Kommentar

Illustrasjonsfoto

I løpet av en knapp måned har jeg blitt ranet to ganger. I begge tilfellene dreier det seg om afrikanere og arabere, i begge tilfellene en gjeng på tre.

Jeg bor i en tysk by; etter norske forhold en stor en. Her trives jeg utmerket; og selv om språkbarrieren (det er lenge siden gymnastysken!) voldte meg problemer til å begynne med, klarer jeg meg nå godt. Via internett og telefon opprettholder jeg kontakten med mine voksne barn i Norge; vi besøker hverandre også fra tid til annen; avstanden er ikke skremmende.

Document oppdaget jeg relativt sent; jeg har vært aktiv leser bare to-tre år. Og er det en sak som opptar meg, blir jeg gjerne med i kommentarfeltet. Det er forbausende hvor mye kunnskap man finner her!

Livet har behandlet meg godt. Jeg føler meg privilegert. Noen drømmer har jeg fått oppfylt, andre står igjen – kanskje når jeg å realisere et par av dem før jeg stempler inn. De færreste av oss vet jo dag og time!

I andre halvdel av åtti-tallet studerte jeg i Oslo, og jobbet samtidig deltid i Postgirobygget. Det var en stor avdeling, kjønnsmessig omtrent likt fordelt (blant de norske), en del pakistanske kolleger var imidlertid kun menn. På dette tidspunktet hadde jeg få innvendinger mot innvandringen – om noen – men det jeg registrerte, særlig under måltider hvor vi delte bord – var at når det gjaldt humor, befant vi oss på hver vår planet. Hvor viktig er ikke humor i sosial omgang!

Humor er en viktig del av vår kultur. Felles referanser, basert på vår historie, på vår litteratur, musikk, kunst – vi har naturligvis fått mye «gratis» inn med morsmelken og i skolen. Dette referansematerialet mangler de fleste innvandrerne fra MENA-land. Og de synes ikke være særlig interesserte i å tilegne seg dem, heller.

Øyvind Thuestad presenterte en artikkel nylig – Hva skal vi gjøre den dagen det ikke er nok produktive nordmenn igjen, Jonas og Zaineb?

Hvem skal betale gildet da? Når utgiftene blir større enn inntektene? Mitt tips er at da flytter Afrika og Østen tilbake. Men noen stor spåmann har jeg aldri vært.

Det er imidlertid ensomt å være kannibal, når man har spist opp alle sine venner!

Nok om dette!

Selvsagt har jeg hatt mine motganger i livet! Skilsmisse, for eksempel. Jeg har også tidligere blitt utsatt for kriminelle handlinger; innbrudd i hus og bil, jeg er blitt frastjålet fire sykler – kort sagt erfaringer jeg deler med mange nordmenn. Og (den ufrivillige) kunnskapen om at my house AIN’T my castle, er fryktelig vond. Men den går over!

Men jeg har aldri blitt konfrontert med ondskapen! Annet enn indirekte. Har aldri møtt en gjerningsmann; ingen av sakene har heller blitt oppklart.

Selvfølgelig leser jeg med stor sorg om utviklingen i Vesten. Sharia-lovverk, ekstreme patriarkalske miljøer, intoleranse, ran og voldtekter – er dagligdagse nyheter. Vel, ikke i ALLE aviser… Og jeg har fått mange sannhetsvitner i tale. Mødre til ungdomsskolejenter i innvandrertette strøk, som blir presset til å farge håret sitt svart, for eksempel. Og for et par dager siden leste jeg at 47 % av svenske jenter i alderen 20–23 år er engstelige for å bli voldtatt. Nesten halvparten, altså! Og da er det neppe tatt høyde for annet enn de store byene.

Å konstant gå rundt med angst, er en form for psykisk terror som kan få fatale følger. Dette vet vi jo fra psykiatrien. Jeg synes så inderlig synd på alle våre nordiske (og europeiske) kvinner, som ikke lenger føler seg trygge. For tilliten har forsvunnet!

I midten av desember deltok jeg på et julemarked her i byen. Tyskerne KAN julemarked! Jeg hadde med et større kontantbeløp; meningen var å finne julegaver, og flere av selgerne har ikke kortautomater. Istedenfor å gjøre innkjøp, havnet jeg i en trivelig passiar med noen tyske pensjonister. Tyskerne har et godt øye til nordmennene; jeg har til gode å oppleve noe annet. Vel. Kanskje ikke – – – for da jeg fant ut at jeg skulle rusle hjem (ca 45 minutts gange), ble jeg konfrontert med ondskapen.

