Sakset/Fra hofta

Reaksjonene på de gule vestenes demonstrasjoner i Frankrike sist lørdag er blitt preget av ukvemsordene som haglet over den franske filosofen Alain Finkielkraut i Paris. Fremfor alt fordømte den franske president Emmanuel Macron hetsen av ham som antisemittisk.

I likhet med flere andre franske tenkere gav Finkielkraut sin moralske støtte til de gule vestene etter de første protestene. Det legitime opprøret fra samfunns­utviklingens tapere gjorde avgrunnen mellom folk og elite synlig, uttalte han i fjor høst.

Finkielkraut er ingen hvem som helst. Han er medlem av Det franske akademi, og en av Frankrikes viktigste offentlige intellektuelle. Hva mener han nå?

Alain Finkielkrait. Stillbilde: Radio Télévision Suisse (RTS) / YouTube.

Flere europeiske storaviser har intervjuet Finkielkraut etter det som skjedde lørdag, blant andre La Repubblica, hvor filosofen legger for dagen en rekke tanker som konservative vil nikke anerkjennende til. Det er kanskje noe overraskende fra den venstreorienterte italienske avisen, men venstresiden i Italia har fått så mye politisk juling av Femstjerners­bevegelsen, at den muligens har begynt å tenke seg om.

Hjemme hos Finkielkraut, mellom Montparnasse og Jardin du Luxembourg, ber Paris-korrespondent Anais Ginori ham fortelle om den ubehagelige episoden sist lørdag. Det er uvant for ham, som lever mest i ideenes verden, å være i begivenhetenes sentrum, skriver hun.

De første demonstrantene som passerte, var ikke slett ikke fiendtlige, forteller Finkielkraut. Noen inviterte ham sågar til å marsjere med dem. Men så kom gruppen som overøste ham med sjikane. Det var godt politiet var der, sier han, ellers kunne han ha blitt angrepet.

La Repubblica: Hva var det som gjorde sterkest inntrykk på Dem?

Alain Finkielkraut: Det kom først etterpå, da jeg så opptaket. Jeg kunne høre at det ikke ble sagt «skitne jøde», men «jævla sionistiske dritt», «rasist» og «fascist». En mann ropte: «Frankrike er vårt». Noen vil få assosiasjoner til det gamle antisemittiske slagordet «Frankrike for franskmennene». Men det tror jeg er et feilspor. Mannen hadde skjegg, han hadde på seg palestina­skjerf, og myndighetene har identifisert ham som knyttet til salafistene. Betydningen var denne: «Frankrike er islamsk territorium». Og den fornærmelsen bør få oss til å tenke oss om.

Ginoris venstreinstinkter er i behold. Hun er litt motstrebende til å følge opp disse islamgreiene, men Finken gir seg ikke:

Er ikke de gule vestenes bevegelse snarere infiltrert av den ekstreme høyresiden?

Det finnes en gammel antisemittisme av 1930-tallsmerke som resirkuleres i dag. Alle fortsetter å gjenta det Brecht sa: Livmoren som satte det avskyelige monsteret til verden, er ennå forplantnings­dyktig. Og det er sant, men i dag kommer det avskyelige monsteret ut av en annen livmor. Jødene er det fremste målet for et sammenfall av kamper som føres av den anti­sionistiske radikale venstresiden og ungdommene i forstedene som står islamismen nær.

Paris-korrespondenten forsøker å legge inn et godt ord for den Israel-fikseringen fra venstresiden som normalt overskrider grensen til antisemittisme. Filosofen forklarer tålmodig hvor grensen går: Det er én ting å kritisere bosetninger på Vestbredden, men en helt annen å være fiendtlig til en hel nasjon. «Anti­kommunismen ville ikke eliminere Russland», legger han til for å illustrere poenget.

President Macron var lynraskt ute med å bruke sjikanen av Finkielkraut mot de gule vestene. Men filosofen advarer mot å utnytte det inntrufne til politiske formål:

Hvorfor har De ikke anmeldt aggresjonen?

Det er ikke opp til meg å sette slike personer i fengsel. Jeg kan bidra med en analyse av problemet, for eksempel ved å si at løsningen ikke består i å sette det åpne, progressive Europa opp mot et lukket, populistisk og nasjonalistisk Europa. Det sa jeg også til Macron da han ringte meg lørdag.

Hva svarte Macron?

Vi hadde en lang privat samtale. Jeg kan bare si at han ikke brukte den vanlige velmenende og progressive retorikken overfor meg. Det virker på meg som om han har klart for seg hva slags fare vi står overfor. Jeg håper at han vil handle deretter.

