Gjesteskribent

Richard von Coudenhove-Kalergi

Et av vår tids store spørsmål er hvorfor EU presser igjennom en så ødeleggende migrantpolitikk? Jakten på mulige svar har ført oss til vidløftige elite- og raseideologiske spekulasjoner fra 1920 tallet. Men før svarene rekker å synke inn, melder det seg motforestillinger om dette bare er konspirasjonsteorier og høyreekstrem propaganda?

Uansett EU’s ideologiske bakgrunn står vi her i lille Norge overfor konkrete utfordringer som ser ut til å overstige våre evner. Hva kan vi gjøre med dette etter at vi to ganger har sagt Nei til EU?

Grev Richard von Coudenhove-Kalergi (1894-1972) stiftet den Pan Europeiske Union i 1923 og fikk med seg mange av samtidenes litterære og politiske toppstørrelser i dette arbeidet. Unionen ble en ideologisk forløper til det moderne EU og Kalergis minne hedres med utdeling med en Prix Couderhove-Kalergi  (Og ja, Merkel har fått den i 2010).

Så hva er galt? Hvorfor dette innlegg? Var det noe Thomas Mann, Fridtjof Nansen, Sigmund Freud og andre tilhengere av Pan Europeismen ikke fikk med seg? Trolig. Og da jeg oppdaget at venner som absolutt må kalles betydelige intellektuelle, ikke engang hadde hørt om grev Kalergi, ja da var tiden inne til å gi et bidrag til sommerlektyre for Documents lesere.

I 1925 ga Kalergi ut boken «Praktischer Idealismus» («Practical Idealism»). Denne boken har i motsetning til andre av hans skrifter nærmest forsvunnet. EU tier den i hjel. Opplaget var lite, og den er ikke å oppdrive hos bokhandlere og i antikvariater. Et forlag som for noen år siden hadde en kopi og ville trykke den opp pånytt, opplevde at boken ble stjålet under et innbrudd i forlagslokalene. 

Det hefter seg en mystikk og en nærmest «Rosenes navn» eller «Da Vinci kode» – stemning rundt denne boken. (For ordens skyld; undertegnede sitter heller ikke med noe eksemplar av boken, men har funnet den på nettet i en tysk og to engelske utgaver av varierende kvalitet. 

For litt siden fikk jeg i hendene en annen bok. «Nasjonalstatens oppløsning mellom EU & Islam» av Ole Blente fra 2017 på eget forlag. En sterkt personlig, men ujevn bok der Kalergis «Praktischer Idealismus» omtales og forsøkes satt inn i en sammenheng med EU’s nåværende migrasjonspolitikk. For mer info om Blente, boken og oversettelse se her.

Men motforestillingene melder seg raskt. Er dette nok en konspirasjonsteori på linje med «Sions vises protokoller»som ble brukt av nazistene i tiden frem til 2. verdenskrig?  Bøkene er påvist å være et falsum og altså ingen bekreftelse på nazistenes fantasier om at jødene ønsket verdensherredømme.

Kalergis bok «Praktischer Idealismus» derimot må man kunne anta har eksistert og ennå finnes i noen få kopier og på nett. Wikipedia omtaler den, men man skal ikke ha søkt lenge rundt før spørsmål om ektheten i det man ser på nettet dukker opp. 

Bare en gang har jeg funnet at den har vært oppe i norsk avis debatt  og da etter uttalelser fra en FrP politiker i Tønsberg som raskt ble beskyldt for konspirasjonsteori og det som verre er av en SV politiker, uten at denne egentlig kunne føre noe mer bevis for sine påstander.  Og Jan Hårstad har vært ute og omtalt Kalergi og hans verk med påpeking av dets mulige konsekvenser.

Så midt mellom et mulig falsum og et program for EUs fremtid, er det mulig at boken er et noe ungdommelig skrift av Kalergi der han fabulerer stort i tidens elitære og raseteoretiske stil om fremtidens Europa? Senere passet boken ikke inn i Den Pan Europeiske Union og EU`s offisielle ideologi og ble forsøkt fjernet fra offentlighetens lys som et feilskjær begått av en overivrig Kalergi?

