Kommentar

Vincenzo Camuccini Cæsars død

I dag utkommer Donna Braziles bok om Hillary-kampanjen. Brazile forteller at hun en stund fryktet for sitt eget liv etter at kampanjemedarbeider Seth Rich ble funnet drept utenfor sin egen inngangsdør.

Dette passer dårlig med medienes fremstilling. Det er jo Trump som er baddie. Derfor velger de å tie avsløringene ihjel. Den som skal følge amerikansk politikk via norske medier blir kontinuerlig holdt for narr.

Donna Braziles bok er bare den siste i rekken av skandaler som rammer Hillary og demokratene og det finnes ikke nedslag av dem i norske medier. Norske medier får ikke frem dramaet. Derfor kan de hengi seg til moralismen.

Annerledes i USA hvor det politiske slaget står. De etablerte mediene forsøker desperat å holde fronten, men understreker dermed at dette ikke handler om demokrati, men rå makt.

Det minner om intrigene og maktkampen i det gamle Rom.

Amerika har alltid hatt en touch av Romerriket. I arkitektur og symbolikk. Vi har snakket om Pax Americana.

Men vi har ikke vært vant til å snakke om Amerikas fall, eller oppløsning.

Det som nå skjer er en slags oppløsning innenfra. Motsetningene er så sterke at det ikke finnes noen bro mellom dem. Kun en vil stå tilbake som seierherre.

Det er ikke Trump som snakker i slike ordelag. Det er de mest liberale mediene, og våre egne følger samme script: «Ned, ned, ned.» Utfor den tarpeiske klippe.

Man venter at presidenten skal bli stukket ned eller at pretorianergarden skal drepe ham. Så hatefull er retorikken.

Mediene forsøker å skape et inntrykk av en isolert president. De hengir seg til fantasier: De ser for seg Trump sittende ensom og knust tilbake. Alle hans trofaste har gått fra ham. Igjen og igjen har de lekket om kaos og misstemning i Det hvite hus. Det var bare et tidsspørsmål før det raknet.

Men så er det bare tull. De kan likevel ikke gi slipp på fantasien. Den lever sitt eget liv.

Men mediene har makt. Så lenge de publiserer en kontinuerlig strøm av informasjon som skal delegitimere presidenten, befinner vi oss i en slags unntakstilstand.

Lyndon B Johnsen trappet opp Vietnam-krigen samtidig som 68’er-generasjonen gjorde krav på scenen. Det var et langt høyere voldsnivå i USA den gangen. Med Black Panthers,, skuddene mot demonstranter på Kent University, opptøyene i svarte ghettoer. Det var et konservativt USA som tok i bruk makt mot unge mennesker de ikke forsto.

68’er-kulturen vant, den overtok både politikken og ikke minst kulturindustrien.

Men den nådde et klimaks med Obama. Obama hev på med mer av det samme og var ute av stand til å korrigere kursen.

Trump representerer «hevnen» til det gamle USA.

Demokratene ligger nede for telling og det er ikke tegn på at de klarer å reise seg. Vi kan stå foran en lang periode med republikansk dominans.

Steve Bannon har stilt seg i spissen for en bevegelse som skal sørge for at republikanerne endrer kurs, og ikke bare sementerer elitens prerogativer, ikke minst økonomiske.

Vesten er ved å bli klassedelt på en ny måte. Det er ironisk at Raymond Johansen heller vil snakke om klasseforskjeller fremfor «muslimer». Raymond har ikke forstått at han og hans parti står for politikken som skaper større forskjeller.

De er nå i full gang med å skattelegge borgerne på nye måter for å holde oppe importen av ikke-produktive nye innbyggere. I mens er det winner-takes-all i næringslivet.

Vi er ikke i nærheten av å forstå at den økonomiske virkeligheten er en helt annen enn det vi får servert. Rundt halvparten av amerikanerne har bare 500 dollar i reserve i tilfelle noe uforutsett skulle skje. Dette er langt fra det Middle-Class-America vi har vært vant til å tenke oss.

Noe tilsvarende er på vei her. Dagsrevyen hadde for noen dager siden en reportasje om at kvinner med høy utdannelse ser ned på menn som ikke har samme akademiske nivå. De velger dem bort på ekteskapsmarkedet. Kvinner er m.a.o statusbevisste. Som de momlet om i innslaget: Dette strider jo mot vedtatte idealer om likestilling osv.

Kvinner er de mest politisk korrekte, men når det kommer til de viktige valgene er det egeninteressen som bestemmer. Bak fasaden av politisk korrekthet skjuler det seg grådighet og egeninteresse.

Denne form for forskjeller er akseptert innenfor det rådende tankemønster. Det blir tatt for gitt at det skal være sånn. Derfor ser vi at urbane mennesker kopierer hverandres stil og kulturkoder. Det er ikke stor variasjon i deres meninger.

USA har ligget i kontinuerlig krig i 16 år. Det har gitt en slags realitetssjekk. Noen av de beste har brukt sine liv på å bekjempe en fiende som vil ødelegge Vesten. Dette er et narrativ så stort at bare amerikansk mythos har plass til det. Liberale sliter med å ta det inn over seg. Men det finnes regissører, som Kathryn Bigelow, som laget Zero Dark Thirty. Produkter av mer variert kvalitet, som Homeland, forteller samme historie. Over tid blir linjene tydelige. Dette er noe annet enn Vietnam-krigen. Denne krigen utspiller seg også på Manhatten.

Men virkeligheten bryter inn. I film- og tv har de dyrket den enslige som bærer «rettferdigheten». En Carrie Matheson i Homeland, eller Angelina Jolie i Salt eller Jessica Chastain i Zero Dark Thirty. Dette er en kjent amerikansk stereotyp: Systemet reddes av mennesker som har et mot og offervilje som ingen andre. Før var det western-helter. Nå er det kvinner.

Men de som lager disse heltene hadde aldri trodd at det skulle dukke opp personer eller bevegelser som sa at de var systemet.

Det er dette den politiske kampen i USA handler om.

Det er det den politiske kampen i hele Vesten handler om.

De vellykkede menneskene har ennå ikke forstått hva som traff dem.

Derfor er det å følge det politiske dramaet i USA en story som ikke bare overgår det meste. Det er også livsviktig for vår egen fremtid.

 

Og derfor skal du støtte Document. Vi er the only game in town på dette.