Sakset/Fra hofta

Terrorangrepet mot det satiriske magasinet Charlie Hebdos redaksjonslokaler i Paris den 7. januar 2015, der tolv mennesker ble myrdet, skulle komme til å innlede en islamistisk terrorbølge i Frankrike som i tiden etterpå har resultert i et tjuetalls større eller mindre angrep – senest mot julemarkedet i Strasbourg for noen uker siden.

Angrepet fremkalte en massiv reaksjon den 11. januar, hvor statsledere og vanlige mennesker marsjerte tallrike gjennom gatene i Paris under slagordet «Je suis Charlie». Hvordan er det i mellomtiden gått med realiteten bak ordene?

Den 7. januar 2019, fire år etter angrepet på Charlie Hebdo, gav Le Figaro ut en bok med tittelen L’islamisme, un défi pour notre civilisation (Islamismen, en utfordring for vår sivilisasjon) hvor den franske dagsavisen presenterer refleksjoner over temaet fra en rekke intellektuelle størrelser: David Thomson, Alain Finkielkraut, Zineb El Rhazoui, Gilles Kepel, Eric Zemmour, Rémi Brague, Jean Birnbaum, Hakim El Karoui, Hamed Abdel-Samad, Pascal Bruckner, Georges Bensoussan, Malika Sorel og Boualem Sansal.

Alain Finkielkraut. Foto: Jérémy Barande / Ecole polytechnique Université Paris-Saclay / CC BY-SA 2.0.

Noe av dette innholdet er siden blitt gjort tilgjengelig på nettet, herunder et intervju med filosofen Alain Finkielkraut, som ikke er imponert over offentligheten – hverken hva angår evnen til å forbli Charlie eller til å se virkeligheten i øynene.

Le Figaro: Etter utblåsningen den 11. januar fikk vi angrepene den 13. november 2015, i Nice den 14. juli 2016, drapet på fader Hamel, angrepet i Trebes… Er nasjonen blitt vant til både terroren og ordinær islamisme?

Alain Finkielkraut: Nei, vi blir ikke vant til det. Etter hvert eneste angrep håper vi bare – uten egentlig å tro på det – at dette var siste gang. Men det er vanskelig å innse at jihadismen er et utbrudd av et fenomen uten historisk sidestykke: sammenstøtet mellom sivilisasjoner, også innenfor landegrensene.

Frankrike faller fra hverandre, og stilt overfor dimensjonene finnes det ingen oppskrift på å redusere splittelsen. Den ene innenriksministeren etter den andre har rapportert om sin hjelpeløshet. Etter atten måneder i jobben sa den forrige, Gérard Collomb, at grupper som lever side om side i dag, kan komme til å stå mot hverandre i morgen.

I dette sammenstøtet er det heller ingen hjelp å få hverken av de franske eller de internasjonale institusjonene, mener den franske filosofen. Den europeiske menneskerettsdomsolen dømte nylig en kvinne som hadde sagt at Muhammed var pedofil, men FNs menneskerettighetskomité fordømmer det franske burkaforbudet, minner Finkielkraut om. Og islam favoriseres hver gang, også av fransk høyesterett, som setter islams religionsfrihet høyere enn Frankrikes sekularisme. Det pågår en kamp mellom to oppfatninger av menneskerettighetene, og det er ikke de opprinnelige europeernes oppfatning som vinner.

Også den såkalte «avkoloniseringen» av akademia trekker i samme retning, mener Finkielkraut: Det er alltid hensynet til «den Andre» som har forrang.

Mesteparten av venstresiden har dessverre ingenting å si på det. Den ofrer altså sine egne prinsipper i et betingelsesløst forsvar av «den Andre». «Den andres parti» regner den islamistiske volden som en konsekvens av forskjellssamfunnet. Vi fremavler monstre som dreper oss. Våre bødler er først våre ofre.

