Sakset/Fra hofta

Peder Nøstvold Jensen har fått 75.000 av Fritt Ord til sin bok om 22/7: «Witness to madness». Det avstedkom en flom av avstandtaking i mediene.

Mediene har gjort Fjordman til et begrep, en stråmann som fyller like mye i fantasien som den avskyelige snømannen.

avskyelig.snømann.

Når NRK hanker inn kritikere til tildelingen, er det de mest outrerte.

– Norges største fascist, erklærte SVs stortingsrepresentant Snorre Valen i Dagsnytt Atten.

Med ham i studio er demagogien garantert. Når han kan vise fascismekortet overfor noen, er han i sitt ess.

Valen er politiker. Han glemmer visst at det er lytterne/velgerne som avgjør hans fremtid.

Han viser dem at han er villig til å bruke fascismekortet overfor alle han ikke liker. Det faller ham ikke inn at fascisme-begrepet blir tømt for mening. En bestemt politisk klasse har gjort det til sitt – og bruker det mot alt og alle de ikke liker. Det har begynt å gå opp for velgerne, som er i en læreprosess.

Valen satser på shock and awe. Men hva når sjokkeffekten avtar?

Valen forstår ikke at han løper en risiko. Hvis han skyter spurv med kanoner, og drar fascismekortet støtt og stadig, risikerer han i beste fall å bli oppfattet som useriøs.

Det kan være at det gjelder saker eller personer lytterne/velgerne selv har mulighet for å sjekke. I tilfellet Fjordman har de det, i rikelig monn. Kan det være at de kommer til en annen konklusjon?

Kan det tenkes at lytterne/leserne/publikum vil vende blikket andre veien, mot Valen, og spørre seg hvorfor han føler slikt behov for å klebe en av de mest negativt ladede merkelapper på personer som ikke deler hans politiske standpunkter. Er det for å vise at han selv er så moralsk? Forsøker han å opphøye seg selv med bannbullene han slynger ut?

Lyder ikke det litt kvalmt å pumpe seg selv opp til de grader på andres bekostning?

Strategien er risikabel. Valen bruker så store ord at han er lett å gjennomskue. Og han er ikke alene om dette; store deler av den bevegelsen Valen er en del av, undervurderer sine meningsmotstandere: De har som premiss at de skal dupere folk. I det lange løp er dét en sjanseseilas.

Lars Gule er ikke politiker. Han er inkvisitor. Det legger han ikke skjul på. Når NRK inviterer ham i studio for å kommentere Nøstvold Jensen, vet de hva de gjør – og hva de får.

At Gule er utnevnt til ekspert på høyresiden etter 22/7, vil før eller siden bli råtne egg i ansiktet på NRK og andre medier som hausset ham opp. Venstreradikale og venstreekstreme er det ganske mange av i norske medier, men ikke wannabe-terrorister.

Ved å bruke Gule, viser NRK at de nedvurderer journalistiske kriterier til fordel for propaganda og heksejakt. Slik gjør ikke en statskanal ustraffet, og en dag kan det være slutt på lisensen. Eksemplet ORT burde skremme, men gjør det neppe. Visstheten om pappa stats dype lommer ligger som et tykt fettlag rundt bevisstheten. Det NRK-journalistene glemmer, er at institusjonen egentlig ikke lever av penger, men av tillit. Den dagen velgerne gjenoppdager sin makt, kan det være slutt på mye.

Ytringsfrihet – vilkårlighet

Det Valen og Gule har til felles, er at ytringsfriheten er noe helt vilkårlig. Liksom fascisme er det noe de definerer. De meninger de aksepter eller lar passere, har ytringsfrihet. Gule har sågar aktivt tatt til orde for at navngitte personer bør utestenges fra det offentlige rom. Men det later NRK-journalistene som om de har glemt eller ikke hører. De gir ham akkurat det handlingsrommet han ber om.

Men ikke styreleder i Fritt Ord, Georg Fredrik Rieber-Mohn! Han avfinner seg med og tilpasser seg det handlingsrom som Gule, Valen og NRK, Dagsavisen, Antirasistisk senter, Dagbladet, Klassekampen, Aftenposten etc. har definert. I dette rommet er ytringsfriheten situasjonsbetinget og vilkårlig.

Det hjelper ikke å forsvare den som en nødrett, som et nødstilfelle. Rieber-Mohn lot seg nedverdige til å forsikre at han også mente at Nøstvold Jensens meninger er avskyelige. Det må han gjerne mene som privatperson, men ikke som styreleder for Fritt Ord, som nettopp har gitt mannen 75.000 kroner for å ferdigstille en bok.

Slik vanærer han Fritt Ord, og noe av vanæren følger også med pengene Nøstvold Jensen mottar.

Rieber Mohn forsøkte seg på en liten anførsel da han sa at de 75 sidene de hadde fått tilsendt, holdt faglige mål og var beregnet på et intellektuelt publikum.

Problemstillingen burde følgelig vært: Skal eventuelle negative synspunkter fremsatt tidligere forhindre et menneske fra å få støtte for en akseptabel tekst på et senere tidspunkt? Skal en forfatter så å si pådra seg en arvesynd?

Svaret til avskymakerne er åpenbart ja. De har i realiteten gjort Nøstvold Jensen fredløs, og det er et ekko av norrøne tider, hvor betegnelsen fredløs som kjent betød at hvem som helst kunne ta livet av ham.

 

 

http://www.dagsavisen.no/samfunn/glad-for-pengestotten/