Sakset/Fra hofta

Foto: Bente Haarstad.

Mandag vedtok 164 land FNs migrasjonsavtale Global Compact for Migration. Torsdag bruker KrF og Venstre avtalen i den politiske argumentasjonen: Det kan ikke komme på tale å stramme inn på adgangen til såkalt familiegjenforening.

Det er et av Høyre/Frp-regjeringens – og fremfor alt landets – største nederlag at et flertall på Stortinget stemte imot forslaget om innstramning i familieinnvandringen i 2016. Alle andre partier er altså ansvarlige for at den fortsetter på et uholdbart høyt nivå. Denne formen for innvandring utgjør nå hovedkilden til den økonomisk, sosialt og sikkerhetsmessig svært kostbare innvandringen fra ikke-vestlige land.

Hva er det egentlig KrF og Venstre sier ja til når de også i dag sier nei til å stramme inn her?

Norge gav i 2017 opphold til hele 14.432 personer takket være adgangen til familiegjenforening – som ikke sjelden er stiftelse av nye familier. Antallet tilsvarte omlag en fjerdedel av antall nyfødte i Norge – hvilket i seg selv er et komplett galehus.

Statistikken fra Utlendingsdirektoratet (UDI) over disse ankomstene viser at personer fra nærmere hundre land familieinnvandret til vårt land i fjor.

Over ti tusen familieinnvandret fra Afrika eller Asia – herunder 4-5000 fra Midtøsten samt noe over 3000 både fra det fjerne Østen og fra Afrika sør for Sahara. Latin-Amerika, Russland og Europas bakgård stod for mesteparten av de resterende.

SSBs og Finansavisens beregninger viser at disse i gjennomsnitt over et livsløp utgjør nettoutgift for den norske staten på noe over fire millioner kroner. Den ikke-vestlige familieinnvandringen i 2017 utgjorde altså en langsiktig regning på 40 milliarder kroner for det norske samfunnet. Og da snakker vi bare om finanser, ikke om sorgen ved å se sine omgivelser omgjort til det ugjenkjennelige.

Hvorfor er det så viktig for det vi kan kalle de utvidede opposisjonen, å drive slik selvskading på Norges vegne?

De to største ankomstlandene hva familieinnvandringen angikk i 2017, var Syria og Eritrea, med henholdsvis 2810 og 1506 personer. Men det å konsentrere seg kun om de største ankomstlandene tar fokus vekk fra det som blir Europa langsiktige hodepine: Innvandringen fra Afrika sør for Sahara. Fra nærmere tjue land i denne regionen kom det mellom fem og femti familieinnvandrede til Norge i fjor.

Som Oxford-økonomen og forfatteren av «Exodus» Paul Collier bemerker, avhenger migrasjonstrykket fra ett land til et annet blant annet av størrelsen på opphavslandets diaspora av utvandrere i ankomstlandet. Så snart det er etablert en liten koloni i ankomstlandet, er det enklere for andre fra samme opphavsland å komme etter. Historien om pakistanerne i Oslo illustrerer fenomenet: Fra å være en håndfull på slutten av 1960-tallet, er de i dag en diaspora i hovedstaden på ca. 25.000 personer.

Selv om det kan høres lite ut med femti personer fra Nigeria eller fem personer fra Senegal, er det likevel urovekkende at det er kommet fortropper fra så mange av den gruppen av fattige og voldelige land som vil stå for mesteparten av befolkningsveksten i verden utover i århundret.

I sin bok «La ruée vers l’Europe» («Stormløpet mot Europa») anslår antropologen, journalisten og forfatteren Stephen Smith at det kan bli over 150 millioner afrikanere i Europa i år 2050, et estimat Frankrikes president Emmanuel Macron har sitert ham på som en utvikling vi må forberede oss på.

Det KrF og Venstre sier ja til, er altså å la porten til Norge stå åpen for det som blir århundrets største eksistensielle trussel mot Europa. Hvorfor skal voksne og ansvarlige mennesker akseptere det som en del av et politisk spill?

Ferden ned under sperregrensen kan ikke skje raskt nok for tullepartiene. At Frp ikke velter bordet, fremstår som et stadig større mysterium.

 

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir» fra Document Forlag her.