Finkielkraut setter her fingeren på den største svakheten i venstresidens tenkning: Den mangler evne til å erkjenne at vi undertrykkes av de innbilt undertrykte. Og dermed får man seg til å tro på absurditeter som at muslimene er de nye jødene. «Islamofobien» tar antisemittismens plass. Denne frykten for en retur til 1930-tallet paralyserer oss, sier Finkielkraut, som uten vanskeligheter demonterer denne erstatningen for tenkning:

Charb, som også ble et offer for angrepet den 7. januar, hadde allerede svart: «Fantes det en internasjonal terrorisme i 1931 som påberopte seg ortodoks jødedom? For langte jødiske terrorister etablering av et jødisk motstykke til sharia-lover i Libya, Tunisia, Syria eller Irak?»

De som sammenligner vår tid med 1930-tallet, har kun ett mål: å kamuflere den reelle nye antisemittismen, for det at vi blir undertrykt av de undertrykte passer ikke med deres oppfatning av verden.

Selv venstresiden og Le Monde ser nå islamiseringen, bemerker intervjuer Alexandre Devecchio. Finkielkraut er ikke imponert. Det handler om en tilpasning fordi visse ting ikke lenger lar seg fornekte. Men det nærmer seg altså tjue år siden utgivelsen av «Les Territoires perdus de la République» (republikkens tapte terrirorier).

Denne sene erkjennelsen kan godt ønskes velkommen, men det er ikke sikkert at fornektelsens parti har sagt siste ord.

Etter en spektakulær voldsepisode ved en yrkesskole i Crétail ble det hevdet at det ikke fantes noen voldsbølge.

Bevæpnet med tall forklarte en sosiolog at det ikke er mer vold i dag enn for tjue år siden. Han sa også at sanksjoner ville virke mot sin hensikt.

Kanskje det kommer en bok om skolevolden om tjue år, kommenterer Finkielkraut sarkastisk.

Problemene med slør i skolen ble ikke tatt på alvor før etter årtusenskiftet, sier han. Og det er først nylig man er blitt oppmerksomme på at islamismen i skolen også manifesterer seg på andre måter, som inndelingen av alt mulig i halal og haram.

Redselen for å stigmatisere de unge i forstedene forblir så sterk at vi fremdeles sliter med å se virkeligheten i øynene.

Den samme virkelighetsvegringen hindrer oss i å se hva slags mennesker migrantene er, hevder den franske filosofen.

Jeg mener at ordet «migrant» i seg selv er svært avslørende. I øyene på de åpne grensenes og den betingelsesløse gjestfrihetens talspersoner er den som kommer, hverken definert ved sin bakgrunn eller sitt bestemmelsessted, men av sin vandring. Vedkommende er en reisende, en reisende uten bagasje, dessuten. Vi ønsker ikke å se noe annet i ham enn en homo migrator. Denne blindheten er åpenbart problematisk og farlig, for den antisemittismen som i dag har Europa som arena, er ikke lenger endogen. Den kommer fra utsiden, den er et importprodukt. Den er derfor relatert til innvandringen.

Innvandringen er den ideologiske antirasismens siste skanse, og den ser ut til å være en festning som er svært vanskelig å erobre, konkluderer Finkielkraut.

Macron fremstiller nasjonalismen som en trussel mot progressivismen, bemerker Devecchio. Finkielkraut ser en annen trussel:

Med denne kritikken av populismen og nasjonalismen gjøres det forsøk på å kriminalisere folkeslagenes rett til historisk kontinuitet. Christophe Guilluy skrev at hvis det finnes kulturell usikkerhet, så skyldes det at folk som hadde status som kulturelle referanser, er kommet i mindretall der hvor de bor. Dette er uutholdelig for dem, og deres opprør er absolutt legitimt. Det må lyttes til, og lyttingen må omgjøres til virkelighet. Hvis vi ønsker at landet vårt skal forbli levelig, må vi bremse migrasjonsstrømmen. For de store antallene gjør både assimilering og integrering umulig.

Dette er i dag så opplagt at man vanskelig kan forestille seg at man kan hevde noe annet i god tro. Men det er ikke bare i Frankrike at mennesker ligger under for ideologi.

Det er heller ikke bare Frankrike som ramler fra hverandre, men franskmennene har i det minste intellektuelle antistoffer.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.

Les også