Nytt


Giuseppe Conte ankommer Quirinale-palasset i Roma den 23. mai 2018. Foto: Remo Casilli / Reuters / Scanpix.

Nærmere tre måneder etter parlamentsvalget i Italia den 4. mars kunngjorde president Sergio Mattarella via sin sekretær klokken 19:19 onsdag at han gir Giuseppe Conte i oppdrag å danne ny regjering i landet, og at Conte har akseptert oppdraget med forbehold.

En beveget Conte tok ordet klokken 19:30 og sa at han vil lede en regjering for forandringer og at han som advokat vil være det italienske folkets forsvarer. Conte presiserte at forbeholdet består i å avvente parlamentarisk samtykke.

Dette må forventes å være en ren formalitet, men statsministeren-in-spe gjør formodentlig et større poeng enn normalt av dette ritualet for å sette populistenes delikate vei til makten i en slags beroligende seremoniell kontekst – skjønt ikke mer enn at han forlot møtet i drosje.

Statsminister­kandidaten som er blitt utpekt av valgvinnerne Femstjerners­bevegelsen og Lega Nord, ble innkalt av presidenten til Quirinale-palasset i Roma klokken 17:30, og det var knyttet en liten usikkerhet til om Mattarella ville gi Conte mandatet, men etter et møte mellom de to av nesten to timers varighet, ble altså spenningen utløst: Italia får en populistregjering.


Sergio Mattarella og Giuseppe Conte i Quirinale-palasset. Foto: Den italienske presidentens pressetjeneste / Reuters / Scanpix.

Den senere tiden har Mattarella argumentert grundig for at det ikke er noen automatikk i at en kandidat som utpekes av et parlamentarisk flertall, uten videre blir statsminister, men at det påhviler presidenten å forvisse seg om at en ny regjering ikke kan ventes å bryte konstitusjonelle og europeiske forpliktelser.

Det meste pekte likevel i retning av at Mattarella ikke ønsket å kaste landet ut i en politisk krise som kunne ha truet med å vedvare til langt ut på høsten, men at han snarere holdt populistpartiene på pinebenken lengst mulig for å innprente dem at det er en alvorlig sak å lede et land – og ikke minst for å berolige finansmarkedene og Italias europeiske partnere. Det er tross alt grenser for hvor mange kjepper som kan stikkes i folkeviljens hjul i et demokrati.

Rentene på italienske statsobligasjoner har økt markant i forhold til tyske de siste dagene, men enn så lenge ikke dramatisk. Differansen er i øyeblikket noe under to prosent:


Figur: Il Sole 24 Ore.

Med oppdraget i havn og et komfortabelt politisk flertall i ryggen ligger veien åpen for den nye regjeringen. De virkelige politiske stormene kommer senere, kanskje fremfor alt i Brussel.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!