Gjesteskribent

Tegning: Karine Haaland

Jeg har vært telefonintervjuer.

For over tjue år siden jobbet jeg som telefonintervjuer, for å spe på illustrasjonsjobbene.

Jeg fortsatte også etter at jeg hadde grei inntekt og nok illustrasjonsjobber.

Jeg likte jobben og jobben likte meg.

I nesten syv år satt jeg og snakket med «folk flest» over hele landet. Hyggelige folk. Snille folk. Morsomme folk. Vennlige, hederlige, hardt arbeidende folk. Helt anderledes enn de «folk flest» mange av mine kolleger i kunst/kultur/underholdnings- og mediabransjen ofte snakket om. Idioter som ikke forstod seg på kunst og kultur og hadde dårlige politiske holdninger og trodde at Tore på Sporet var et godt program og at Carl I. Hagen var en flott politiker.

Fire millioner mennesker som var for dumme til å forstå at Rødt og SV var de eneste gode og at Høyre og FrP representerte rasismens mørke sump og det totale moralske forfall.

Jobben min gikk ut på å spørre folk om de hadde hørt om Snickers og om hvor ofte de kjøpte dopapir på bensinstasjon på en skala fra en til ti.

Før eller siden begynte folk å snakke om Arbeiderpartiet.

Helt umotivert.

Jeg forstod at folk i Norge hadde et enormt behov for å snakke om Arbeiderpartiet. Folk i Norge hadde behov for å snakke om Arbeiderpartiet på samme måte som folk som hadde opplevd naturkatastrofer eller ran på åpen gate.

Jeg lyttet. Dette var interessant.
At det var et sinne mot høyresiden visste jeg fra før. Jeg vanket jo i kultur- og mediakretser.
Men oppgittheten, sinnet, bitterheten og skuffelsen over Arbeiderpartiet overrasket meg.

Ikke fordi jeg ikke hadde møtt den før. I alle barndommens familieselskaper ble Arbeiderpartiet som regel alltid offer for de voksnes hoderisting og latter.

Men fordi den var så utbredt. Så selvfølgelig.
Det visste jeg ikke. Det var det ingen som visste. Folk visste jo ikke om hverandre.

Før eller siden ble det snakk om Arbeiderpartiet.

Det var ingen som skrek. Ingen som truet. Ingen endeløse rants fra rasistiske galninger.

Bare vanlige hyggelige, fredelige nordmenn av alle raser og religioner, som saklig og rolig fortalte hvordan de oppfattet at Arbeiderpartiet hadde kjørt landet i grøfta på alle måter. Ikke bare i forbindelse med innvandring.

Se på skolene, sa folk. Se på veiene, sykehusene, skattene og avgiftene. Se på NRK. Statskanalen og Rikskringkastingen. Folk som var gamle nok til å huske kringkastingsmonopolet og de lovpålagte sendingene i svart/hvitt. Propagandakanalen NRK.

Og StatOil og oljepengene som bare rant ut. Den endeløse strømmen av bistandspenger som rant ned i lommene på afrikanske statsledere i militæruniform og leopardskinn, mens barna sultet i gatene.

Folk hadde et enormt behov for å snakke om Arbeiderpartiet. Med meg.

Hvem ellers var det som gadd å lytte?

Ja, hvem ellers var det som gadd å lytte?

I de partitro avisene gikk leserinnlegg rett i søplebøtten. I statskanalen ble høyresidens politikere og talsmenn latterliggjort. Da avisene kom på nett var det første som skjedde at kommentarfeltene ble stengt.
På grunn av «folks hat».

I sju år satt jeg og lyttet, til dem som ingen gadd å høre på, men som likevel var tvunget til å arbeide for å drive et samfunn de følte seg mer og mer tilsidesatt og verdiløse i.

Jeg hørte aldri hat og skjellsord.

Jeg hørte misnøye, skuffelse, oppgitthet, sinne, bitterhet.

Jeg bestemte meg for å lage en tegneserie til alle disse menneskene. Så de skulle holde ut. Og ikke være så sinte og lei seg. Og sånn at de skulle forstå at de ikke var alene og hvor mange de var.

Det er tjue år siden.
I ti år har vi hatt sosiale medier og såkalte alternative medier. Den politiske vinden har snudd. Høyresiden har vunnet frem. Folk snakker sammen.

Innimellom hører jeg venstresiden, Arbeiderpartiet, kultur- og mediafolket fortsatt messer om Hatet blant folk. Hatet og De Farlige Holdningene.
Og Hva De Kan Føre Til.

Jeg hørte aldri hat og farlige holdninger.
Jeg hørte voksne mennesker som rolig og greit forklarte sin skuffelse, misnøye, oppgitthet og ønske om en ny måte å styre landet på.

Den som kaller folks ønske om et nytt styre for farlige holdninger og advarer mot følgene, har vel egentlig sagt mer enn nok om sine egne holdninger.

 

Først publisert på Karine Haalands blogg.

 

Kjøp Jean Raspails «De helliges leir» fra Document Forlag her.

Les også

-
-
-
-
-