Sakset/Fra hofta

Norges nasjonaldag, Grunnlovsdagen. Det er i dag 205 år siden grunnloven ble underskrevet på Eidsvoll.

Norge ønsket selvstendighet etter over 400 år, først i union med og deretter som provins under Danmark. Nasjonalfølelsen var sterk, og forutseende og lærde menn ønsket å gi sitt hjemland en grunnlov vi kunne bygge en nasjon på. En lov som skulle garantere borgerne rettigheter, og landet sårt etterlengtet selvstendighet.

Det er mange i dag, som føler at dette nå er mål og verdier som ikke lenger teller. Vi er blitt «internasjonale». Våre forpliktelser overfor andre nasjoner og andre enn egne borgere kan se ut til å telle mer enn vår egen frihet og fred.

Åttende vers av nasjonalsangen lyder:

Ja, vi elsker dette landet
Som det stiger frem
Furet, værbitt over vannet
Med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
Det fra nød til seir,
Også vi når det blir krevet,
For dets fred slår leir.
Også vi når det blir krevet,
For dets fred, dets fred, slår leir.

Tomme ord? For noen, kanskje. Men, ikke for alle. Dette er dypt alvor, og et rop til kamp. Ikke med sverd og våpen, men med ord, og ved å stå opp for det vi mener.

I Grunnlovens ånd skal vi kunne bruke fredelige virkemidler og kjempe for å bevare Norge som en trygg og god nasjon for oss som bor her.

For noen år siden hørte jeg ett intervju med en mann fra Somalia. Han følte seg ikke helt norsk, det innrømmet han. Men når han så sine barn i 17. mai-toget, innså han at hans barn skulle være det. Og at de var velkommen til å være det.

Dette er en fin holdning, hvis den også etterleves de resterende 364 dagene av året. For en vellykket fremtid og fortsatt frihet og demokrati må innebære nettopp det! At nye landsmenn har ett ektefølt ønske om å bli norsk. Eller at i det minste barna får være det.

Avdøde Walid al-Kubaisi skrev om en jente han kjente som ønsket å være «en av oss», og som byttet skole til ett «hvitere» område av Oslo. Dessverre ville ikke jentene på Oslos bedre vestkant ha noe med henne å gjøre. Hun følte seg ensom og byttet tilbake til skolen i Oslo Øst. Og opptatt som vi mennesker er av å passe inn, begynte hun da å bruke hijab. Selv om hun egentlig ikke hadde lyst.

Norge er ett ettertraktet land å migrere til for mange. I stor grad fordi de som har vært før oss, har skjøttet sin arv med visdom og nøysomhet. Vi har en del verdier som gjør Norge til et godt land å leve i også i dag, som tanken på at alle har rett til ett verdig liv uten stor nød og fattigdom. Tanken om likeverd er også en grunnleggende verdi som vi ikke har råd til å skusle bort.

Det hviler derfor et ansvar på oss for å inkludere de som vil inkluderes. Vi får ikke et godt samfunn hvis mange føler seg utenfor og uønsket. Men de må som nevnt selv ønske å inkluderes. Mennesker som ikke klarer å akseptere våre grunnleggende verdier, bør ikke få hjelp og støtte til å opprettholde sitt utenforskap. Det bør heller ikke få komme flere av samme støpning hit, ettersom antall er en nøkkelfaktor her i utviklingen av parallellsamfunn med de utfordringene det medfører.

Men, nå skal jeg, i god norsk tradisjon og konfliktskyhet, legge stridighetene vekk denne dagen, og heller glede meg over det fellesskapet vi fortsatt har. Alle dager trenger ikke være «kampdager».

«Hva brenner du for da?» spurte en kollega meg.

«Fedrelandet!» svarte jeg. Dette var i romjulen, og drapene på de to jentene i Marokko hadde opprørt meg dypt, og jeg var vel «litt ekstra» på vakt etter denne tragedien.

«Åh», sa han lettere forfjamset. »Jeg lurte egentlig på om du hadde noen hobbyer.»

Gratulerer med dagen, alle!

 

Kjøp Oriana Fallacis bok her