Kommentar

Gustav II Adolf  

I 1631 hadde Tredveårskrigen rast gjennom Europa i tretten år allerede.

Det store skismaet sto mellom de to kristne grenene i Europa: Katolisismen og protestantismen. Østerrike ledet Den Katolske Liga. Frankrike – som aldri lot en god krise gå til spille – var riktignok også et katolsk land, men sluttet seg av politiske årsaker til den protestantiske alliansen. Frankrikes bistand besto dessuten for det meste av penger og politisk tyngde, heller enn militær støtte.

Nede på det europeiske fastlandet fantes en underlig, politisk sammenslutning: Det Hellige Romerske Riket. Det var et merkelig lappeteppe av hundrevis av små, mer eller mindre uavhengige stater – de hadde seg imellom ofte stridigheter – men dog en felles utenrikspolitikk. Unionen omfattet et område som omtrent innlemmer dagens Tyskland, Sveits, Østerrike, Tsjekkia og deler av Benelux og Nord-Italia. Dette riket, som Voltaire hånlig bemerket var «verken hellig, romersk eller et rike» (han ville vel neppe gi dem bestemt artikkel heller), var likevel en millitærmakt som burde tas hensyn til i datidens politiske bilde.

Sambandet besto av drøssevis av grevskaper og fristader, hertugdømmer og kongeriker, alle styrt av baroner, kurfyrster, friherrer, samt biskoper eller andre geistlige. De største statene i unionen gikk regelmessig sammen og avla stemme over hvilket av deres statsoverhoder som skulle styre samveldet. Valget falt oftest på den katolske Keiseren i Wien.

På denne tid besto militærvesenet hovedsakelig av profesjonelle soldater, innleid av staten for å utføre en bestemt oppgave. Det kunne være til et felttog, en beleiring eller iblant som permanent vakttjeneste. Lønn ble utbetalt etter fastsatt tariff, og frynsegoder – slikt som plyndring – var selvsagt skattefritt. Frem til langt ut på 1600-tallet var «kriger» et yrke helt på lik linje med alle andre. Tolk ble ofte nødvendig for å formidle beskjeder mellom kongens generalstab og de innleide håndtlangerne.

Rustningsindustrien utgjorde en stor del av europeisk næringsliv. Mange av Europas småstater baserte størsteparten av sin økonomi på salg og utrusting av krigere. Leiesoldatene beskaffet og betalte selv sitt eget utstyr og sørget deretter for å innfinne seg hvor de trengtes. Særlig Sveits, og senere grevskapet Hessen, skulle gjøre seg viden kjent for sin evne til å trene opp og leie ut stridskraft. Sveitsiske kontraktører skulle utgjøre kjernen av Frankrikes væpnede styrker frem til langt ut på 1700-tallet.

Krig var industri, og den var privatisert.

Nederlands aspirasjoner

Nederland hadde i snart åtti år kjempet mot sine herskere i Det Spanske Imperiet. Spanjolene hadde lagt sine tunge hender over hele kloden. Over det Spanske Riket gikk solen heller aldri ned og mange av fingrene deres stakk også ned i Europa. Fra Madrid styrte Kong Filip II hollenderne mot deres vilje.

På nederlandsk side steg Markgreven av Nassau frem, Stattholder for de Nederlandske Provinsene. Han grublet over hva Nederlandene kunne gjøre for å frigi seg fra spansk herredømme – hva måtte til for at de Sytten Provinsene skulle nedkjempe sin mektige motstander? I forhold var Nederlandene fattige på både penger og mannskap, så hvis de skulle vinne uavhengighetskrigen måtte de finne på noe annet. Misnøyen var kjent i Madrid, men kongen var opptatt på annet hold. Da han ble spurt om hva han aktet å gjøre med det gryende nederlandske opprøret skjøt Filip frem sin store, habsburgiske hake og gryntet «De kunne jo bare prøve.»

Ildvåpen var forholdsvis nytt på den europeiske slagmarken. Europeiske strateger hadde ennå ikke helt forstått viktigheten av disse i taktisk krigføring. Svartkrutt var riktignok langtifra ukjent, men håndvåpnene var tunge, vanskelige og uhåndterlige. Kruttet ble oftest spart til bruk i flåten, eller til beleiringsskyts og feltartilleri.

