Gjesteskribent

Fra de gule vestenes demonstrasjon nær Place de l’Etoile i Paris den 1. desember 2018. Foto: Stephane Mahe / Reuters / Scanpix.

Hver sine fortau. Hver sine gater. Hver sine demonstrasjoner med hver sine slagord. I Paris lørdag den 24. november hadde vi på den ene siden «de gule vestene», og på den andre #NousToutes, «oss alle».

Den ene protesten var imot økningen i dieselavgiften, den andre imot vold mot kvinner. Den førstnevnte bestod av periferienes Frankrike: arbeiderklassen, funksjonærer, kjøpmenn, industriarbeidere, de fleste av dem hvite menn mellom 30 og 50 år; den sistnevnte bestod av «minoritetenes» Frankrike: feminister, LGBT, «fargede», innfødte islamister, forsvarerne av tildekkede kvinner.

På den ene siden de sosiale mediene; på den andre siden «mainstream»-mediene, fagforeningene, den rettroende venstresiden. På den ene siden det Frankrike som hver å måned strever med å få endene til å møtes; på den andre siden det Frankrike som lever fett på subsidier – og som alltid forlanger flere!

På den ene siden folk som er hånet, latterliggjort, frosset ut av eliten og mediene, og behandlet som tufser, fascister og brunskjorter. Når det dukker opp vandaler blant dem, er innenriksministeren snar med å henge ut ekstremhøyre, helt til det snarere viser seg å ha vært ekstremvenstre.

Demonstrasjonen «for kvinner» blir derimot lovpriset og forherliget av samtlige medier. De tar ikke anstøt av separate opptog som er forbudt for hvite kvinner og menn. Ei heller spør de seg hva som vanligvis kjennetegner dem som angriper kvinner og homoseksuelle på gaten, noe politiet har fått ordre om å holde hemmelig.

Før var venstresiden en politisk forbindelseslinje mellom eliten og de brede, folkelige lag. I flere tiår har venstresiden – fra universitetene til mediene og de politiske partiene – valgt å feire «minoritetene» og å glemme arbeidere og funksjonærer, skyldige som disse er i onde, «rasistiske» og «homofobe» tanker. Denne rettroenhetens nye prester har uten å nøle latt den sosiale progressivismen sin underkaste seg islamo-venstre.

I internasjonalismens navn har de latt det franske folket i stikken. I deres øyne er de gule vestene deplorables, for å bruke ordet Hillary Clinton stemplet Trump-velgerne med. For de gule vestene ligner motstanderen mer og mer på «utlendingenes parti».

De to demonstrasjonene forrige lørdag legemliggjorde to folk, to Frankriker, to verdener.

De gule vestene er «det gode, gamle landet» til general de Gaulle og til «de gjenstridige gallerne», som Macron ville si. Disse er fordrevet fra bysentrene takket være de stigende eiendomsprisene, og de har rømt fra forstedene hvor de ikke lenger følte at de var i Frankrike, for i stedet å ta tilflukt langt fra storbyene, hvor bilen er et overlevelsesinstrument.

Det feministiske opptoget inkarnerer storbyenes Frankrike, det globaliserte Frankrike, alliansen mellom sentrum og forsteder.

Disse to Frankrikene lever ikke sammen lenger. De snakker ikke lenger med hverandre, ei heller forstår de hverandre. De forakter og hater hverandre.

 

Opprinnelig i Le Figaro den 30. november 2018.

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.