Omtrent halvveis på hjemturen, i en liten og mørk park, dukket tre afrikanere plutselig opp. Av det mørkeste slaget; trolig fra Sahara syd eller øst. De spurte om de kunne få låne 20 euro til drosje. Naturligvis, sa jeg, naiv og godtroende har jeg alltid vært! Så dro jeg fram seddelbunken, og så gikk resten bokstavelig slag i slag. Som rovdyr flest hadde de samlet seg til jakt ved vannhullet, ved oasen – en minibank var i umiddelbar nærhet. Der ble jeg truet til å tømme kortet. De var dypt skuffet over meg at jeg IKKE hadde mobiltelefon (er gammeldags – jeg HAR det, til og med en ganske ny en – men den ligger som regel i en skuff), til gjengjeld forsynte de seg med jakken min (så å si ny), klokken OG mine nye vintersko. Så husker jeg ikke så mye mer; kun to-tre bruddstykker fra hjemveien; det var heldigvis tørt på bakken, så jeg ble ikke syk. Men jeg hadde derimot en rekke andre plager! Blødende nese, blåveis på gang, jeg tok et par bilder av mitt kosmetisk pregede nye ansikt; dette har jeg lagt ved i politirapporten.

For jeg anmeldte det. Ikke selvsagt; jeg tenkte det har ingen hensikt – det fører bare til bry og heft. Men et par kamerater overtalte meg; om ikke annet må incidenten komme med i statistikken!

Så i førjulstiden gikk jeg rundt med et ansikt som var den reneste Noregsreklamen – rødt, hvitt og blått.

Vel, jul og nyttår kom og gikk; ansiktet mitt inntok etter hvert normalen, og politiet er på saken. Selv om jeg ennå ikke har hørt noe. Lovens lange arm skal nå over (altfor) mye også i Tyskland!

For to dager siden fant jeg ut at jeg ville ta en kveldstur. Frisk luft er gode greier. For ordens skyld – jeg gikk motsatt vei av den forrige! Ikke med hensikt, det ble bare slik. I en lang og (altfor) mørk gate, ble jeg «kjent» med tre nye fremmede. Dere vet – slike som Bondevik kaller en venn du ennå ikke har møtt. Fri og bevare meg for slike venner!

Denne trioen var lysere i huden, men snakket ubetinget arabisk. I tyveårene, tidlig tyveårene, som de tre første. Nå hadde jeg ikke så mye kontanter på meg, og kortet hadde jeg heller ikke med, så de var i ferd med å hisse seg opp. 150 Euro hadde jeg dog i lommen (og det tror jeg jeg skal fortsette med – et kontantbeløp vil utvilsomt fungere preventivt når en slik situasjon oppstår…

Jeg hadde ikke med mobilen denne gangen heller, men siden jeg hadde kjøpt flunka ny klokke OG ny jakke – gav jeg dem like godt begge deler. Så havnet jeg på bakken, og der ble jeg utsatt for utmerket fotarbeid.

Det var kaldt i byen denne kvelden/tidlige natten; og uten jakke presterte jeg å pådra meg en solid forkjølelse. De to siste døgnene har jeg hatt et kirkeorgel i brystet; og det har ikke akkurat spilt innsovingsmusikk.

To episoder, altså. På under en måned. Hvis dette blir en månedlig affære, får jeg helder holde meg inne.

Forskjellen mellom de to ranene, var at jeg ble alvorlig redd den siste gangen. Da forstod jeg hva som var underveis; det gjorde jeg IKKE i desember.

Så kan man naturligvis spørre seg om hvor stor sannsynlighet det er for å bli ranet «dobbelt»; spørsmålet er uansett uinteressant. Hypotetisk. Men statistisk bør jeg vel ligge godt an, tror jeg.

Men jeg føler meg ikke trygg. Plutselig har jeg innsett at tryggheten bare er en illusjon. Tilliten er borte. Jeg håper å gjenvinne den, for jeg VIL ikke gå rundt å være redd. Men nå er jeg det.

 

Kjøp Christopher Caldwells «Betraktninger over revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» fra Document Forlag her.