Sakset/Fra hofta


En tegning som dukket opp på en vegg i Roma etter det italienske parlamentsvalget, viser Femstjerners­bevegelsens leder Luigi Di Maio og Lega Nord-leder Matteo Salvini som kysser hverandre. Foto: Tony Gentile / Reuters / Scanpix.

 

Stikk i strid med det partnerne i den mulige regjerings­koalisjonen i Italia tidligere hadde varslet, så Lega Nord og Femstjerners­bevegelsen seg ikke i stand til å kunngjøre navnet på statsminister­kandidat og en skisse til regjerings­plattform i løpet av mandag eller tirsdag.

Partilederne Matteo Salvini og Luigi Di Maio har derfor bedt om og fått 48 timer ekstra av republikkens president Sergio Mattarella. Noen avklaring av hvorvidt Italia får en populist­regjering kan med andre ord ikke ventes før torsdag.

De to parhestene, som er enige på endel punkter og uenige på visse andre, har i disse dager vært under et betydelig press både fra egne rekker, allianse­partnere og opposisjonen – men fremfor alt fra presidenten i egen person.


Sergio Mattarella. Foto: Alessandro Bianchi / Reuters / Scanpix.

Under en tale i helgen understreket Mattarella at det er Italias president som har siste ord i utnevnelsen av statsministeren, og at det ikke er noen automatikk i godkjennelsen av en flertalls­kandidat, all den tid presidenten må forvisse seg om at en påtroppende regjering ikke kan forventes å bryte grunnloven eller andre fundamentale prinsipper.

For å illustrere dette poenget måtte Mattarella gå helt tilbake til 1953, da Luigi Einaudi utnevnte teknokraten Giuseppe Pella til statsminister i strid med partigruppenes ønsker. Det er liten tvil om at presidenten aller helst ønsker å gjøre et lignende valg, men kanskje vil han ikke ty til en slik utvei med mindre den potensielle koalisjonen fremstår som svekket.

Akkurat det kan Salvini og Di Maio nå vanskelig unngå, gitt at de ikke leverte varene på det lovede tidspunktet. Trolig bidro Mattarella selv til denne nølingen mandag ettermiddag da han formanet de to partilederne om at regjeringen er gjenstand for en rekke føringer både på grunn av den høye statsgjelden og medlemskapet i EU.

Salvini er den som virker mest perpleks i øyeblikket. Kanskje han innser at det blir vanskelig å innfri valgløfter. Di Maio virker derimot fast bestemt på at regjeringsplanene skal gå i havn.

I mellomtiden har omverdenen begynt å være svakheten til den potensielle koalisjonen, og kreftene som ønsker at den skal kveles i fødselen, gjør nå så godt de kan for å bidra til det. Financial Times skriver at Roma er i ferd med å åpne portene for nye barbarer, og minner om at Salvini og Di Maio er urovekkende velvillig innstilte til Putin, selv om begge står fast på Italias tilhørighet til den vestlige alliansen.


Dimitris Avramopoulos. Foto: Laurent Dubrule / EPA / Scanpix.

Den kraftigste provokasjonen kommer utvilsomt fra EU-kommisjonens migrasjons­kommissær Dimitris Avramopoulos, som ifølge Corriere della Sera sier han håper at den nye italienske regjeringen ikke forandrer migrasjons­politikken, for samtidig å minne om at Italia er blant de landene som får mest støtte av Brussel.

I en kommentar til Avramopoulos’ utspill sier Matteo Salvini at det fra EU kommer enda en innblanding i Italias anliggender fra personer som ikke er folkevalgte. Vi har tatt imot altfor mange, sier han, nå er det på tide å sende migrantene tilbake.


Jyrki Katainen. Foto: Eric Vidal / Reuters / Scanpix.

Samtidig sier EU-kommisjonens visepresident Jyrki Katainen at Italia ikke vil få noen dispensasjon fra EUs såkalte stabilitetspakt, som setter grenser for statens underskudd. Noen av populistenes planer er svært dyre, og kan godt tenkes å innebære et brudd med den pakten – en luksus som Frankrike ikke sjelden har tillatt seg uten å få noe rapp med spanskrøret over fingrene av kommisjonen.

Det er lett å tenke seg at EU-kommisjonen ville ha gitt dispensasjon til en italiensk regjering som er politisk på linje med Brussel-eliten. Utspillet må derfor tolkes som at Brussel også gjør alt som er mulig, dulgte trusler inkludert, for å unngå at Italia får en EU-skeptisk regjering.

Det behøves mot, sier Luigi Di Maio. Det gjenstår å se om motet finnes i tilstrekkelige mengder. Man skulle kanskje tro at både han og Salvini nå har passert point of no return. Hvis de ikke klarer å ro i land dette prosjektet, vil det medføre et stort tap av troverdighet. Men kanskje er Salvini mer nervøs for den politiske prisen det ville innebære å sitte i en regjering som ikke får gjennomført det han har lovet velgerne.

Tiden er altså knapp for Italias populister. I Brussel biter man negler og håper for alt i verden at de mislykkes.

 
 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!