Det pågår en diskusjon om norske verdier. Både politikerne og mediene vet at det engasjerer. Ola Borten Moe og kulturminister Helleland fikk ballen til å rulle, og så følger de andre på. Mediene elsker det. Det gir inntrykk av at det skjer noe.

Men det skjer ingenting. Ola Borten Moe har sagt det samme før. Han kommer med en halvkvedet vise. Deler av Senterpartiet er langt på vei enig med Document, men lederne tør ikke lede, de dilter etter. Slagsvold Vedum har merket frustrasjonen blant folk og har heist et flagg. Folk kommer løpende. Men dette er partilederen som skal gi Jonas Gahr Støre seieren. JGS fører en politikk som er stikk motsatt av de signaler Borten Moe lokker med. Han mener norske verdier er under press, men vil ikke forby hijab i barneskolen, slik Sylvi Listhaug vil. Hvorfor ikke? Fordi «vi kan ikke forby alt vi ikke liker». Nei vel, men det er den samme relativisme som gjør at Norge blir islamisert nedenfra.

Den eneste politikeren som tør å sette ord på problemets rot, er Sylvi Listhaug: Innvandringen og uintegrerbare innvandrere er problemet. Listhaug er nesten et parti for seg selv. Hun driver valgkamp for sitt syn. Men er det partiets? Deler av FrP synes heller ikke noe særlig om hennes utspill. De synes hun går for langt opp på banen.

Hadia Tajik lider av flink-pike-syndromet. Når hun i tillegg er medienes yndling, kan hun bli forledet til å tro at hun er smartere enn hun er. Hennes punkter over norske verdier viste dårlig situasjonsfornemmelse. De er pie-in-the-sky-idealer: Slik vi ønsker det skulle være. Hun feiler i satsen: Liten avstand mellom folk og elite er ikke et kjennetegn lenger. Det er tvert imot en stor og voksende avstand. Men mediene og partienes late-som-hygge gir inntrykk av en intimitet som ikke er der lenger. Hva mener folk egentlig om Knut Arild Hareide eller Trine Skei Grande? Audun Lysbakken har de allerede spylt ned sammen med de andre SV-politikerne. Trolig går MDG-politikerne samme veien. De har vist seg å mangle common sense med sin avgiftspolitikk.

Jonas Gahr Støre er blitt tåkefyrsten som det er blitt pinlig å høre på. Han vil helst trumfe alle de andre ved å si at norske verdier ikke er under press. Hvorfor ikke? Fordi vi står for demokratiske verdier og menneskerettigheter. Disse gjør at mennesker kan velge sine liv.

Når ble demokrati noe vi har fordi vi sier vi har det? Er ikke problemet at rettighetene brytes ned av dem som kommer hit og nyter godt av dem? Erna Solberg har skjønt det, og innrømmer det. Men Erna er en praktisk politiker, ikke en intellektuell. Hun merker at debatten er blitt hardere – hva ville hun sagt i Danmark? – og mener at det er de «aggressive innvandringskritikerne» som er noe av forklaringen på at norske verdier er under press.

Hun merker vreden ute blant folk. Dermed blir de som forsyner folk med «stoff», en del av problemet. Solberg har nå to ganger sagt at Document og rights.no er del av problemet: Hun sa det til NTB i forbindelse med sin opptreden i Valhall under id-feiringen. Hun sa det i intervjuet med DN som ble publisert mandag, og hun gjentar det nå på Ekebergsletta under «verdikampen».

Det er kanskje ikke så vondt ment som man skulle tro. Erna får ikke de kritiske oppfølgingsspørsmål som en normal presse burde stilt: Hvordan kan opplysning og debatt være en trussel mot demokratiet? Er det som Document og rights.no bringer til torgs galt, uetterrettelig, ikke representativt?

De spørsmålene vil hun aldri få, for det er de samme journalistene som intervjuer henne som sørger for at de storyene document.no og rights.no bringer, ikke kommer på. Storyene blir derfor hengende i lufta. Men de får stadig større vekt, og stadig flere får øye på dem. Hvorfor? Fordi den virkeligheten de formidler, blir stadig mer påtrengende.

Erna, Jonas og Sylvi er stadig i NRK. Det er ikke Document. Men tirsdag kom vi gående opp til den gamle tv-resepsjonen. Der var det én ting som umiddelbart slo oss: synet av betongklosser rundt hele bygget. Før var det pynte-sten langs plenen. Disse var plassert med god avstand. Nå var hullene tettet av betongklosser, eller koranklosser, som danskene har døpt dem.

