Demokratene trodde for ikke lenge siden at de kunne utfordre Republikanerne om hegemoniet i Florida, men sitter molefonkne tilbake. Ron DeSantis har gjort slike forhåpninger til skamme.
Charlie Trist heter Demokraten som skal utfordre DeSantis i november, men selv hans tilhengere er fatalister:
As DeSantis’ historic $140 million re-election war chest grows by the day, national Democrats have signaled they won’t invest in Florida as heavily as in the past. The state’s growing Hispanic electorate has been shifting rightward since 2018. And, for the first time ever, there are now more registered Florida Republicans than Democrats — a key indicator of voter intensity.
DeSantis vil være en sterk presidentkandidat i 2024, hvis Donald Trump av en eller annen grunn ikke er med i kampen. Men for å forberede seg på et slik eventualitet har mediene vendt sine kanoner også mot ham.
DeSantis har blitt stemplet som en Trumpklone uten bagasje, og har du på deg konservative briller er det en god ting. Men jobben med å bakvaske den populære guvernøren har startet for lenge siden, og venstresiden svertekampanje har nådd nye høyder. «DeSantis er smartere enn Trump. Det kan gjøre ham til en større trussel,» skriver Washington Post. MSLSD skriver: «Floridas guvernør Ron DeSantis er en langt farligere politiker enn Donald Trump. I likhet med Trump ville DeSantis’ tid i embetet være preget av forsøk på å sette amerikanere opp mot hverandre. Men i motsetning til Trump har DeSantis bevist evne til å følge opp.»
Og Insider sparer heller ikke på ordene: «DeSantis er et veldig farlig individ fordi han allerede har absorbert alle lærdommene til Trump, men ikke har noe av bagasjen,» hevder en ekspert på fascisme. Og akkurat denne artikkelen klarte Nettavisen å grave fram for en stund siden. «Fascist-ekspert advarer om potensiell Trump-utfordrer», skriver avisen og løpet er lagt for norske avisers dekning av DeSantis.
Men svertekampen begynte egentlig under koronakrisen, da guvernøren tok en helt annen kurs enn totalitære demokratiske guvernører. Avisene lot katastrofe-guvernøren fra New York, Andrew Cuomo, og «my hair is better than yours» guvernøren i California i fred, mens de skjelte ut DeSantis for at han ikke stengte strendene. Vi måtte selv redusere telefoner til en slektning av min mann fra New York, som rakket ned på guvernører hver gang vi snakket med henne. «Oh, by the way, that governor of yours … what a moron.» Til og med midt under pleiehjemskrisen og #metoo.
Insider har snakket med Ruth Ben-Ghiat, som er en historiker og ekspert på fascisme ved New York University, som sier hvis Donald Trump blir tiltalt etter 6.januar-høringene kan Ron DeSantis kan ta plassen til Trump som en populistisk kandidat:
«En av de tingene vi faktisk finner i historien er straffeforfølgelse, og om man ser på dette i et lengre tidsperspektiv, så er dette en av de eneste tingene som virkelig punkterer disse guttas personlighetskulter, fordi disse kultene er basert på ideen om at de er uovervinneligere og ufeilbarlige. – Han er svært farlig fordi han er nøyaktig like undertrykkende som Trump, bare at han ikke har den samme bagasjen som Trump. Det er vanskelig å ha like mye bagasje som Trump.»
Nettavisen fortsetter å skrive om «de kontroversielle lovene» som DeSantis har fått gjennom. De som beskytter små barn mot å bli indoktrinert i kritisk raseteori, seksuell legning og kjønnsidentitet. Og han er frekk nok til å etablere en politistyrke til å håndtere valgfusk og annen valgkriminalitet. Gud hjelpe Florida, vi får da inderlig håpe at floridianerne er våkne nok til å få kastet denne facisten ut av guvernørboligen. Og til slutt får vi en erklæring fra Nettavisen om at valgfusk forekommer svært sjelden.
Jeg husker overskrifter som Aftenpostens: «Poststemmer i USA kan føre til valgkaos», og NRKs «USA forbereder seg på poststemmeskred – frykter valgkaos.» Det ble forferdelig stille om det etter valget. I stedet fikk vi den samme overskriften i samtlige aviser 10 dager etter valget, som VGs Knut Arne Hansen: «Amerikanske valgmyndigheter: «Det sikreste valget i amerikansk historie».
Hvem er de virkelig facistene iblant oss?
