Kommentar

Gustav II Adolf før slaget ved Lützen i 1632. Da var lykken ute.

I 1631 hadde Tredveårskrigen rast gjennom Europa i tretten år allerede.

Gustav hadde bekjentgjort sin ankomst til tyskernes land. Det protestantiske nord hadde allerede fått lide under katolikkenes hardhendthet. Keiserens menn rev seg gjennom småstatene. De beleiret byer og hugg borgerne ned for fote. Leiesoldatene tok godt for seg av alt som var å ta. Svenskenes inntreden i krigen ble som en redning for de protestantiske fyrstedømmene. Fra nord skulle løven komme, Gustav var i ferd med å forrykke maktbalansen i Europa.

Den franske kardinal Richelieu hadde advart sin konge:

Tiltak må vises for å trosse denne bydende Goteren, siden hans fremgang vil bli både Frankrikets og Keiserrikets undergang.

 Gustavs hær hadde trengt seg dypt inn i Det Romerske Riket. Uten nederlag sto de i hjertet av Europa. Budbringere hadde i lang tid ridd frem og tilbake mellom Gustavs generaler og staben til hans hovedmotstander Johann Tserclaes; Greve av Tilly, og dennes nestkommanderende Gottfried Heinrich; Greve av Pappenheim. De drøftet seg imellom hvor slaget skulle stå. Valget falt snart på et bølgete jordlandskap ved en liten landsby med navn Breitenfeld, noen kilometer nord for Leipzig.

Gustav holdt krigsråd hele natten igjennom. Kongens telt var opplyst av oljelamper som kastet flakkende skygger over de alvorlige ansiktene. Stemningen var lavmælt og rolig. De rådslo om hvordan været kunne bli, om vindretningen, om hvorvidt ytterkantene kunne beskyttes, om solens stilling, om artilleridekning, og om landskapet kunne gi dem taktiske fordeler. Ingenting skulle være udrøftet. På bordet foran dem lå en grov skisse av hvordan slagstedet så ut: svak motbakke, pløyet og dyrket mark, og ingen naturlige hindringer som elver eller kratt. Greven av Tilly hadde satset på en kamp basert på rå makt der ingen taktiske fordeler fantes.

Utenfor i enga lå soldatene og snorket under åpen himmel. De sov med alle klærne på. Et pledd mot kulden, det var alt. Sensommeren hadde satt inn og til tross for at det høye gresset gav le for brisen, gikk det et kaldt drag gjennom natteluften. Mange av mennene klynget seg sammen for å holde varmen. De var blitt kamerater under felttoget, deres samarbeid var til felles nytte. Men mange av dem kjente hverandre dessuten personlig fra før av. Avdelingene var sammensatt av menn fra de samme hjemtraktene. Dette var med hensikt. Alle mann sloss skulder til skulder, kne ved kne, med en gammel kjenning. Med en kar som snakket samme dialekt, en som var døpt i samme kirke, en som hadde samme minner om hjemplassen. Når det kniper som verst lar man vel ikke en gammel ørn i stikken? Samholdet var Gustavs hærs største styrke. Og han visste det.

Trommene slo revelje ved daggry. Hæren var raskt på beina. Frokost ble det ikke – hva var vel vitsen med å mate en mann som kanskje snart var død? Aftens ble gitt til dem som gjennomlevde dagen. Med foldede hender og lukkede øyne ba alle i fellesskap en kort bønn. Soldatene elsket sin konge. Han var med dem overalt. Han frøs med dem, han spiste det samme som dem og han knelte sammen med dem til Fadervår hver morgen. Denne mangelen på klasseskille hadde forbauset de saksiske allierte som reiste sammen med dem. Aldri i verden om en av deres ledere skulle te seg på denne måten, som en stakkars synder. Han var kanskje konge, men han oppførte seg mer som en løytnant.

I en ubrutt rekke vandret hæren nedover veien, mot røyksøylene fra leirbålene som steg opp over bakkekammene i det fjerne.

Svenskene og sakserne kom til syne på slagfeltet gjennom tykk skodde etter å ha krysset bekken Lober. Hæren var ikke så pent antrukket som motstanderne kanskje hadde ventet seg. De fleste bar tykke hjemmevevde kofter og rundstrikkede strømper i blasse farger. Keiserens menn hvisket seg imellom ved synet av dem: «Se på dem. De er protestanter, og de kler seg slik også.» De grove ansiktene sprakk opp i skjeggete smil.

Det var ennå lenge til Karl XII’s karolinere skulle dra i krig kledt i sin nasjons stolte farger; blå frakk med pelsfôr, gul vest med blanke knapper, hvite lærhansker og hatt med tre snuter.

Tillys landsknekter derimot, var tidsriktig antrukket, om enn med individuelle trekk; i vid skjorte med kniplinger ved håndleddet, bredbremmet hatt med fasanfjær i båndet, og posete bukser med hosebånd og fargerike renner av plysj og fløyel. De så vel nærmest ut som spillkort. Men over Gustavs menn lå et trekk av nøysomhet, alvor og besluttsomhet.