Det gjorde inntrykk. Terrorklosser rundt NRK. Det har vi ikke registrert i noe medium. Det jobber 1700 journalister i NRK. De går på jobb hver dag og ser at noen har bestemt at også NRK kan være et terrormål. Likevel snakkes det ikke om det. Hva tenker journalistene? Hva tenker de besøkende? Hvorfor snakker ingen om det?

Ikke noe er en mer brutal og konkret påminnelse om at noen vil deg vondt enn betongklossene. De står foran regjeringsbygg, og nå også på store arrangment som Norway Cup. Vi normaliserer og rasjonaliserer. Det vil si: Mediene og politikerne gjør det. Synet av en beleiret by er for ubehagelig til at de vil snakke om det.

Hvem skal de beskytte oss mot? Det kan ikke sies høyt. Det må ikke nevnes.

Det er denne frykten Erna beskytter seg mot.

Hun har kanskje ikke sett bildet av en korankloss ved inngangen til Breitscheid-plassen i Berlin etter at Anis Amri hadde pløyd ned og lemlestet julehandlende. Men innerst inne aner Erna at det kunne stått «Takk, Erna!». Derfor klynger hun seg til håndvesken sin og er som Mummi-mamma ute i skogen der det er stort og mørkt. Hun vet ikke hva hun skal si. Derfor sier hun selvfølgeligheter. Hun sier at de aggressive innvandringsmotstanderne har glemt de verdiene de har hentet fra kristendommen: toleranse, tilgivelse, respekt.

Kjære Erna. Det er godt ment. Men det er ikke noe svar. Det er plystring i mørket. Du prøver å holde det farlige unna. Men det er ikke sånn du dreper ondskapen. Det er ved å stikke sannhetens sverd rett gjennom den. Når toleranse er det som gir ondskapen fritt spillerom, er det da mer toleranse vi trenger? Hva mener du med tilgivelse? Du mener ikke at vi skal tilgi dem som kjører ned ungene våre eller voldtar døtrene våre? Respekt? Er ikke dét noe av problemet? Du og dine respekterer verdier som vi aldeles ikke skal respektere. Var det ikke derfor så mange reagerte på din hilsningstale til den segregerte forsamlingen i Valhall? De står for verdier som vil ødelegge det norske samfunnet. Du trenger ikke slå dem i ansiktet, men du kunne markert forskjellen – og hvor vi står. Du gjorde ikke det. Du klarte ikke.

Det er uttrykk for svakhet, og den kan ikke forkles som respekt og tilgivelse. Det er misbruk av ord. Det er ynkelig når du skyver ansvaret over på dem som tør å si fra og har gjort det lenge. Din egen unnfallenhet lar du bli til anklager mot andre, de som forsøker å opplyse og varsle. Er du klar over, Erna, at stadig flere begynner å forstå dette? Merker du ikke at det skjer et stemningsskifte? De gamle platene holder ikke lenger. De lyder surt.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle hente frem Harald Stanghelle som eksempel på en som merker stemningsskiftet. Han har registrert at noe har skjedd i Sverige. Kanskje det er lettere å se omslaget hos andre?

Stanghelle har selvfølgelig problemer med å kalle ting ved sine rette navn. Han kaller Drottninggatan et «attentat». Men lastebilen som raste forbi, lemlestet ikke bare mennesker, den rev også med seg alle talemåtene Sverige har blitt dyppet i gjennom årtier. Slik blir det når konsekvensene av ens politikk blir synlig. Drottninggatan var ingen ulykke. Det var utslag av en ideologi som er verdensomspennende og har titusener av medlemmer som har erklært Vesten krig. Og disse kreftene har fått fritt spillerom i det svenske samfunnet. Norge er ikke stort bedre. PST mener fortsatt at IS misbruker islam.

Faktisk er det slik at det er Norge som er en sinke. Debatten om det norske er blitt noe man hygger seg med, et utslag av selvopptatthet. Terroren har en sjokkvirkning. Plutselig er det noen sammenhenger som ikke lenger lar seg benekte. Tyskerne har nå flere ganger opplevd at mennesker som skulle vært utvist, går til angrep.

Stemningsskiftet er kommet både brått og påtvunget. Vi er vitne til noe som kan minne om en holdningsrevolusjon. Og nettopp i et slikt samfunnsmessig stemningsleie ligger det overraskelser på lur.

 

Stanghelle bør merke seg disse ordene. Han kan få bruk for dem.