Sakset/Fra hofta

Afghanere i Stockholm i 2017. Stillbilde: Roger Sahlstrøm.

Familien på seks fra Afghanistan som søker opphold i Norge etter at et sjuende familiemedlem ble myrdet i Trondheim som «enslig asylsøker», er et svært instruktivt eksempel på den astronomiske svindelen som finner sted når innbilt gode mennesker gir bort Norge til lykkejegere.

Det norske samfunnet brukte i 2017 ca. sju milliarder kroner på 6000 «enslige mindreårige asylsøkere», svært mange av dem fra Afghanistan. Det er ikke så enkelt i forbifarten å relatere den størrelsen til noe konkret, men pengebeløpet svarer omtrent til inntektene av den norske sjømateksporten på en måned. Den langsiktige regningen kan trygt antas å være flere ganger høyere.

I den grad det var snakk om verdig trengende personer, kunne det muligens rettferdiggjøres. Men det er nå klart for alle som vil se, at det ikke er verdig trengende personer som har de ressursene som kreves for å ta seg frem til verdens rikeste og dummeste land. De elendige ser vi sjelden noe til. Når personer søker asyl i Norge, skyldes det helst at vedkommendes familie har gjort en investering.

Den afghanske familiens ankomst til det som sannsynligvis blir et permanent opphold i Norge på allmennhetens bekostning, er et foreløpig punktum i en setning som setter den norske asylgalskapen i et særdeles opprørende lys.

Det hele begynner med løgnen om at Reza Alizada var enslig. Han hadde familie, og dens medlemmer bodde i de trygge landene Tyrkia og Tyskland. Han kom altså til Norge på falske premisser.

Saken er uhyre spesiell, for grunnen til at vi får vite om Rezas familie, er at den unge mannen ble myrdet. Plutselig hadde han familie likevel. Det hadde også Nasrat Hashimi, det andre drapsofferet i den samme saken, som hans familie ville begrave i hjemlandet.

De to familienes tilsynekomst etter dobbeltdrapet er et klart bevis på den løgnen og svindelen som skjer med hele asylvesenet. Det eneste vi kan lure på, er omfanget. Personene det gjelder, kommer fra de mest korrupte shithole-landene i verden. Det er således all grunn til å tro at dette foregår på massiv skala.

Hvordan ville det norske folket reagere hvis det fikk innsikt i dette oseanet av løgner og den ledsagende regningen det selv betaler for å gi bort sitt eget land? Slik innsikt gis bare høyst glimtvis, og blir tilsynelatende raskt glemt.

Historien fortsetter med drapene i Prinsens gate i Trondheim. Det blir funnet penger på Reza og hans morder. Hvordan kan det ha seg at enslige asylsøkere har mye kontanter på seg? Kilder har opplyst til NRKs distriktskontor at morderen tilhørte en særlig risikogruppe, samt at flere av asylsøkerne er å anse som potensielt farlige og tikkende bomber.

Alt dette peker klart i retning av kriminalitet. Og det kan umulig overraske noen. Kriminalitet er et logisk neste skritt fra et utgangspunkt som begynner med løgn og svindel.

Så snart det ble klart at Reza skulle begraves i Norge, begynte vittige tunger å vitse om at familien ville søke asyl i Norge for å ha en grav å gå til. Virkeligheten skulle vise seg å overgå fantasien.

Ikke bare søker familien opphold etter å ha fått innreisetillatelse, den gjør det etter å ha fått turen til Norge betalt med både private og offentlige midler. De sistnevnte er forresten sånne som stat og kommune krever inn for å yte tjenester til Norges befolkning i samsvar med lover og regler – som i dette tilfellet er brutt, uten konsekvenser for de ansvarlige i Trondheim.

Så snart familien setter sin fot i Norge, har den en bistandsadvokat. Den kan visstnok ikke reise tilbake til Tyrkia.

Hvor er det norske folkets advokat i denne saken? Hvor skal nordmennene dra når deres administratorer har ødelagt landet?

Det verste med denne saken er ikke at udugelige myndigheter sløser bort penger. Penger kan tjenes inn igjen. Det verste er heller ikke at en bit av den norske nasjonalformuen gis bort til svindlere og lykkejegere, også kalt «nordmenn som har innvandret fra Afghanistan». Slike beslutninger kan omgjøres hvis Norge en dag tar til vettet.

Det verste med denne saken og asylvesenet i sin alminnelighet er den moralske nedbrytningen den er med å påføre den norske befolkningen i tiden som går frem til Norge en vakker dag igjen blir et noenlunde seriøst land.

Alt i denne saken viser at samfunnskontrakten er brutt, og vi kan bare ane omfanget av andre saker.

De fleste vanlige nordmenn er pliktoppfyllende mennesker som etter evne gjør det de kan på jobb og i familie og hverdagsliv. De yter sin skjerv til fellesskapet i tillit til at fellesskapets representanter forvalter fruktene av deres forsakelser på en ansvarlig måte.

I denne saken ser vi at disse representantene ikke er tilliten verdig. De spytter det norske folket i ansiktet. Og vi kan mer enn ane at dette ikke er noe unikt tilfelle.

Hvorfor skal nordmenn fortsette å være samvittighetsfulle og gjøre sitt beste uten å være til bry for andre, når dette er belønningen for deres strev?

Den rekken av moral- og tillitsnedbrytende adferd som det offisielle Norge har vist i de senere årene, er i ferd med å få landet til å råtne på rot. Prosessen vil bli fullført dersom nordmennene ikke protesterer.

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!

Les også