Ginori ber Finkielkraut kommentere situasjonen i Italia, som har en populistisk regjering. Han tar forbehold om at han ikke kjenner landet godt nok, men tar likevel klart stilling i nasjonal­populismens forsvar:

Jeg er overbevist om at man må respektere de europeiske folkeslagenes frihet og klokskap når de nekter å gjøre en multikulturell visjon om samfunnet til sin egen. Å avskrive dagens italienske regjering med uttrykket «nasjonalistisk spedalskhet» var et alvorlig feilgrep fra Macrons side.

Frikjenner De populistene?

Populismen er urovekkende, men den er en abnorm reaksjon på den demografiske forvandlingen som regjeringene ikke ønsker å konfrontere. Hvis det ikke hadde vært for Angela Merkels beslutning i 2015 om å ta imot en million migranter med sitt «Wir schaffen das», ville vi ikke ha fått Brexit.

For å kunne rette innvendinger mot Finkielkrauts analyse, må Ginori gjøre seg adskillig dummere enn hun er, ved å late som om det finnes en kulturell ekvivalens mellom Europa og Midtøsten:

Men som sønn av polske innvandrere er jo De et eksempel på et samfunn som er i stand til å integrere.

Det franske skolesystemet som gjorde min integrasjon mulig, har nå rast sammen, og den dominerende ideologien i dag setter alt på samme plan.

Finkielkraut utdyper skolesystemets rolle i det franske samfunnet i «Den ulykkelige identiteten», som er utgitt på Document forlag. I dag ville den formative funksjonen de franske skolene hadde, være å anse som et overgrep. Skolen sluttet i praksis å integrere da ordet integrering ble en del av vokabularet.

I samme verk forklarer han også hvorfor han selv ikke er fransk på samme måte som franskmenn med lange slektsrøtter i Frankrike. Som eksempel benytter han general de Gaulle:

Det finnes utvilsomt rotekte franskmenn. Og vi må ikke neglisjere, forakte eller føle skyld ved det faktum. I juni 1940 ville ikke de Gaulle ha følt seg absolutt sikker på at han inkarnerte Frankrike hvis han ikke hadde vært av gammel fransk familie. Han trengte den arven. Han trengte den dybden i tid. Han trengte den legitimiteten som lå i avstamningen. Men mange sluttet seg til ham selv om de ikke hadde lignende slektsbakgrunn, til og med blant dem som han med kjærlige og anerkjennende ord kalte utlendinger. For, som Emmanuel Levinas sier, «Frankrike er en nasjon man like lett kan knytte seg til med hjertet som med røttene.»

La Repubblica vil vite om det Finkielkraut opplevde sist lørdag, har fått ham til å skifte mening om det folkelige opprøret som har preget Frankrike de siste tre månedene. Han legger imidlertid liten vekt på den ubehagelige episoden:

I begynnelsen var De ganske fordelaktig innstilt til de gule vestene. Angrer De?

Nei, jeg mener fortsatt at det er noe positivt med dette. Takket være det fluorescerende plagget er landsbygdenes Frankrike og periferiene langt unna blitt synlige. De er globaliseringens og velferds­statens tapere. Dessverre ble bevegelsen korrumpert av medie­suksessen. Den gikk til hodet på noen av dens eksponenter, som ble arrogante. Det som gjør at jeg holder meg på avstand fra bevegelsen, er ikke antisemittismen, som er marginal, men et farlig likhets­prinsipp hvor alt teller like mye, og det ikke lenger er respekt for intelligens eller kompetanse.

En israelsk statsråd oppfordret nylig franske jøder til å emigrere til Israel. Han nevnes ikke i intervjuet, men ligger liksom i luften ved avisens avsluttende spørsmål:

Har De tillit til at noe vil forandre seg i kampen mot anti­semittismen?

Det skjer en oppvåkning av samvittigheten, og jeg er rørt av alle de solidariske meldingene jeg har fått. Men når jeg ser at Marine Le Pen ikke ble invitert til demonstrasjonen mot antisemittisme, til tross for at hun har tatt avstand fra sin far, mens den radikale venstresiden som har feid alle problemene med islamismen i forstedene under teppet, er tilstede, skjønner jeg at det fremdeles er en lang vei å gå.

Elitens og venstresidens synder hefter aldri ved den, mens høyresidens og vanlige folks feiltrinn aldri glemmes eller tilgis.

Denne hyklerske dobbelt­standarden står klart både for konservative filosofer og de vanlige menneskene – også de i all hovedsak konservative – som den nye franske protest­bevegelsen i hovedsak består av.

 

Ferske intervjuer med Finkielkraut finnes også i Die Welt (danske oversettelser av Bilds utdrag hos Snaphanen), i Die Zeit og hos svenske Axess. Intervjuet filosofen gav før episoden sist lørdag, er å finne hos Le Figaro.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps-nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt oss-side.