Tavle

En enorm folkemengde samlet seg utenfor Église de la Madeleine da det ble holdt begravelsesseremoni over rockeartisten Johnny Hallyday den 9. desember 2017. Foto: Thibault Camus / Reuters / Scanpix.

 

Det gikk sannsynligvis de fleste i Norge hus forbi da den franske rockestjernen Johnny Hallyday nylig gikk bort – til tross for en NTB-melding i VG og saker i Aftenposten og Klassekampen. Særlig kjent utenfor hjemlandet var «Frankrikes Elvis» ikke. Ikke desto mindre stod anslagsvis en million mennesker i hustrig vær langs gaten i Paris den 9. desember for å vise den avdøde artisten den siste ære.

Kjendis­begravelser pleier ikke å fylle avissidene i mange dager etterpå, men en kommentar som den franske filosofen Alain Finkielkraut lot falle i forbindelse med sørge­høytidelig­heten, sørget for litt av et unntak. Under sitt sedvanlige radioprogram på kanalen RCJ den 10. desember bemerket han at det var enkle, hvite mennesker som hadde tatt til gatene for å si adjø til Johnny. Som Aftenpostens korrespondent skrev, var han jo reaksjonær og vulgær.

Selv i flerkulturelle samfunn finnes det øyeblikk hvor omgivelsene bringer tankene hen på en tidligere, mer monokulturell virkelighet. For Norges vedkommende er viktige skirenn et godt eksempel – det samme er en gudstjeneste i Den norske kirke, et møte i regi av Civita eller venstre­menneskers hyggestunder. Alle ser det hvis de har for vane å bruke øynene, mange tenker nok på det, men som regel er de for høflige til å si det.

Men Finkielkraut sa det altså, og da hans samtalepartner Elizabeth Lévy spurte om han mente at forstedene som ikke var Charlie, heller ikke var Johnny, konstaterte han at franskmennene som ikke er de souche, altså innfødte, glimret med sitt fravær.

Reaksjonene i fransk offentlighet lot ikke vente på seg. Finkielkraut ble naturligvis kalt rasist, «etnisist» og fordomsfull dessuten. Han er angivelig sykelig besatt av identitet. Og er det nå ikke en skam at han både har et radioprogram og er medlem av Det franske akademi? Et opprop som sirkulerte på nettet, tok til orde for å få ham fjernet fra akademiet. Ville det ikke være passende med en eksemplarisk avstraffelse for å ha sagt det som det er?

Lynsjemobben gjør ikke annet enn å vente på en anledning til å henge ut Finkielkraut som en paria, skriver den fransk-canadiske sosiologen Mathieu Bock-Côté i Le Figaro.

Selve nærværet av Alain Finkielkraut i den offentlige sfæren ser i dag ut til å være en skandale. På ytre venstre har man sluttet å lytte til argumentene hans, for i stedet hele tiden å gå det han sier etter i sømmene (…) for å finne noen kontroversielle bemerkninger som kan sette ham i gapestokken noen dager. Målet er å gjøre filosofen om til en paria, å diskreditere ham moralsk, å gjøre ham om til en man ikke kan omgås, (…) til en som hele tiden må rettferdiggjøre at han eksisterer.

Det er et paradoks, fortsetter han, at et samfunn som hyller multikultur, er allergisk mot politisk pluralisme. Reaksjonene har da heller ikke noe med ærlig diskusjon å gjøre, konkluderer Bock-Côté, men med et ønske om å skade den som simpelthen snakker om flerkulturens skyggesider. Det er en primitiv form for intoleranse forkledd som toleranse.

For vår egen del kan vi kanskje legge til at slike hendelser, som lett gir assosiasjoner til f.eks. Hege Storhaugs stalkere, mest av alt viser hvor nevrotisk det offentlige livet blir av å leve på løgner.