*

«Praktischer Idealismus» fra 1925 har eksistert, selv om den nå er nesten umulig å oppdrive. Österreichischen Nationalbibliothek har et eksemplar .Men om du får låne det eller se det digitalt, er tvilsomt.

 For hva er det som gjør Kalergis bok så farlig at den nærmet er utryddet og kun overlevde ved nettpublisering? 

Boken som egentlig består av tre artikler; Adel fra 1920, Teknikkens forsvarstale fra 1922 og Pasifisme fra 1924 tar for seg viktige deler av den ideologiske bakgrunn og menneskesyn for det som ble det moderne EU. 

Jeg vil anbefale den som en mulig sommerkrim for Documents lesere. Men det er verken lett eller hyggelig lesning da man som statsborger i en av Europas vaklende nasjonalstater gradvis innser at offeret her er en selv. 

I boken som i Kalergis øvrige skrifter, bedrives høyttravende og slagkraftig poengterte utlegninger om Europas fremtid. Plutselig innser man at den pågående migrasjon EU driver med, kan ha bakgrunn i tanker som Kalergi utviklet på 1920 tallet der et formål er å «rasemessig» manipulere den europeiske befolkning ved en miksing og utskiftning.

“The Eurasian-Negroid race of the future, outwardly similar to the ancient Egyptian, will replace the diversity of peoples with a variety of personalities.  According to the laws of inheritance difference increases with the diversity of ancestors and the monotony of offspring with the monotony of their ancestors. 

In inbred families one child is like another because all represent a common family type.  In hybrid families the children differ strongly from each other: each forms a new variation of divergent parental and ancestral elements.  Inbreeding creates characteristic types – crossing creates original patterns. 

 The precursor of the planetary man of the future is the Russian Slavic-Tatar-Finnish mongrel of modern Europe; because he, among all the peoples of Europe, is the race of the typical multisoul people with a wide ranging, encompassing soul.   (Praktischer Idealismus, engelsk utgave side 23)

Dette er kraftig kost og reinspikka rasisme. Det har bare litt annet fortegn enn vi er vant til og har vel derfor passert under radaren til nå. Men Kalergi har forkastelige fantasier om «rase» og «raseteoretiske» planer for endring av befolkningen på det nåværende europeiske kontinent. 

Han ønsket et samlet Europa i fred, ledet av en elite og med en «rasemessig» endret og bedre fungerende, arbeidende befolkning i et ikke-demokratisk samfunn. For like lite som noen kan påstå at EU har så mye med demokrati å gjøre, kan ingen heller beskylde Kalergi for å være demokrat. Nasjonalstater og grenser måtte fjernes.

Befolkningsforskjeller mellom folk i de gamle nasjoner måtte endres for å realisere dette prosjektet. En lydig underklasse måtte skapes, og ved blanding med folkeslag fra Nord-Afrika etc ville man oppnå en ny type menneske som ikke var så sta og holdt på forskjeller og nasjonalstater. 

Det var en åndselite, en ny herskende klasse som skulle ta over og styre denne underklasse etter den gamle blodsadelen. Kalergi bruker ordet Herren-Rasse, med god margin frem til Hitler i Mein Kampf. Om han også er den som danner dette ordet første gang i moderne tid, skal her være usagt. Elitens, herrefolks styring av et samfunn har de felles.

Men Kalergi var en ivrig bekjemper av antisemittisme og pådro seg Hitlers vrede for det og kanskje spesielt for sitt syn på den ledende rolle den «jødiske rase» skulle spille i fremtidens Europa. Det likte Hitler dårlig. Fordi Kalergi har fremhevet den «jødiske rase» som en ledende faktor i sin Nyordning av Europa, har dette blitt fanget opp av europeiske høyreradikale som utnytter det. Og leserne advares her ved tilfeldige nettsøk på Kalerigi og boken; mye grov rasisme kan da komme opp. Venstresiden bruker så det igjen til å stoppe enhver debatt om Kalergis raseideologiske tanker.

Men dette må ikke forhindre oss andre i å se nærmere på Kalergi og hans plan som dessverre nå muligens er det som realiseres rett foran våre øyne. 

