det er også en mer renhårig benevnelse. Hestkukene, de ektefødte og de innbilte, slipper å hefte for hva mennesker langt borte i en fjern fortid gjorde av overgrep.

Å misbruke begrep er å tømme dem for rasjonelt innhold. Det er svært problematisk, for det vil introdusere mer irrasjonalitet i samtalen, og således undergrave demokratiets fundament. Når Orwell tematiserer misbruket av fascisme i essayet fra 1944, så peker det fremover mot romanen 1984 som kom fem år senere, hvor han skildrer et totalitært regime som ved å ødelegge ordenes meningsbærende innhold, har lyktes med å krasje den frie, klare tanke: «Krig er Fred. Frihet er Slaveri. Uvitenhet er Styrke.» 2 + 2 = 5.

Mon tro hva de politiserte banneordene vil være i 2090? Om ikke for annet så avvekslingens skyld, la oss håpe det er noe annet enn fascist. Gjør George Orwell glad, William – la fascisten få hvile.