De gikk under betegnelsen Spanske Ruter, den militære formasjonen samtidens stridsmakter oftest benyttet. (På spansk: tercio español, «spansk tredjedel». C-en her uttales lespende med tungespissen mot fortennene, på europeisk spansk.) I De Spanske Ruters oppstilling sto oppimot femtenhundre mann oppmarsjert i en firkant, tett i tett. De fleste var utrustet med hellebarder, lanser eller staker. Dette er lange, spydliknende stikkvåpen, særlig virkningsfult mot rytterangrep. Den flere meter lange lansen kunne settes med den butte enden mot jorden, skrått pekende som en pigg mot fienden. En skog av disse hadde samme virkning som en vertikal spikermatte; spydborgen rev kyrassérene til småstykker imot sine stålspisser.

Likesom jernbeslag på en fraktkasse besto hvert hjørne av denne menneskelige firkanten av en gruppe soldater væpnet med skuddvåpen: arkebuserere. Deres oppgave var å holde formasjonen beredt på angrep fra alle kanter. Til tross for at mange av soldatene i formasjonen også var utrustet med klinge eller blankvåpen til bruk i angrep, var den taktiske tanken bak de Spanske Rutene defensiv; lanserne sørget for at kavalleriangrep var nytteløst og arkebusererne behandlet eventuelt infanteri. Det var, i alt, en maktdemonstrasjon: kom og ta oss, om du kan!

Det var dette nederlenderne stred imot. Deres motstandere var mektige, hensynsløse og pengesterke. Alt nederlenderne hadde var pågangsmot, virketrang og en nese for oppfinnsomhet. Stattholderen grublet og så muligheter i ildvåpen. Han fant også snart ut at den beste måten å benytte dem på var at en gruppe soldater avfyrte dem samtidig og i samme retning, heller enn vilkårlig og spredt. Dette økte treffsikkerheten, og det uventede kuleregnet satte forskrekkelse og age i dem våpnene var rettet mot. Selv om mange av fiendens hardskodde menn bar brystpanser og hjelm kunne virkningen av en slik skur være enorm.

For dem, ble plutselig alle deres sanser innhyllet i uorden, smerte og skrik. Uten forvarsel hørtes et tordenskrall og i samme øyeblikk ramlet døende menn på alle kanter mot marken. Man snublet kavende over dem, sikten var uklar, man fanget fallet fra en av sine stridsbrødre og mistet fotfestet, luften var fylt av brøl, lukten var ikke til å unnslippe og snart etter kjente man den krypende stikkingen fra et påført kjøttsår. Straks fiendens ildvåpen var ladet om kunne neste skuddrekke ramme. En slik behandling var iblant nok til å gjøre selv den mest innbitte kriger motløs. Fienden kunne påtvinge dem smerte og død på stor avstand, uten frykt for gjengjeldelse.

Da gjaldt det å holde moralen oppe. Stridsånden måtte ikke svekkes. Hvis panikk satte inn og de tok til flukt, ville snart det virkelige slaktet begynne. Uthvilte ryttere ville da raskt sette etter de flyktende og hugge dem ned med krumsabler. Dette ble ikke gjort av blodtørst, men snarere av ren nødvendighet; en soldat som unnslipper vil nemlig stille til kamp en annen dag.

For Stattholderen var disse erfaringene en god begynnelse, men akk, nederlendernes ildkraft var håpløst lite treffsikker og det tok soldatene en evighet å lade om. Ikke var de særlig flinke til å sikte heller.

I 1631 hadde Tredveårskrigen rast gjennom Europa i tretten år allerede.

Protestantene hadde lidd nederlag etter nederlag. De følte selv at til tross for at den Rette tro utvilsomt var på deres side, kunne deres sak likevel kues av makt. Men dette var den ytre årsaken til krigens varighet, den virkelige grunnen var langt mer menneskelig; det skal ikke flyte mye blod før kampgløden flytter seg fra idealisme til rå hevnlyst. Slik har krigens vesen alltid vært.

Gustav II Adolf av Sverige hadde året i forvegen iverksatt en storstilt invasjon av Det Hellige Romerske Riket. Ti tusen mann og tre tusen ryttere ble fraktet med skip til trygge havner i Pommern. Dette var en hær Europa ennå ikke hadde møtt. Fra denne likevel så spede begynnelse skulle krigsmakten vokse til det tidobbelte innen krigens slutt.