Jeg vil derfor oppfordre historikere som Terje Emberland, Bernt Roughtvedt og Jan-Erik Ebbestad Hansen (eller hans studenter) til å ta for seg Kalergis skrifter og særlig «Praktischer Idealismus». Vi trenger en analyse av boken, hans øvrige verk og teoretiske oppbygginger. Videre virkningshistorie innen EU og samfunnet forøvrig. Hva slags raseideologi er dette osv.? På samme måte som norske kulturpersonligheter av kanskje noe mer lokal betydning fra tiden rundt andre verdenskrig er blitt endevendt av disse historikere for mulig raseteorier og antisemittisme, så bør Kalergi nå legges på den akademiske obduksjonsbenk. 

Detaljer av mer og mindre fryktinngytende art i «Praktischer Idealismus» får leserne i mellomtiden selv finne frem til. Kalergi holdt det gående til 1972 og EU vokste med ham selv som en tilbakelent Founding Father. Nærmest dens Gudfar, (Marlon Brando hadde gjort seg godt i en film om Kalergi).

*

Da Norge i 1972 og 1994 skulle ta stilling til medlemskap i EEC og EU, stemte halvparten og litt mer, av befolkningen mot. To ganger! Før internetts tid var det mulig å skjule mye informasjon, og store befolkningsgrupper kunne ennå føres bak lyset og bedras. Likevel sa folket Nei, og det viser et sunnhetstegn ved den norske folkesjelen.

Og hva gjør så da det nye Herrefolket, den nye «Eliten»? Jo, de prøver igjen med ny avstemning og når det ikke går noe bedre, så bare kjører man på som om nærmest intet var hendt. Norge blir så gradvis et lydrike i EU, bare med mindre rettigheter. Denne manglende akseptering av demokratiske valg minner jo litt om reaksjonene på Brexit og USA’s siste presidentvalg.

Året er 1972. Norge har sagt Nei til EEC (EU) første gang. Sendingen fra valgnatten er slettet av NRK.

*

Så nå sitter vi her. Med mulig bakgrunn i en vidløftig raseideologi fra 1920 tallet, ser vi at land etter land i Europa destabiliseres av EU’s styrte masse-innvandring. Nasjonalstater og lands kulturer brytes ned av truende vold, og befolkningsgrupper begynner så smått å krige med hverandre.

Så smart har EU ført sin politikk at mange av dem som hadde sin politiske utvikling nettopp i kampen mot EEC og EU, det vil si store deler av den norske 1968 generasjon, dagens «elite», er i dag blant de ivrigste forkjempere for EUs vanvittige migrasjons prosjekt. De har blitt nyttige fotsoldater i Godhetstyranniets regime – der busserull og sanger om hjembygdas fiskere og samers ferd over vidda, nå er byttet ut med følelsenes tanketomme retorikk godt sufflert av Kirken med dens utvannete honnørord. Og bakom synger raseideologien.

The Boys backstage i EU’s korridorer kan bare lene seg tilbake og le rått når de gamle raddiser nå gjør deres jobb med å endre den europeiske befolkningssammensetning. Og for en runddans på Tidens hjul for de gamle soldater i fotformsko; fra «radikal i ungdommen, til konservativ i alderdommen» som vi var inne på forrige gang her.

Bare FrP fremstår med tilsynelatende villighet til å gjøre noe med dette, i hvert fall rett før valg. Men partiet er dypt splittet i EU-disipler og liberalist-globalister på den ene side og Listhaugianere på den andre. Bare de siste ser ut til å ha skjønt noe av det som foregår og får betale prisen for det i norsk offentlighet – og trolig også i partikorridorene. Resten av partiet fortsetter sin kamp mot bompenger, åpningstider og sykkelveier.  

Norge trenger ikke lenger trues fra EU-hold når vi har denne fraksjonen i FrP, – samt NRK, kirken og Erna til å kvele motstand mot en langsiktig utsletting av nasjonalstaten og endring av befolkningen.

Vi trenger en ny EU kamp, og den må begynne internt i FrP.

 

 

Victor Klemperer var en tysker som skrev dagbøker under Det tredje riket og dekodet det nazistiske Tysklands språk. Navnet er blitt identisk med en som lever i indre eksil. (Red.)

 

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!