De katolske troppene sto øverst på høydedraget ved Seehausen med solen i ryggen. De hadde stilt seg opp i et langt perlekjede av Spanske Ruter, hver var femti mann bred og tredve mann dyp. Nede på slettelandet sto Gustavs tropper vendt mot dem. De var en mur av menn. Fra utsiktspunktet på høyden måtte nakken vris så langt det lot seg gjøre fra venstre til høyre for å skimte angripernes ytterkanter. Fra avstand lot det tunge keiserlige artilleriet jernkuler hagle ned mot dem der nede. De pisket opp støv og gresstuster som skygget for synet, men Gustavs menn sto i spredt oppstilling, så kanonene traff sjelden noe av betydning. Svenskene var ikke sene om å gi igjen, deres lette artilleri kunne skyte tre ganger raskere enn Tillys. Og de lot det stå til.

Gustav visste det som alle ledere til alle tider alltid har visst; man må opprettholde troen og roen, fordi der hvor dogmet en gang er blitt satt under tvil, vil sann overbevisning aldri gjenoppstå. Gustav og hans generaler satt til hest, aller fremst foran alle rekkene, med isvann i blodet.

Etter to timer med artilleriild hadde Pappenheim på Keiserrikets venstre ytterkant fått nok. Uten å vente på ordre fra Greven av Tilly tok han slaget i egne hender og beordret angrep på de svenske linjene. Hans fem tusen beryktede Sorte Ryttere (navngitt etter fargen på panseret deres) red i en stor bue for å treffe svenskene rett i høyre øre.

Mens Gustavs kanoner drysset jernregn over keiserrikets ruter, trådte tre rekker av skyttere fra hver av hans avdelinger frem. Det første geledd knelte, det andre geledd stod framoverbøyd, og det tredje geledd var rak. Børsepipene pekte frem mellom eller over mennenes skuldre. På rop fra befalet avfyrte de samtidig. Og gjennom skodden av kruttrøyk skrittet ytterlige tre rekker frem mellom dem for å gjøre det samme. Og deretter, atter tre. Det ble en rullerende skuddfront – for hver salve som ble avfyrt kom en ny straks etter. Med skarpladde våpen og våkne blikk gikk geledd etter geledd ned på kne med våpnene hevet til skudd.

Blyregnet deres påførte store tap for både det tyske kavaleri og fotsoldater. De svenske rytterne forholdt seg i mellomtiden i ro til skytterne hadde fullført sitt arbeid.

Pappenheim, den arrede veteran av hundre stormangrep, opplevde nå den verste halvtimen i sitt liv. Hele syv ganger hadde hans pansrede kavaleri forsøkt å trenge inn i svenskenes høyrekant. Men Gustavs staker handlet lynraskt og med besluttsomhet. De satte øyeblikkelig stans. Både mann og hest ble sønderrevet av den menneskelige skansen.

Det nærmet seg klimaks på svenskenes høyre flanke. Så snart Pappenheims syvende og siste forsøk ble knust mot de ubrutte formasjonene, beordret general Johan Banér at de svenske rytteravdelingene skulle gjøre seg klare til oppgjør. Pappenheims svekkede ryttere ble brakt i kaos av det svenske motangrepet. De som unnslapp flyktet, men ble raskt forfulgt. Og med hevet kårde, men med senket blikk, anførte Banér deretter personlig kavaleriangrepet som skulle komme til å knuse Keiserrikets venstre flanke.

Sakserne, som stod i tett formasjon ytterst på Gustavs venstrekant, hadde imens blitt overrumplet av kroatiske ryttere. Kroatene presset seg på hvor det enn lot seg gjøre. Mange saksere falt, og resten tok bena fatt. Selv deres øverstkommanderende, Kurfyrst Johan Georg, satte snart etter dem i flukt. Og ingen stanset før to ydmykende mil var tilbakelagt gjennom det tyske baklandet. Men Gustavs mann til venstre, General Gustav Horn, beholdt roen og vek ikke unna.

Med sakserne borte sto bare svenskene igjen. I en stor bue rykket de frem i et forsøk på å omkranse høyden. Det tunge keiserlige artilleriet var blitt forlatt i all hast, og bronsekanonene som lå igjen pekte dovent og lite krigersk ned mot jordene. Gustavs menn inntok raskt stillingene. De snudde dem rundt; og de samme jernkulene som før var blitt brukt mot dem, skar nå lange gater av blodrøde striper inn i flokkene av menn ovenfor.

Tippepunktet var nådd, det var åpenbart hvordan dagen ville ende. Da satte frykten inn. Hæren var oppløst og alle mann var fri. Keiserens to mest betrodde menn, Johann av Tilly og Gottfried av Pappenheim hadde intet annet enn æren å miste. Blødende og ydmyket var flukt det eneste fornuftige. Det tyske landskapet fikk gi dem ly.

Gustav sendte snart etter sin livlege ut for å stelle Johanns sår. Han var ille tilredt, og alderen gjorde det ikke bedre. Sårene var dype og hjelpen ble tatt vel imot. Likevel gikk det som det måtte gå for den gamle greven. Til tross for nederlaget ved Breitenfeld bar han intet nag mot sin motstander. Med vennlighet sa han til legen: «Din konge er virkelig en edel herre.»

