Sakset/Fra hofta

Rettssal 828, Oslo tingrett. Foto Øyvind Thuestad

Leserne har over tid kunnet lese Øyvind Thuestads rettsreportasjer. Alle forstår at det ligger mye arbeid bak slike artikler. Man må være til stede for å kunne dekke en sak.

En får innsyn i «utfordringene» i dagens samfunn. Det er ikke noe vakkert syn.

Gitt at hovedstrømsmedienes journalister stort sett glimrer med sitt fravær, blir den som er tilstede lagt merke til.

Og siden formålet med å være til stede er å dekke sakene bredt og usminket, noe andre medier stort sett unnlater å gjøre, er det ikke til å komme forbi at den som dekker sakene grundig, vil få oppmerksomheten vendt mot seg.

Det var det som skjedde i rettssal 828 i Oslo tingrett, tirsdag klokken 15.23.

Pressens rolle

De tiltalte tar «mye plass». De er vant til at det norske systemet gir etter. Ikke alle forstår at pressen har en viktig rolle å spille i rettspleien. Vi journalister som følger saker i retten, er ikke der på egne vegne. Vi er der på vegne av publikum, på vegne av offentligheten.

Dypest sett er det derfor vi i høytidelige sammenhenger snakker om «den fjerde statsmakt». Det er folkets kontroll med de øvrige tre statsmaktene. I dette tilfellet den dømmende.

Tirsdag ble det svært tydelig at noen misliker at pressen fyller denne rollen.

Episoden som skjedde på tampen av dagen i retten, like etter at retten var hevet, var ubehagelig og opplagt ment å være intimiderende: – Du skal slutte med å skrive bullshit!

Spørsmålet hang i luften: Og hva hvis vi ikke slutter?

Her er Øyvind Thuestads egne ord om hva som skjedde:

Klokken er 15.23. Retten er hevet for dagen. Dommeren har gått, de fleste advokatene og tiltalte har forlatt salen. Også jeg rydder sammen sakene mine. På vei ut av rettssalen, eskortert av en politibetjent, henvender en av de tiltalte (Document kjenner hans navn) seg til meg:

– Går det bra?

– Fint.

– Husker du den saken min, det var du som skrev om den, ikke sant? (Tiltalte refererer til denne saken, som Document dekket i november: «Marie» (15) om voldtekten i skolegården: – Han likte at jeg gråt og var kjemperedd. Han ble tent av det.)

– Jo, det stemmer.

– Du får ikke skrive mer sånn om meg! Sånn bullshit!

– Det du skrev var bullshit! Slutte å skrive bullshit om meg!

– Er det en trussel?

(uklart svar)

– Du skrev at jeg var fra UK og sånt, det er bullshit! Slutt å skrive bullshit om meg!

(Mer og mer opphisset:) – Slutt å skrive bullshit om meg!

– Du vil bli politianmeldt for dette.

(Uklart svar, som jeg oppfatter som en advarsel mot å anmelde)

Politibetjenten geleider tiltalte ut i gangen, og mens han fortsetter sin enetale, snur betjenten seg mot meg i døråpningen:

– Du må bare gjøre som du vil. (Underforstått: med hensyn til å anmelde)

Det beste forsvaret er full åpenhet om det som skjer. Vi forsøker å følge rettssakene fordi de sier noe om hva som skjer i samfunnet. Nå er intimidering og implisitte trusler en del av det som skjer.

Spørsmålet er: Vil vi ha det sånn?

 

***

Les også Thuestads reportasje fra samme sak:

Tungt kriminelle får det som de vil: «Belastningen ved å gi forklaring med tilhørere tilstede» er for stor

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps-nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt oss-side.

Les også