I 2008 publiserte Jonah Goldberg boken Liberal Fascism: The Secret History of the American Left, From Mussolini to the Politics of Meaning. I et sammendrag av boken skriver Goldberg at «Fascister», «Brunskjorter», «jackbooted stormtroopers» er fornærmelsene som vanligvis slenges mot konservative og den raskeste måten å få dem til å holde kjeft på. Han påstår at de opprinnelige fascistene i virkeligheten er på venstresiden, og at liberale fra Woodrow Wilson til FDR til Hillary Clinton har tatt til orde for politikk og prinsipper som er bemerkelsesverdig lik Hitlers nasjonalsosialisme og Mussolini fasisme:
«I motsetning til hva folk flest tror, var nazistene ivrige sosialister, derav begrepet nasjonalsosialisme. De trodde på gratis helsehjelp og garanterte jobber. De konfiskerte arvet rikdom og brukte enorme summer på offentlig utdanning. De renset kirken fra offentlig politikk, fremmet en ny form for hedensk spiritualitet og satte statens autoritet inn i hver eneste krik og krok av dagliglivet. Nazistene erklærte krig mot røyking, støttet abort, eutanasi og våpenkontroll. De avskydde det frie marked, ga generøse pensjoner til de eldre og opprettholdt et strengt kvotesystem for raser på universitetene – hvor politisk korrekt tale på campus var i vinden. Nazistene ledet verden innen økologisk landbruk og alternativ medisin. Hitler var en streng vegetarianer, og Himmler var en dyrerettighetsaktivist.»
Goldberg presiserer at selv om parallellen er slående betyr det ikke at dagens liberale er folkemordsgale, innstilt på å erobre verden og innføre en ny raseorden. Men moderne progressivisme og klassisk fascisme deler de samme intellektuelle røttene. Mussolini og Hitler hadde mange beundrere i USA. Irving Berlin berømmet Mussolini i sang og W.E.B. Du Bois var inspirert av Hitlers Tyskland. Mange fascistiske dogmer ble omfavnet av amerikanske progressive som John Dewey og Woodrow Wilson, og FDR innlemmet fascistisk politikk i the New Deal.
Fascismen dukket opp i forskjellige former i forskjellige land, avhengig av nasjonal kultur og temperament. I Tyskland fremsto fascismen som folkemorderisk rasistisk nasjonalisme. I Amerika tok det en «vennligere», mer liberal form som vi kjenner igjen i New York Times, Det demokratiske partiet, Ivy League-professorater og de liberale i Hollywood. Den typiske liberale fascisten er ikke en SS stormtrooper; det er en kvinnelig grunnskolelærer med utdanning fra Brown eller Swarthmore.
Vi har glemt hva facisme er, skriver Goldberg, men likevel opptrer mange moderne liberale og venstreorienterte som om de vet nøyaktig hva fascisme er. Dessuten ser de det overalt – bortsett fra når de ser seg i speilet.
Det var i 2008 og nå da vi er i 2022 skriver Lynne Cohen som ble inspirert av Goldbergs bok i en lang og opplysende kronikk it c2cjournal.ca: «Left-Wing Fascism and its War Against Conservatives»:
«Nå for tiden har konservative det enda verre, for anklager om fascisme er vanligvis kombinert med rop om rasisme, en pakke som kan levere rask karriereødeleggelse, deplatforming og ondskapsfull sosial skam.»
Hva er i et navn – eller en politisk merkelapp? spør hun. Ganske mye, viser det seg. Standardsynet om at fascisme er et fenomen fra ytre høyre har vært enormt gunstig for venstresiden, og har tillatt den å blande praktisk talt enhver ødeleggende politisk tro, taktikk eller ledere med konservatisme. Hennes egen politiske reise inkluderer mellomlandinger på venstre, høyre og midten før hun returnerte til konservatismen, og hun har følt vreden til venstreorienterte. Kronikken konkluderer med at fascismen ikke engang hører hjemme på høyresiden, men i den motsatte enden av det politiske spekteret:
«Etter å ha lært og absorbert sannheten om hvor fascismen egentlig sitter, var det en personlig lettelse å vite at selv om jeg representerer omtrent det lengste til høyre en person kan være, er jeg fortsatt et godt menneske. Jeg er ikke voldelig, rasist eller fremmedfiendtlig. Jeg skriker og gråter ikke når jeg ikke får viljen min politisk, slik jeg gjorde mens jeg var liberal. Jeg oppfordrer ikke til at de jeg er uenig med, stanses og kanselleres. Jeg bruker ikke kalle-navn. Jeg tror ikke at regjeringen har svaret på alt, og at ikke-troende er kjettere som bør sperres inne. Jeg lever et stabilt, tilfreds, normalt, religiøst liv. Dessverre for den harde venstresiden som prøver å undergrave og til slutt ødelegge Vesten, kan de ikke lenger peke fingrene sine mot slike som meg og anklage oss for å ville etablere et utålelig fascistisk regime. Niks, det er det de som vil gjøre.»