Gustavs støv hviler i dag under Riddarholmskyrkans tak i Stockholm by. Stormakten Sverige ble støpt av ham på marken ved Breitenfeld. Kongedømmet var utvilsomt et europeisk rike. Seiere, aktelse, makt og ærefrykt ble gitt dem av alle. Englenderne bukket for dem, franskmennene misunte dem, russerne fryktet dem og København måtte etterkomme alle deres krav. Finland var for lengst innlemmet i Riket. Estland og Latvia også. Norge og Danmark, som så ofte er blitt trukket inn i historiske kriger på taperens side, holdt ikke løpet ut og ba om separat fred; i Brömsebro måtte Kristian Quart ydmykt avstå de gamle norske provinsene Herjedalen og Øst-Trøndelag til Stormakten. Og da freden endelig ble forseglet i Westfalen i 1648 hadde Stockholm skaffet seg ytterlige besittelser langs den nordtyske kysten. Slik som romerne en gang hadde omtalt Middelhavet som sitt Mare Nostrum (Vårt Hav), hadde Sverige nå fått sitt Dominium Maris Baltici – Herredømme over Østersjøen.

En kvadratursten med innskriften: „Glaubensfreiheit für die Welt, rettete bei Breitenfeld – Gustav Adolf, Christ und Held. Am 7. September 1631.» Trosfrihet for verden, reddet ved Breitenfeld – Gustav Adolf, kristen og helt. 7. september 1631

Gustav hadde hatt helt rett i sin tanke. Beskaffenhet var bedre enn antall. Kvalitet stod over kvantitet. Hans menn var bedre rustet, trenet, ledet og motivert enn sine motstandere. Hele nasjonen ble samstilt til å gjennomføre én enkelt oppgave; å oppnå sitt pålagte mål. Likesom et symfoniorkester er et instrument som dirigenten spiller på, var arméen et verktøy for generalen.

Moderne europeisk krigsdoktrine ble skapt av hans reformer. I flertallige århundrer etter ham, helt frem til Første verdenskrig, skulle europeiske stormakter hente kunnskap fra hans krigskunst. Hanemarsj, drill, kommandokjede og uniform («én skikkelse») ble innført over hele Europa.

Den blanke ståleggen viste seg ikke lenger å være det skarpeste våpenet i arsenalet. Fotsoldatenes samordnede blykuler lagde langt dypere sår.

 

 

 

Etterskrift:

For en stund siden så jeg et fotografi. Jeg husker ikke hvor det var tatt eller i hvilken sammenheng det dukket opp, men det står klart for meg likevel. Bildet viste en enslig svensk politibetjent, sett bakfra. Når jeg tenker etter var det vel antagelig et illustrasjonsfoto til en artikkel om opptøyer i en forstad ettsteds – en av av disse mange, sørgelige nyhetene vi stadig vekk får høre om.

Mot henne sto en vegg av sinte ansikter og knyttede never. Men hun var rakrygget. Den blå uniformen, den blonde hestehalen og den gule refleksvesten med påskriften «Dialogpolis» gjorde bildet fullkomment. Kroppsholdningen hennes, de to fargene hun bar og det motet hun utviste fikk henne til å ligne en karoliner. Det tåpelige ordet over ryggen bevitnet om den håpløse oppgaven hun var satt til å utføre. Gjennom et kuleregn gikk karolinerne frem i takt, på geledd. Hver av dem la sitt liv i Herrens hånd, for konge og fosterland.

Denne politikvinnens oppgave var latterlig og nytteløs, men hun trådte frem likevel. Jeg undres om er det lyden av kong Gustavs trommer hun hører.

I en av sine epistler synger Bellman for sin døende svirebror, Movitz. Han sitter ved sengekanten og trygler sin gamle venn om ikke å forlate ham. Men den syke ligger matt og blek. Bellman mimrer. Tankene springer fra håp og gode minner, og ned til den sørgelige virkeligheten som ligger foran ham. Om bare alt kunne bli som før, slik som dengang strengene var nystemte og glasset skummet over. Da, i livets vår – før døden fikk sitt sverd slipt – ja, da lød det sang fra alle drikkestuene i Gamla Stans krokede gater. Ved et fullsatt bord, dekket av fristelser og omkranset av toner tilbrakte de sine lystigste stunder sammen. Både vinens gud, Bacchus, og Frøya, skjønnhetens gudinne, hevet sine glass til skål, og hilset dem som om de var gamle kjente.

Bellman ser sin venns pinsler, og plages av savn og medfølelse. Hvis bare Movitz løftet sin flaske til en siste skål, da ville alt bli som før! Men Movitz er til døden viet, sykdommen trekker ham langsomt ned i graven.

Men en ankerdram da, i det minste? Eller en slurk, en siste sup, for et godt år og Guds fred? Man kan vel ikke be om mer?

Men det gikk fra tår, til tårer; bare den ene flasken ble tømt.

 

 

«No. 30, Drick ur ditt glas, se Döden på dig väntar»

 

[Direct tlink]

https://clyp.it/1npjfjdi