Kommentar

Bildene forteller sin egen historie. En ting er slående ved dette bildet fra Paris lørdag 9. februar: Vanlige mennesker. Så lenge vanlige mennesker tør gå foran i toget utgjør gule vester fortsatt en kraft. Volden utspiller seg i randsonen, men får stor oppmerksomhet. Men det interessante er hva disse menneskene tenker. Er mediene interessert i å spørre dem om det? Foto: Gonazlo Fuentes / Reuters / Scanpix.

Telegraph kan fortelle at det var kamper mellom ytre venstre og høyresiden under gule vester-demoen i Lyon lørdag. I så fall er det en trussel mot gule vesters kredibilitet blant vanlige mennesker. Er det én ting som skremmer folk bort så er det meningsløs vold.

‘Far Left and far Right’ yellow vest protesters fight in streets of Lyon

To av tre franskmenn støtter fortsatt gule vester, kunne NTB melde søndag, og plasserte opplysningen helt nederst.

Man må anta at myndighetene også driver desinformasjon for å spre forvirring og negative holdninger. At kun 5.000 deltok i Paris lørdag, høres lite ut. Innenriksdepartementet har tidligere grovt underrapportert oppslutningen.

Raseriet

Men at det finnes et raseri blant deler av det franske folk som får utløp mot eliten, synes hevet over tvil. Dette skremmer eliten, men svaret på raseriet er ikke mer løgn, men åpenhet. Spørsmålet er om Macron og eliten er i stand til å være åpne.

Richard Ferrand, the speaker of the Assembly, said an arson attack on his constituency home in Brittany on Friday night was an example of “intimidation” and rising violence against MPs, although the perpetrators’ identity was unknown.

Aktivister går etter politikernes private hjem og kontorer. Dette er en tydelig trend og uroer eliten. Noen får politibeskyttelse, men politiet kan ikke passe på alle.

Demokratene flørter med vold

I USA har prominente Demokratiske politikere, som Maxine Waters, oppfordret folk til å trakassere Trump-medarbeidere offentlig, over alt hvor de måtte vise seg. Dvs. på fritiden og i deres hjem. Aktivister har tatt henne og folk som tidligere justisminister Eric Holder («kick them») bokstavelig. Flere har hatt ubehagelige opplevelser.

I Frankrike har hatet mot eliten ulmet lenge. Houellebecq har lenge omtalt det. Det er således ikke noe nytt. Det er ikke noe gule vester har skapt.

Mr Ferrand, a close ally of the president, published pictures on Twitter of his scorched living room, saying police had found a blanket soaked in fuel. He wrote: “Nothing justifies violence or intimidation against an elected official.” He condemned people who “now feel that it is permissible to commit unlawful or criminal acts against the nation’s representatives. This is not a sign of perfect democratic health.”

Asymmetri

Det er klart at brannstiftelse, omringinger og vold mot valgte representanter er et krisetegn.  På hva? Politikere som ellers er flinke til å snakke om utenforskap og forstå minoriteter som gjør «dumme» ting, viser ikke samme forståelse når det gjelder egne landsmenn. Da kniper det. Inntil politikerne og mediene viser tegn til å forstå folks raseri, vil volden fortsette.

Flere sjokkgranater og flere avrevne fingere og ødelagte syn vil bare øke raseriet.

Ifølge Ferrand har over 60 parlamentarikere mottatt trusler eller blitt utsatt for ubehageligheter.

He said more than 60 MPs have received threats or had homes or offices vandalised since the start of the revolt in November, an unprecedented number in post-war France. Some have been given police protection and one MP woke up to find her driveway bricked over.

Volden det ikke snakkes om

Også her er det ting man kan undres over: Det finnes flere personer i Vest-Europa som lever omgitt av livvakter 24/7. De kan ikke bevege seg en meter offentlig uten vakter. Vi kjenner en del av dem: Naser Khader, Kurt Westergaard, Flemming Rose. Lars Hedegaard, bare i Danmark. Det koster samfunnet enorme summer, men politikerne finner seg i det og lar skattebetalerne betale. De som truer dem, går fri.

Det samme gjentar seg i land etter land: I Tyskland må Abdel Hamed-Samad – forfatter av boken «Den islamske fascismen» – leve som en fange. Lars Vilks kan ikke bo noe sted, men må forflytte seg som en jaget. I Frankrike lever Robert Redeker i dekning etter at Yusuf al-Qaradawi utpekte ham til islams fiende pga en artikkel i Le Figaro. Avisen trakk artikkelen og Redeker måtte forlate sitt hjem, for godt.

Voldsmannens veto

Vest-europeisk elite har godtatt at det er slikt. De snakker ikke om at mennesker ikke kan leve fritt blant oss pga. sine meninger. Selv sørger de for ikke å havne i en tilsvarende situasjon.

De har avbrutt den demokratiske samtalen. De snakker ikke om de som truer og hvor de har ideene fra.

Inntrykket man sitter igjen med, er at alle disse menneskene under bevoktning har seg selv å takke. De kunne passet munnen sin. Det var det flyktningkonsulent i Kristiansand Kjell Sjursen sa om Walid al-Qubaisi da han fikk spørsmål i 1993 om hva han syntes om Walids artikler i Agderposten: Han kunne uttrykt seg litt mer forsiktig, sa Sjursen.

Det er mantraet: De har seg selv å takke.

Men når det gjelder volden mot eliten, finnes det ingen pardon. Ingen forståelse.

Fra et demokratisk perspektiv er dette dypt foruroligende. Blandingen av passivitet og overforståelse overfor en del av befolkningen og avvisningen av den andre. Dette er oppskriften på en sønderslitning av samfunnet, hvor vold øker tempoet.

Sinnet i Frankrike har bygget seg opp over lang tid. Men politikerne har lagt seg på en la-skure-politikk: Det går så lenge det går.

Det er en åpen kamp mellom de gule vestene og eliten, og eliten synes ikke være i stand til å deeskalere.

 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!