Wangechi Mutu, «Holy Gohst», 2007. The Fredriksen Family Collection. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.

Mønstringen av inter­nasjonal samtids­kunst som nå vises i Nasjonal­museets ærverdige «Søylerom», er lite estetisk og lite historisk interessant. Tittelen på denne utstillingen er «Fragmentering», et begrep som ifølge museet svirrer rundt i diskusjonen om den inter­nasjonale samtids­kunstens nyskapende negasjoner. Fragmentering er altså en kunstnerisk strategi som oppløser tidligere myter og historie­fortellinger, slik den også bryter med enhver helhets­basert estetikk.

Dette med billed­fragmentering er ikke noe nytt eller nyskapende i kunst­historien. På tidlig 1900-tall kalte man teknikkene «collage», som gikk ut på at kunstneren klippet og limte inn ulike biter på billed­flaten. Mange av datidens kunstnere utprøvde denne teknikken, som Marcel Duchamp, Pablo Picasso og Georges Braque. Den gang var det en modernistisk søken etter nye uttrykks­former, ikke en radikal revolt mot samtidens helhets­tenkning og normative kanon.

De utstilte kunstnerne har ulik nasjonalitet og kommer fra «hele» kloden. De er elleve i tallet og preges noe av sitt geografiske og kulturelle opprinnelses­land. Bortsett fra Simone Leigh fra USA, som har laget en høysåte­lignende skulptur med en kvinnelig torso på toppen, er de øvrige billed­kunstnere. Hvis hensikten har vært å vise fragmenteringen i et globalt perspektiv, er utvalget av verker/bilder lite anskuelig og representativt.

Simone Leigh, «Cupboard XII», 2020. The Fredriksen Family Collection. Foto: Nasjonalmuseet/Annar Bjørgli

Heller ikke viser det utstilte billed­materialet noen nevne­verdig fragmentering av den kunstneriske helheten. Noen av bildene har helhetlige motiver, andre er preget av collage-grep, eller holdt i stramme maleriske tøyler. En eventuell fragmentering av den kunstneriske helheten og verkets normative status er i minimal grad visuelt til stede. Fragmenteringen som radikal revolt mot den kunstneriske helhets­tenkningen virker mer som et teoretisk museums­prosjekt.

Det slår meg at Nasjonal­museet i denne teoretiske vinklingen forskyver det kunstneriske tyngde­punktet fra verk til institusjon. Fragmenteringen ligger ikke i verkene, men i kuratorenes hoder. Mer bestemt at det ikke lenger finnes estetisk helhets­tenkning i museets normative vurdering og faglige kompetanse. Her lukter det mer av institusjonell politisering enn av verkbasert tolkning. En dreining vi allerede merket oss da Fredriksen-familien fikk kjøpe seg lokaler og kunst­faglig kompetanse i Nasjonal­museet.

Louise Bourgeois, «Untitled», 1945–1947. The Fredriksen Family Collection. Foto: Nasjonalmuseet/Børre Høstland

At noen av dagens kunstnere gjør en vri på sine verker, og i en så radikal retning at de revolterer mot enhver kunst­institusjon, burde normalt få Nasjonal­museet til å skjerpe det kritiske blikket. Men som vi vet, har museet allerede solgt den faglige sjela si til Fredriksen-familien. Det var en transaksjon som allerede i 2017 åpnet for en grunn­leggende fragmentering av den estetiske helhets­tenkningen i Nasjonal­museet. Mer bestemt Museets kunst­faglige kompetanse og kanoniske evaluering.

Med denne utstillingen av påstått fragmenterte verker har Nasjonal­museet bekreftet sin faglige inkompetanse. Dermed også muligheten for en vurdering etter kanoniske kriterier. På en måte har Fredriksen-familien blitt en ekstern kunst­institusjon og Nasjonal­museets forlengede arm. De utstilte verkene, utlånt fra Fredriksen-familiens kunst­samling, trenger derfor ikke et godkjent­stempel fra moder­institusjonen Nasjonal­museet, bare utstillings­plass.

De utstilte arbeidene holder faktisk kunst­faglige mål, og det uten et teoretisk, spekulativt fragment­perspektiv. Det er bare Nasjonal­museet som har behov for en politisk/faglig overordnet vinkling. Trolig for å markere sin nasjonale selv­stendighet og kunst­faglige styring. Bortsett fra dette teoretiske markerings­behovet er de utstilte bildene severdige. Her finner vi både maleriske kvaliteter og selvstendige motiv­løsninger.

Firelei Báez, «Muzidi Calabi Yau Space (or a matter of navigation)» (utsnitt), 2022. The Fredriksen Family Collection. Foto: Nasjonalmuseet/Annar Bjørgli

For meg er flere av kunstnerne ukjente, så også de utstilte arbeidene. I så henseende har jeg ingen faglige oppheng og kan vurdere verkene ut fra hvordan og hva de uttrykker. Det som slår meg middelbart, er hvor lite preget de utstilte bildene er av fragmentering. Mange er figurativt utformet og følger tradisjonelle metoder for komposisjon og maleriske kvaliteter.

Selv om Nasjonalmuseet blåser seg opp med et avansert fragmenterings­perspektiv, gir det ikke de utstilte verkene noen større estetisk verdi. Bare en politisk avsporing. For museets kanon og kunst­faglige kompetanse ble allerede infisert og fragmentert av Fredriksen-konteksten. I prinsippet betyr det at den kanoniske helhets­tenkningen, som fra midten av 1800-tallet har vært Nasjonal­museets faglige styrke og troverdighet, ikke lenger har noen normativ funksjon.

Nasjonalmuseet:
«The Fredriksen Family Collection» Malerier.
Utstilling i Søylerommet
Fra 2025–2026

Deltagende kunstnere:
Firelei Báez, Den dominikanske republikk.
Louise Bourgeois, Frankrike.
Mark Bradford, USA.
Roni Horn, USA.
Suzanne Jackson, USA.
Simone Leigh, USA.
Wangechi Mutu, Kenya.
Maja Ruznic, Jugoslavia.
Shahzia Sikander, Pakistan.
Sarah Sze, USA.
TARWUK, Jugoslavia.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.