Sakset/Fra hofta

 

Muslimske representanter i Underhuset og Overhuset har en egen felles gruppe på tvers av partitilhørighet. Det finnes hundrevis av slike forskjellige interessegrupper på tvers av partiene og de må alle registreres offentlig. De kalles for All-Party Parliamentary Group (APPG).

APPG-gruppen «British Muslims» har nylig produsert en bekymringsverdig definisjon på «islamofobi». De skriver at islamofobi bunner i rasisme og er en form for rasisme som målrettes mot uttrykk for muslimskhet eller oppfattet muslimskhet:

“Islamophobia is rooted in racism and is a type of racism that targets expressions of Muslimness or perceived Muslimness”.

Det første problemet vi støter på er naturligvis at de kaller det oppdiktede uttrykket islamofobi for rasisme. Hverken islam eller muslimer tilhører noen spesifikke raser og religion er ikke noe som man ikke kan velge bort når man selv blir voksen. Islam er en idé og en ideologi og muslimer består av mange ulike raser av mennesker.

Veto mot kritikk

Dette utgangspunktet med ordet «islamofobi» er uheldig fordi det allerede fra starten av indikerer at enhver kritisk mening eller ytring om islam automatisk kan klassifiseres som islamofobi og dermed rasistisk.

Ønsket om å sammenkoble kritikk av islam med kritikk av muslimer er stort på venstresiden i politikken. Da kan de hevde at hvis man ikke liker islam så hater man også muslimer. De evner ikke å se at det er forskjell på å mislike en ideologi som sier at de som forlater den kan drepes og å mislike mennesker. Dessverre er islam en autoritær ideologi og det er derfor vanskelig å være moderat samtidig som man følger skriften til punkt og prikke. Noen reform kan det vanskelig bli av islam. Koranen er direkte fra Allah, sier de og hvem kan sette over ham for å revidere og reformere en ideologi som var tilpasset en kultur og livsførsel 1400 år tilbake i ørkenen? De få som prøver seg får ikke noe gjennomslag av betydning.

Islam kan bare bli sterkere, ikke svakere, for det er så mange regler og påbud og forbud å følge. Det styrer hele livet for mange muslimer. Dette var ikke noe stort problem for oss så lenge muslimene befant seg, ja nettopp i ørkenen. Vi kunne kritisere islam av hjertens lyst. Men nå står islam på trappa og vil inn i huset vårt. Ja, flere steder har de faktisk flyttet inn på gjesterommet og lurer på om de ikke skal ha førsterett på kjøkkenet og tv-kontrollen. Vi føler oss litt utilpass med dette. Vi kunne heller ikke huske å ha invitert dem inn. Og nå vil de bestemme over hva vi skal snakke om rundt middagsbordet.

Hva vi mener om islam, mener nå britiske parlamentariske muslimer, er det samme som vi mener om alle de som følger islam. Det er «muslimskhet» vi kritiserer, mener de. Og da blir det forståelig nok en personlig sak. Ordet «muslimskhet» lager en kobling mellom muslimer og islam og nå ønsker man å definere kritikk av dette som rasisme. Det hadde vært enklere for alle om de kunne skille på det og kalle det islamkritikk eller islamhat istedet for islamofobi (ingen er redde eller syke her). Kritikk og hat er konkrete ting. Fobier er ikke det. Og «muslimskhet» er ihvertfall ikke det. Med dette konkrete skillet ønsker ikke de islamofile å ha – for det hindrer deres agenda.

Hvem definerer?

Kan vi gradere muslimskhet? Hva er i så fall på toppen? De som følger koranen slik det står skrevet? Slike som IS-jihadistene? Hva slags form for muslimskhet mener muslimene selv bør råde øverst? Vi hører jo til stadighet at «dette er ikke islam», selv om det vitterlig er det, ihvertfall ifølge Koranen.

Er man bare «litt muslim» hvis man går med hijab og «mye muslim» hvis man bruker burka? Er ikke burka og niqab uttrykk for mye muslimskhet? I de landene hvor islam råder, så mener de jo det. Tar de feil? Er ikke hijab bare starten på den graderte muslimskheten som ingen ser ut til å kunne stoppe? For hvorfor ser vi så mange med hijab i Norge nå? De første som kom brukte det ikke. De var friere i en verden før internett og globalisme forbandt dem sammen med hjemlandet sitt igjen – og islam selvsagt.

Misliker kritikk

Og nå vil de etablerte muslimene i Vesten stanse vår kritikk av islam. Vi kjenner en god del til islam nå, og vi liker det fremdeles ikke. Faktisk liker vi islam mindre og mindre jo mer vi blir kjent med ideologien og hvordan den styrer menneskene som følger den.

Det betyr ikke at vi ikke liker mennesker fra andre land eller andre kulturer. Det betyr heller ikke at vi ikke liker muslimer. For det er lett å like enkeltmennesker. Hver enkelt kan vi ha mye til felles med. Muslimskhet blir bare et problem når den opptrer i flokk. Og det gjør dessverre islam altfor ofte. Islam er ikke bygget på individualisme og frihet. Og da blir det de mest «muslimske» som bestemmer hva flokken gjør.

Det er trist å se at de muslimske representantene som er valgt inn i styre og stell av våre land prioriterer å fremme islam ved å ønske å stanse enhver kritikk fra oss som bygde opp de samfunnene de trives i.

Fronten rykkes frem

Frontsoldatene til denne gjengen er unge jenter i hijab. Denne tilsynelatende myke fronten er det mange som lar seg lure av. Selv når det kommer oppgulp med rasisme og banneord fra den kanten. Selv tenker jeg at vi bør ta til motmæle og introdusere vestofobi. Bæring av hijab er en klar protest og en krenkelse da de mener at de er «renere» enn oss andre – oss vantro. Dette er klart rasistisk. Og det er personlig. Bare prøv å sitte på et fly ved siden av en kvinne i niqab. Det er ubehagelig. Og det er plaggets symbolikk og avvisning som gjør det ubehagelig. Hun sitter trygt inne i sitt klesfengsel for å holde deg på utsiden.

Min vestlighet er krenket av andres muslimskhet. Hvor kan jeg klage?

The Times

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!