Kommentar

I årene 1973–1979 hadde Norge en justisminister som het Inger Louise Valle. Hun var av skipsrederfamilie og tilhørte Arbeiderpartiet. Valle innledet en reform av justissektoren. De kriminelle skulle ikke lenger straffes, de skulle forstås og behandles omtrent som i psykiatrien.

Bak seg hadde hun 68’er-generasjonen, som hadde nådd akademiske posisjoner og kunne levere tonnevis av undersøkelser som viste at kriminalitet var en type utenforskap som skyldtes sosioøkonomiske faktorer.  68’erne var sosiale ingeniører. De var overbevist om at hvis bare de fikk mekke på samfunnsmaskineriet, ville alt gå så mye bedre.

Krimreformen hadde noen voksne fyrtårn: Anders Bratholm, Thomas Mathiesen og Nils Christie. De var venstreorienterte og trodde de kunne kurere samfunnets «synd», kriminaliteten, som på en måte var alles skyld. Derfor var det vår plikt å bøte på den med reformer.

Der og da begynte dialog-politikken. Men det var noe merkelig med den. De som ville føre dialog, var døve. De hørte bare lyden av sin egen stemme.

Straff var hevn og dessuten kontraproduktivt. Hvorfor ikke skape bedre mennesker i stedet?

Det er utrolig hvor dypt denne politikken stikker fremdeles, lenge etter at konsekvensene har blåst den over ende.

Et samfunn som avskaffer straff, løper en stor risiko. På et eller annet tidspunkt rammes man av en rekyl. Det er nok å høre på politimesteren i Oslo og Raymond Johansen, så hører man hvor vanskelig det er å legge om kursen.

Hvis en privat bedrift hadde oppført seg slik, ville den gått konkurs. Men statens eller kommunens representanter kan fortsette å late som om leken er god.

Det er den ikke. Den er i ferd med å surne.

En politiker som Raymond Johansen er på vei inn i samme rolle som Demokratenes minoritetsleder i Representantens hus, Nancy Pelosi, og minoritetslederen i Senatet, Chuck Schumer.

De benekter alle negative sider ved innvandringen og vil bare ha mer: Ulovlige innvandrere strømmer inn over grensen i sør. Det er åpenbart for alle at de vet at det er deres nye velgere. Men mediene velger å skjule egeninteressen. Det samme gjør norske medier. Ikke så rart når bare 3 prosent av journalistene sier de vil stemme FrP.

Trump skjærer igjennom. Han vil bygge et gjerde.

Når ICE, fremmedpolitiet, vil fakke og deportere ulovlige innvandrere – det er 11 millioner av dem – varsler ordførere fra Demokratene  innvandrerne på forhånd om at politiet kommer, så de rekker å stikke seg vekk. Guvernøren i California, Jerry Brown, har erklært California for en sanctuary state, dvs. at de ikke vil følge føderale myndigheters pålegg. Delstatsmyndighetene vil ikke rapportere til føderale myndigheter om ulovlige innvandrere. Heller ikke når de gjør noe kriminelt. Da er det catch and release som gjelder.

Denne ulydigheten har noen illevarslende trekk. Det minner om løsrivelse. Ikke alle kommuner i California er enig i denne politikken. Da Orange County sa at de ikke gikk med på å la illegale få gå fritt, truet justisministeren i California med å stevne dem for retten. En kommune som vil følge føderale lover, risikerer å bli stilt for retten! Der har du galskapen i dagens USA.

Demokratene motsetter seg hvert eneste punkt Trump strammer inn på, selv i tilfeller da han bare tar opp igjen tiltak som Obama iverksatte, slik som travel ban, innreiseforbudet som han innførte rett etter at han tiltrådte.

Resultatet er en tilspissing mellom Demokrater og Trumps velgere som Amerika ikke har sett siden borgerkrigen.

En politiker som Joseph Biden har sagt at han ser frem til at hvite kommer i mindretall i USA.

Raymond Johansen fører samme type politikk når han nekter å trekke etnisitet inn i debatten om Oslos problemer. Han vil nok vokte seg for å si at han gleder seg til nordmenn kommer i mindretall. Men det er de snart i Oslo.

Når Raymond nekter å snakke om etnisitet, sier han i virkeligheten at han ikke vil snakke om at byen segregeres. Men han forsøker å sette et tabu-ord på «utviklingen»: etnisitet.

Ungdomskriminaliteten øker: – En avsporing å snakke om etnisitet

– Vi har alltid hatt den type problemer i Oslo, helt uavhengig av etnisitet. Å snakke om hvor de kommer fra, det er med respekt å melde en avsporing, sier Johansen fra scenen.

Til VG utdyper han hvorfor han mener det ikke handler om etnisitet. Han sier hovedproblemene kan knyttes til fattigdom, og at samfunnet ikke kommer tett nok på.

– Vi har problemer med integrering, det er kulturproblemer, det er problemer knyttet til at mange ikke er i arbeid, det er problemer knyttet til trangboddhet, det er problemer knyttet til at mange unge gutter ikke fullfører utdanningsløpet, ikke kommer i arbeid, ikke klarer seg selv. Alle de tingene henger sammen, sier han.

– Men vi som samfunn må jo løse det – dette er våre unger. Det er ungdom og unger i Oslo. Det er våre unger åkke som hvor de kommer fra, utbryter han.

Raymond blåser seg opp med moralsk patos. «Våre unger». Virkelig? Tilsvarer dette hva Oslo-folk ser, eller er det et forsøk på å dytte den moralske korrektheten så langt ned i halsen på folk at de kveles?

Raymond slipper unna med dette pratet så lenge mediene ikke tør å stille ham til veggs. Grunnen til at de ikke gjør det, er at de befinner seg i samme båt som ham.

Men hør på debatten på den andre siden av Kjølen. Der ville ikke Stefan Löfven snakke om innvandring i den første tv-debatten. Han ville heller snakke om arbeidsløshet.

Raymond er akkurat som Löfven. De er sosialdemokratiske politikere i solnedgang.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!