Sakset/Fra hofta

Tidligere riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn møtte mandag statssekretær Fabian Stang til diskusjon i Dagsnytt 18 om «oktoberbarna». Utspillet var Rieber-Mohns, på bakgrunn av en kronikk i VG.

Rieber-Mohn har kommet en skjebne inn på livet. En ung afghaner skal sendes tilbake, til tross for at han har en bror med permanent opphold i Norge.

Rieber-Mohn var personlig engasjert. Han sier dette tilfellet ikke er atypisk, men typisk. Norge kan ikke være bekjent av å sende unge mennesker tilbake – alene, sa Rieber-Mohn, til usikkerhet, tortur og kanskje død.

Han støttet seg på tidligere FN-utsending Kai Eide. Men Eide er talerør for venstresiden, som er mot Trump, vestlig intervensjon og alt som smaker av innstramninger. Disse menneskene er blitt advokater for afghanere i Vesten. Så også Rieber-Mohn.

Stang forsøkte seg med en pragmatisk vinkel: Hvis vi lar mennene få bli, oppfordrer vi til at flere kommer og gjennomgår den traumatiserende reisen. Det er bedre at vi bruker milliardene der nede, sa Stang.

Dette ville ikke Rieber-Mohn forholde seg til. Han ville bare se humanitært/humant på saken: enkeltskjebner som fortjener vår medfølelse.

Det er fristende å ta ham på ordet.

Hva med medfølelsen med den 14 år gamle jenta som en 20 år gammel afghaner voldtok på et skoletoalett på Nordmøre i mars, tre måneder etter at han hadde fått opphold?

Document: Afghaner tiltalt for voldtekt av 14-åring

Det begynner å bli såpass mange slike saker med unge afghanere at det er rimelig å spørre: Hva med omkostningene for deres norske ofre? Eller skal dette rubriseres under konsekvenser av traumer? Hvis man er tilstrekkelig empatisk, er også dét mulig.

På samme måte som Sidsel Wold gjengir lokale i Raqqa som på spørsmål om hvem IS-krigerne var, svarer: Det var utlendinger.

Disse svarene passer inn i et mønster: Det er alltid noen andre. Det er aldri dem. Ondskapen kommer utenfra.

Dette minner om en ny form for religion: medynk. Men det er en medynk som går på bekostning av alminnelig menneskelighet. Den tar nemlig hensyn til sunn fornuft. Det gjør ikke den grenseløse humaniteten. Det er noe sykt ved den.

Jeg satt og lyttet til Rieber-Mohn og forsøkte å se saken fra hans vinkel. Men det som gjorde at jeg vendte tommelen ned, var at han overhodet ikke ville gå inn på Stangs argumenter om at hvis vi gir alle de unge mennene opphold, er det en åpen invitt til flere. Vi vet at det foregår organiserte reiser til Europa.

Det er ikke så lenge siden antallet enslige mindreårige fra Afghanistan oversteg beløpet vi ga til sivil utvikling: 700 millioner kroner.

Hvis jeg skulle tatt Rieber-Mohns advokatur alvorlig, måtte han turt å vedstå seg alle grove overgrepssaker som afghanere har gjort seg skyld i.

Det er nettopp ikke bare enkeltsaker. De inngår i et mønster.

Det samme gjelder pressen, som bringer den ene solskinnshistorien etter den andre, totalt blottet for motforestillinger.

Eller hva med vergene deres, som også deltar i misjoneringen?

Misjonsmarken er i dette tilfelle alle nordmenn som skal omvendes til den nye tro.

De lar seg ikke overbevise av disse metodene.

Eller mener Rieber-Mohn at voldtekten på Nordmøre er irrelevant? Gjerningsmannen var blitt holdt frem i lokale medier som en kjekk ungdom, en berikelse for lokalmiljøet.