Sakset/Fra hofta

Stillbilde: Ap/YouTube

 

Etter å ha sendt opp en prøveballong i januar toner nå Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talsmann Masud Gharahkhani nok en gang flagg i samtidens viktigste spørsmål i en kronikk i Dagbladet: «Innvandringspolitikken er urettferdig, inhuman og svekker velferdsstaten», lyder den kontante tittelen på Gharahkhanis tekst.

Alt dette er utvilsomt sant, men skal tro hva slags ramaskrik det ville ha avstedkommet dersom eksakt samme utspill hadde kommet fra Sylvi Listhaug?

Man kan spørre seg hvorfor Ap har ventet så lenge med å erkjenne dette åpenbare, og svaret er formodentlig at de ikke har lyst til å gå den samme filleveien som sosialdemokratiske partier Europa rundt. Tyske SPD har til denne dag fortsatt å bekjempe CSUs krav om innstramninger i adgangen til familiegjenforening. Er det noe rart de blir forbigått av Alternative für Deutschland?

Helt fra start legger Gharahkhani for dagen en realisme som hittil har vært sjelden vare på det vi kan kalle den utvidede norske venstresiden, hvori opptatt blant andre Krf:

Verden er både urettferdig og inhuman. Det er ikke rettferdighet og humanitet man kjenner på, når man sier nei til noen som innstendig ber om å få bli her eller komme hit. Men så lenge vi er imot fri innvandring, sier vi alle sammen nei, direkte eller indirekte.

Det er altså ikke mulig å vise uendelig godhet, og implikasjonen av det er at man fra tid til annen må si nei til noe som hadde vært bra for den som mottar et slikt avslag. Dagens innvandringspolitikk fungerer ikke, fastslår Gharahkhani, og en av konsekvensene er at velferden svekkes.

For ikke så mange dagene siden ordla næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) seg i lignende vendinger. Er det da lov å håpe på at også partiene de representerer, de to største i Norge, etterhvert vil stå samlet bak dette åpenbare?

Artikkelforfatteren gjør en mikroskopisk anstrengelse på partiets vegne for å antyde at han erkjenner fortidens synder:

Arbeiderpartiet har hele veien hatt en innvandringspolitikk, og like lenge blitt kritisert både for å være for strenge og for snille. Det nye nå, er at vi går dypere inn i saken for å komme til mer helhetlige konklusjoner. Tiden er overmoden.

Han erkjenner også hvem som har hatt den reelle makten:

Altfor lenge har man gått fra den ene mediedrevne krisen etter den andre. Menneskeskjebner har blitt avgjort ut fra dreieboken til et tilfeldig pr-byrå

Men Gharahkhani ville ikke ha vært Ap-medlem hvis han etter disse øvelsene ikke hadde gjort så godt han kunne for å renvaske partiets fortid:

Vi har en stolt tradisjon for internasjonal solidaritet som startet lenge før innvandring av noe omfang ble et tema. I denne tradisjonen ligger det at vi skal forstå vår tid, også internasjonalt. Vi skal forstå Norge som et land i verden.

Hvor dypt hadde man egentlig sunket når banaliteter som den sistnevnte kan paradere som skarpsindigheter?

Gharahkhani konstaterer at det pågår en befolkningseksplosjon i Afrika sør for Sahara. Også dette er en velkommen innsikt av det banale slaget, som norske kvasi-intellektuelle har forsøkt å trekke i tvil.

I Espen Søbyes anmeldelse av boken til Terje Tvedt i Morgenbladet den 3. november 2017 antydes det nærmest at Tvedt er useriøs fordi han ikke erkjenner at resten av verden kommer til å gjennomgå den samme demografiske transisjonen som Europa har gjort, sånn at innvandringen til vår verdensdel blir å sammenligne med europeisk utvandring til Amerika.

Gharahkhani ser derimot ut til å ha ervervet noen av de mest sentrale innsiktene som Oxford-professor Paul Collier deler i «Exodus»: Et økonomisk sterkere Afrika demper ikke nødvendigvis migrasjonstrykket, tvertimot:

Den altfor moderate økonomiske veksten, må vi gjøre det vi kan for å styrke. Men den demper ikke trangen til å emigrere. Den øker muligheten. Sammen med økt informasjonstilgang, inviterende diasporamiljøer og profesjonaliserte menneskesmuglingsruter, gir det et trykk på Europas grenser som bare vil øke. Vi snakker ikke om dugnad eller skippertak her. Dette går ikke over.

Man får jo nesten lyst til å spandere en øl på Gharahkhani, skjønt det er kanskje best å forvisse seg om at denne nye prøveballongen ikke blir skutt ned av partiets strategiske antiluftskyts.

Ap-representanten innser også at vi lar oss binde av et foreldet avtaleverk:

Flyktningkonvensjonen av 1951, revidert i 1967, omhandler verken de som flykter fra økonomisk håpløshet eller er tilfeldige ofre for krig og konflikt. Og ingen stat er forpliktet til å slippe inn asylsøkere som kommer fra trygge land.

Asylinstituttet er til for å gi beskyttelse til dem som flykter fra individuell politisk forfølgelse, poengterer Gharahkhani, og viser som eksempel til tyrkiske offiserer som flyktet etter kuppforsøket der til lands i 2016. Det skal ikke være et instrument til masseinnvandring.

Resultatet er nemlig at noen vinner et lotteri, mens andre taper. Og i dette brutale spillet er det atter andre som profiterer:

Det vi driver med i dag er, brutalt sagt, å ta maten ut av munnen på barn i flyktningleirer for å fø på norske asyladvokater.

Dette er enda hardere ord enn de Sylvi Listhaug brukte i et intervju med The Spectator som vi omtalte i november i fjor:

‘The immigration minister here in Britain said that for the price of helping 3,000 young people here, he could help 100,000 children in other parts of the world.’

«Forskjellen i penger brukt pr. person er nær ufattelig», skriver Gharahkhani. Nei, den er ikke ufattelig, og Listhaug forklarer at det handler om en faktor på litt over tredve. Vil du gi én person trygghet i Norge og berike allerede rike mennesker ytterligere, eller vil du gi noen og tredve trygghet i konfliktenes nærområder?

Dette er hva man kan kalle en no-brainer, hvilket lar en trekke en ikke altfor betryggende konklusjon om det som har vært norsk politikk til nå.

Det Gharahkhani ser ut til å prøve på, er å koble til hjernen i norsk innvandringspolitikk. Det er all grunn til å ønske at han lykkes, men man tror det ikke før man ser det.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!