Innenriks

illustrasjonfoto – personene på bildet er ikke de omtalte i saken

På den ene siden står statsminister Erna Solberg og sier til NTB at  «– Jeg skjønner at noen prøver å tegne et bilde som ikke eksisterer,» om de fakta og problemer  Document  og HRS setter søkelyset på.

Et slikt utsagn kan bare overleve så lenge mediene fortsetter å være spindokoterer for den politiske klassens «ikke-se, ikke-høre»politikk.

Alle vet at hvis norske gutter hadde voldtatt en innvandrerjente på fest, ville mediene fråtset i detaljer og saumfart både gjerningsmennene og miljøet deres på alle bauger og kanter.

Heldigvis gjør sosiale medier den jobben mediene ikke vil gjøre.

Dergjennom får vi vite fra kilder vi kjenner at den ene gutten har pakistansk bakgrunn og  er sønn av en kvinnelig politi som har vært i søkelyset i forbindelse med et pro forma giftermål og bruk av ulovlige arbeidskraft hjemme. Saken fikk omtale i mediene. Politikvinnens advokat Mette Yvonne Larsen fikk frikjent kvinnen, og det vurderes nå erstatningssøksmål.

Nå er altså sønnen hennes mistenkt for voldtekt. Han er tredje generasjons innvandrer.

Mette Yvonne Larsen er også sønnens advokat.

Den andre gutten skal være del av et voldelig miljø og denne voldeligheten skal ha skremt de andre på festen fra å gripe inn.

Via kilder som står de involverte nær får vi også vite at jenta mottar sms’er hvor hun får skylden for overgrepet og kalles ludder. Dette av medelever som sier hun var full og selv må ta ansvaret for det som skjedde. Dette er mobbing av mennesker som forsøker å psyke ut en forsvarsløs.

Grunnen til at det er nødvendig å avdekke omstendighetene rundt voldtekter som denne er at omstendighetene rotter seg sammen mot jenta, hennes pårørende og andre i potensielt samme situasjon.

Spørsmålet om muslimske gutter som voldtar har vært og er følsomt. Paradoksalt nok er det blitt enda mer følsomt fordi problemet er blitt mer påtrengende.

Men da begynner tausheten å vippe makten over til overgripernes fordel.

Voldtekt handler om makt og dominans. Muslimske gutter har et syn på kvinner og norske verdier som gjør at de rangerer høyt på voldtektsstatistikken. Hvis ikke det offisielle Norge tør fortelle dem at dette finner folk seg ikke i, hvem skal gjøre det?

Debatten beveger seg altfor mye på et generelt plan, mens enkelthendelser får leve sitt eget liv. Det gjøres få forsøk på å koble enkelttilfeller og generell analyse. Normalt er det det vi gjør. Vi resonnerer. Vi slutter fra mange enkelttilfeller til generelle vurderinger.

Bare ikke når det gjelder muslimers atferd.

Frustrasjonen i Vest-Europa begynner å bli så stor at det er utillatelig for mediene å tie om den.

Medlem av Folketinget for de konservative, Henrik Dahl, skrev nylig i Berlingske om en ny undersøkelse som viste at tredje generasjon gjør det like dårlig på skolen som annen generasjon. Det gjelder språk og karakterer. Ingen fremgang. Dahl antok at det neppe var blitt mindre overrepresentasjon på krim-statistikken. Det er ofte en sammenheng mellom dårlige resultater på skolen og avvikende, asosial atferd. Men heller ikke disse sosiologiske korrespondanense tør man drøfte når det gjelder barn fra muslimske familier.

Dahl skrev: Hvis det ikke har skjedd noen fremgang fra annen til tredje generasjon, hva da med fjerde? Er det grunn til å tro at det vil bli noe bedre? – For hvis ikke, skrev Dahl, kommer ikke resten av befolkningen til å finne seg i å betale omkostningene. Han mente økonomisk, men de er bare en liten del av regnestykket.

Berlingske  har i dag på forsiden at danskene ikke lenger oppfatter København som en trygg by. I den helt spisse enden finner man målingen som viser at over halvparten av nordmenn tror det blir terror i Norge i nær fremtid. Tallene var enda større for land nedover i Europa.

Hvis vi skal få stanset utviklingen må vi tørre å  analysere dynamikken som gjør at sønnen av en politikvinne kan bli voldtektsmann, av en jente som er medelev, en han kjenner. Det er å bryte grenser, som nærhet og kjennskap, som normalt skal virke bremsende.  Hvorfor virker ikke grensene? Hvorfor internaliserer ikke muslimske gutter intern kontroll?

Den danske psykologen Nicolai Sennels har skrevet en bok om hvordan muslimske gutter vokser opp langs et annet løp enn de danske guttene. Når dansker blir større lærer de seg indre kontroll. Å miste selvbeherskelsen er et nederlag. De muslimske guttene slippes på frigang og blir «pampered» på en måte som gjør at de ikke har selvkontroll.

Det gjør at omgivelsene går utenom dem. Man finner måter å unngå dem på, enten det er på gaten, i hverdagslige situasjoner, eller på skole og ved ansettelser.

Hvis samfunnet viker unna, vokser bare problemene. Denne feigheten er å svikte både guttene og samfunnet.

Hvis guttenes nære omgivelser reagerer på samme unnvikende måte, hvem skal så stanse dem? Etter hva Document erfarer hadde noen av elevene tatt opp atferden til politikvinnens sønn, og forsøkt å advare. Men kontaktlærer hadde avvist det som guttestreker.

Så kan man spørre: Hva kan det komme av at alt fra forsker som Brynjar Lia, til PST-sjefen, bruker uttrykk som «gutterom» og «sårbarhet» om muslimer som tiltrekkes av radikal islam. Den norske talemåten ser på dem som ofre, og vil skåne dem, selv når de radikaliseres.

Denne «skånsomheten» er blitt så massiv at den både tramper på ofre, som jenta i Asker, og den gjør arbeidet mot radikalisering til en vits. Man vil ikke vite. Man nekter å se mekanismene som fungerer.

Man er selv blitt en del av problemet.

Det sies nå at ungdomsmiljøet i Asker er polarisert. Det er stor avstand mellom norske ungdommer og de muslimske. Hva tror politikerne? Tror de en voldtekt blir glemt bare fordi de dysser den ned?