Den svenske hæren var en enorm og veldisiplinert kampenhet.

Gustav hadde talt i Riksdagen:

Sverige er truet av Habsburg-dynastiets makt; det er alt, men det er nok. Trusselen må møtes, raskt og med besluttsomhet. Tiden er utrygg, faren er stor. Dette er ikke øyeblikket for å betvile hvorvidt vårt offer blir større enn vi kan bære. Kampen blir for gård og hjem, for Fedreland og Tro.

Disse ordene var mer enn bare retorikk fra Gustavs side, han snakket virkelig om «gård og hjem.» Rekruttene i hans reformerte hær var født og oppfostret på Sveriges mange småbruk. Kongedømmet hans var delt opp i små og store prestegjeld. Staten krevde at hvert av dem skulle gi én mann for hver tiende oppført i kirkeboken. Gårdene forøvrig skulle beskaffe klær og betale for børser til de utvalgte rekruttene. I de statlige opptegnelsene over mannskaper som var blitt vervet til tjeneste var så godt som alle oppført med tittelen «bonde». Pålegget var en tung byrde for mange små samfunn. Bygdeå sogn i Västerbottens Len gav 230 mann til tjeneste for Kronen. Foruten fem krøplinger kom ingen av dem hjem igjen.

Indelingsverket

Denne desentraliseringen skulle få navnet Indelningsverket. Sverige var den første nasjon i moderne tid til å organisere sitt forsvar som en nasjonal hær, basert på plikt, fremfor løfte om betaling. Norge skulle også følge den svenske modellen og innførte som det andre land i verden allmenn verneplikt noe senere.

Hver soldat kunne lade børsa si i blinde. Dette var de øvet i. I ukesvis hadde hver avdelings befälhavare tatt dem steg for steg gjennom hele fremgangsmåten. Om igjen og om igjen. Først langsomt. Rekruttene var bondesønner og var ikke vant med maskineri og finmekanikk. Det ble mye fomling. Likefullt gikk løytnanten tålmodig langs radene, kikket på hvert våpen og rettet på dem som hadde gjort feil. Deretter kom neste steg, og et nytt grep.

De fikk etterhvert taket på det, og istedenfor offiserens ord ble snart hvert ladegrep beordret med et slag på en tromme. Det gikk kortere og kortere tid mellom hvert trommeslag, etterhvert som lange dager og utrettelige uker med terping gav resultater. Det ble nesten som en slags dans til slutt. En jevn rytme lå over hæren. Trommene la inn triller og virvler i sine dødbringende ordre, knitring i lær og klirring av stål dannet bakteppet. Med mumlende lepper, men uten et ord, messet soldaten fremgangsmåten for seg selv mens han arbeidet:

Tikk takk, pusse løpet;

tikk takk, hell i krutt;

tikk takk, inn med bly; nå

reis deg opp og skyt på ny!

Hundre haner slo mot hundre kamre, og luften ble tett av røyk.

Dråper av smeltet bly ble dryppet ned i gamle brønner. Når en væskedråpe faller fritt gjennom luften er den trillrund. Den velkjente dråpeformen får den først når den siger ned langs en flate. En tønne med flytende bly ble satt oppå et lokk over en brønn og gjennom et lite hull dryppet det flytende metallet ut. Det falt gjennom sjakten, tok i ferden opp sin naturlige form, og ble deretter forsteinet av vannet på bunnen. Da det sluttet å dryppe fra tønna lå mengder av ferdige kuler på bunnen. Bly ble valgt som materiale til ammunisjon på grunn av den høye egenvekten; bly er tett, og derfor tungt. Stor tyngde i stor fart gir stor skade.

I felt var drikk og spill forbudt, men mannskapet var aldri uvirksomt. I ledige stunder pleide ofte karolinerne (en senere betegnelse på svenske fotsoldater) ved hjelp av et stemjern å hamre inn et kryss i hver av kulene sine. Selv om mannskapet var strengt oppfostret i Kristen tro, var det pregede korset mer verdslig enn åndelig; kula ville nemlig dele seg opp langs linjene og bli til skarpe splinter ved kontakt. De svenske kulene drepte på flekken.