Kultur

Norsk Skulpturbiennale er et utstillingsprosjekt annet hvert år i regi av Norsk billedhuggerforening. Hittil har det vært arrangert 9. slike mønstringer, men fra 2003 har den vært situert i Vigelands-museets lokaler. Her er enkelte saler blitt stilt til disposisjon, men ellers må publikum lete innimellom Vigelands skulpturer for å finne de utplasserte verkene av biennalens utstillere.

Det er en nokså selsom form for kuratering, særlig fordi biennaleobjektene ligner på noe helt annet enn skulpturer. De minner mer om gjenglemte remedier fra vaktmesterens reparasjoner eller vedlikehold. I det hele tatt virker biennaleinnslaget preget av slurv og vilkårlig plassering. At museumsledelsen har gått med på en slik ordning er uforståelig. De utplasserte gjenstandene og installasjonene er ikke særlig flatterende, hverken for museet eller Vigelands kunst. Tvert imot.

Den kuratoriske og kunstteoretiske vinklingen bak samarbeidet mellom Skulpturbiennalen og Vigelandsmuseet er tidstypisk og moteriktig. Kunsten forandrer seg nemlig når den plasseres i en ny kontekst. Tidligere var det viktig at omgivelsen var mest mulig nøytrale slik at verkenes egenart og mening fikk komme til sin rett. I dag er det snudd helt på hodet. Nå får verkene ny mening straks konteksten endres, som om verkenes form og innhold er helt uten egenvilje og selvstendig uttrykkskraft.
Ser man på Skulpturbiennalens håndplukkede utstillingsgjenstander er det forståelig. Her er det ikke mye originalitet og selvstendighet. Samtidig er det skulpturalt og kunstnerisk helt ubehjelpelig. Her finnes det heller ikke en eneste tradisjonell skulptur, som det sikkert har vært mange av blant de 450 søkerne som ønsket å være med på biennaleutstillingen. Bare 33 søkere ble plukket ut, som formalt og materialmessig aldri burde vært medlemmer av Billedhuggerforeningen.

Det er tydelig at utstillingskuratoren Steffen Håndlykken har ønsket å eksponere noe helt annet enn tradisjonell skulptur, og dermed utfordre Gustav Vigeland og hans museum med gjenstander som egentlig hører hjemme på skraphaugen. Men det var dette med konteksten da, og at skrapskulpturene vil kunne få ny mening og løftes opp på et mer elevert nivå ved å snylte på en av Norges mest berømte billedhuggere. I alle fall ser det flott ut på merittlisten at man har vist sine arbeider på Norsk Skulpturbiennale 2017, og det sammen med Gustav Vigeland.

Vi skal her merke oss at dette kontekstperspektivet bare går en vei og alltid i favør av de ubegavede og meningstomme objekter. På den annen side, den eksisterende konteksten, i dette tilfelle Gustav Vigelands kunst og museum, vil vel også måtte bli influert av denne påtrengende gjenstandsinvasjonen. Men avgjort ikke i positiv retning, det ser man umiddelbart når man beveger seg rundt i lokalene. For i denne nye kontekstuelle settingen blir Vigelands imponerende skulptursamling nærmest trukket ned i søla.

Alt dette kunstteoretiske vrøvlet om kontekstens innflytelse og betydning oppstår ikke i tomme luften. Det skyldes at kunstnerne har havnet i en selvskapt situasjon av mangel på fantasi og kreativitet. De har hverken historisk forståelse, faglige kunnskaper eller innøvd håndverkskyndighet. Klart konteksten da blir viktig, som en teoretisk dekkoperasjon for å legitimere samtidskunstens strategiske snyltevirksomhet. At man samtidig infiserer og forsøpler et så verdiladet og begavet skulpturmiljø som i Vigelandsmuseet, synes kunstnerne sikkert gir en ekstra bonus.

Derimot virker det nokså merkelig at Vigeland-museets faglige ledelse går inn i et slikt nedbrytende samarbeide. For museet gir det ingen gevinst. En skulpturmønstring av den sorten vitner jo om at ledelsen er helt uten den nødvendige dømmekraft, som først og fremst skal ivareta og formidle Vigelands kunst og kunstneriske ettermæle. På det punkt har Vigelandsmuseet sviktet og latt seg dupere av moteriktig normløshet og forstokket kurator-tenkning.

Noe særlig flatterende er vel heller ikke denne skulpturbiennalen for Norsk billedhuggerforening. For på denne mønstringen får man et høyst feilaktig inntrykk av hva norske billedhuggere skaper. Det sier seg selv ut fra tallene, når bare 33 av 450 søkere blir antatt, og alle de utplukkede hører til samme unge generasjonen, at Norsk Skulpturbiennale 2017 ikke viser et representativt bilde av kvaliteten og mangfoldet hos aktive, norske billedhuggere.

Etter mitt skjønn er Norsk Skulpturbiennale en skikkelig minusvariant i sjangeren. Ikke bare er de utvalgte gjenstandene og kurateringen ubegavet, utstillingskatalogen er også en regulær miss. Teksten er nærmest uleselig for svaksynte, med en jålete typografi som forsterker utilgjengeligheten. Billedmaterialet befinner seg i en egen katalogdel og er til minimal hjelp når man skal lese om den enkelte kunstners ambisjoner og refleksjoner. Katalogforordet er tilpasset utstillingsgjenstandene, og består av kunstteoretiske klisjeer og privat synsing. Selv om man er kunstner og kurator betyr ikke det at man har noen teoretisk forstand under topplokket.

 

Vigelands-museet:
Norsk Skulpturbiennale 2017
Varer fra 1/6 til 17/9 2017

 

Andre anmeldelser

 


Gustaviansk modernisering
– Line Ulekleiv, Klassekampen
Hverdagsmenneskets oppgjør med Vigeland – Kjetil Røed, Aftenposten
Svart er det nye hvit – Mariann Enge, Kunstkritikk
Utenfor rekkevidde
– Nikita Mathias, Kunstkritikk