Gjesteskribent

Steven Hatfill

Rett etter 9/11 mottok Kongressen flere brev som viste seg å inneholde det livsfarlige biologiske våpenet anthrax. Fem mennesker døde og 17 ble skadd. Stemningen i Washington var overspent, mistanken gikk i retning av Iraks Saddam Hussein. Bob Mueller var FBI-sjef og James Comey var i Justisdepartementet. De var overbevist om at en Steven Hatfill var deres mann og ignorerte tips om at det var en føderal ansatt ved forsvarets laboratorier ved navn Bruce Ivins.

Despite the jihadist slogans accompanying the mailed anthrax, it had nothing to do with Saddam Hussein or any foreign element; the FBI ignored a 2002 tip from a scientific colleague of the actual anthrax killer, who turned out to be a Fort Detrick scientist named Bruce Edwards Ivins; the reason is that they had quickly obsessed on an innocent man named Steven Hatfill;

Viseforsvarsminister Paul Wolfowitz spurte Comey om de var sikre på at de hadde rett mann: Absolutt, svarte Comey. Men saken mot Hatfill ble kastet ut av retten og føderale myndigheter dømt til å betale nærmere 6 millioner dollar i erstatning.

Da FBI endelig bestemte seg for å se nærmere på Ivins, kom han dem i forkjøpet ved å begå selvmord.

Måten Comey og Mueller opererte på den gang minner om fremgangsmåten overfor Trump og hans medarbeidere: De bruker «obstruction of justice» som våpen.

Mollie Hemingway i the Federalist har sett på James Comeys fremgangsmåte.

UNITED STATES – AUGUST 22: Former Credit Suisse Group investment banker Frank Quattrone leaves federal court in Manhattan, Tuesday, Aug. 22, 2006. A U.S. judge formally approved a request by prosecutors to dismiss all remaining charges against ex-Credit Suisse Group banker Frank Quattrone. (Photo by Emile Wamsteker/Bloomberg via Getty Images)

Let’s begin with the case of one Frank Quattrone, a banker who Comey pursued relentlessly on banking related charges without fruition. But while he couldn’t find any wrong-doing on criminal conduct, he went after him for supposed “obstruction of justice” because of a single ambiguous email. Sound familiar?

Before he was indicted, Comey made false statements about Quattrone and his intent. The first trial ended in a hung jury but the second one got a conviction.

That conviction was overturned in 2006. Quattrone was so scarred by the harassment, he began funding projects designed to help innocent people who are victims of prosecutorial overreach or other problems. He said his motivation for supporting such projects was that at the very moment he was found guilty in the second trial, he realized there must be innocent people in prisons who lacked the financial resources to fight for justice. He also started the Quattrone Center for the Fair Administration of Justice at the University of Pennsylvania Law School.

Ghomerts artikkel er preget av inside-kunnskap, leseren anbefales å lese både Hemingway og Cannons artikler.

Red.

Dette er hvordan Mollie Hemingway i The Federalist beskrev det kombinerte Mueller/Comey-sirkuset:

“FBI kludret fullstendig til etterforskningen av anthrax-terroristen som opererte etter 9-11. Carl Cannon gjennomgår saken grundig, og det er verdt å lese om hvordan både Comey og hans ‘venn’ og for tiden spesialrådgiver Robert Mueller er involvert. FBI la fram saken mot Hatfill – i media. Den reelle saken ble derimot til slutt forkastet av domstolene.

Comey og Mueller forkludret den største saken de noensinne hadde. De ødela etterforskningen av anthrax-brevene i 2001 som drepte fem mennesker og smittet 17 andre, stengte ned Senatets og Washingtons postombæring og konsoliderte Bush-administrasjonens antipati for Irak. Til slutt, da fakta endelig kom på bordet, framsto FBI som ineffektiv, inkompetent og lett å manipulere ved politisk press utenfra.

Mer fra Carl Cannon, som summerer opp det katastrofale forsøket på å dømme Dr Steven Hatfill for en forbrytelse han ikke hadde begått:

Faktisk var Hatfill en usannsynlig mistenkt helt fra starten. Han var en virolog som aldri hadde håndtert anthrax, som er en bakterie. (Ivins derimot hadde delt eierskap til anthrax-patenter, var diagnostisert med paranoide personlighetsforstyrrelser, og hadde for vane å forfølge og true folk med anonyme brev – inkludert til kvinnen som sørget for det lenge ignorerte tipset til FBI.) Så hva slags bevis hadde FBI mot Hatfill? Ingen, så byrået ba noen bønner og importerte to blodhunder fra California som trenerne hevdet kunne lukte morderen på de anthrax-infiserte brevene. Hatfill ble presentert for hundene og klappet dem prompte. Da hundene responderte positivt sa trenerne til FBI at de hadde ‘sporet’ på Hatfill og at han måtte være morderen.”

Dessverre var både Mueller og Comey fullstendig overbevist om at mannen var skyldig. De ødela livet hans, forholdet til vennene, naboer og potensielle arbeidsgivere.

Og fra Carl Cannon i Real Clear Politics:

En skulle tro at enhver FBI agent med respekt for seg selv ville ha gitt disse hundetrenerne et godt spark bak og funnet gode nye hjem til hundene. Eller i det minste sjekket nyheter om kriminalsaker i California der de samme hundene hadde blitt brukt mot mistenkte som hadde blitt dømt – og senere frifunnet. David Willman, Pulitzerprisvinner fra Los Angeles Times skrev i sin bok om saken at en dommer i California som annulerte en dom for mord  basert på disse tvilsomme hundene, kalte aktoratets hundetrener “et av de mest partiske vitner denne retten noen gang har sett.”

Men Mueller, som detaljstyrte anthrax-saken og forelsket seg i det tvilsomme hundebeviset, forsikret personlig justisminister Ashcroft og antagelig George W. Bush om at byrået hadde funnet sin mann i Steven Hatfill…

Mueller utmerket seg ikke akkurat med anger heller. I 2008 etter at Ivins hadde begått selvmord da han var i ferd med å bli arrestert, og justisdepartementet hadde formelt frikjent Hatfill – og betalt ham 5.82 millioner dollar i et forlik (2.82 + 150 000 dollar pr år i 20 år) – var det for mye trøbbel for Mueller å krysse gaten for å delta på pressekonferansen om sakens endelige løsning. Da han ble spurt av journalister om dette, var svaret heller uelegant: “Jeg ber ikke om unnskyldning for noe aspekt av etterforskningen,” sa han og la til at det ville være feilaktig “å si at det forekom tabber”.

Selv om det finnes grenser for FBI’s jurisdiksjon, finnes det ingen for Muellers ego.

Muellers og Comeys neste mål i anthrax-saken var dr. Bruce Ivins. Da FBI nærmet seg og forberedte seg på og gi ham den ultimate Hatfill-behandlingen, tok dr. Ivins sitt eget liv. Selv om Mueller og Comey var like overbeviste om at dr. Ivins var anthrax-synderen som de var om dr. Hatfill, er det likevel et åpent spørsmål om de hadde en sak hinsides fornuftig tvil. Siden dr. Ivins er død og hadde mentale problemer forventes det at vi ganske enkelt skal akseptere at han helt sikkert var anthrax-morderen og la hele saken ligge. Det er ikke så lett etter at skattebetalernes penger måtte til for å betale Muellers forrige offer. Mueller hadde aggressivt gått etter dr Hatfill med orwellske metoder. Enten tok Mueller feil da han sa at det ville være feilaktig “å si at det forekom tabber” med forfølgelsen av Hatfill, eller så forfulgte Mueller med viten og vilje en uskyldig mann.

 

 

Dette er den åttende artikkelen av senator Louie Ghomert om Bob Mueller.