Kommentar

USA er inne i en ny borgerkrig. Mange bruker det uttrykket, de fleste i overført betydning, men noen i en åpen betydning. Europa har vanskelig for å ta det alvorlig, selv om Europa har enda større problemer enn USA.

Både den gamle og den nye verden er så opptatt med seg selv at den ene ikke fullt ut forstår hva den andre sliter med.

Verst er det at Europa ikke forstår hva som foregår i USA. Europa forstår ikke Barry the Smug, dvs skyggesiden ved Obama. Europa kan ikke få malt Trump mørk nok og tror på en eller annen magisk effekt: Jo verre Trump, jo sterkere skinner Merkel og Macron.

Den amerikanske borgerkrigen utkjempes av advokater, skriver David P. Goldman, men den er ikke mindre bitter og uforsonlig av den grunn. Slik europeere ikke forstår alvoret i strømmen over Middelhavet, forstår de heller ikke hvor uforsonlig kampen i USA er. Europeere er tilskuere.

Skuddene i Alexandria, Virginia, er et vannskille. USA vil ikke ha igjen 60-tallet, da to Kennedy-brødre og Martin Luther King ble drept. Denne gang er det noen meget ubehagelige spor på venstresiden som har vold som logisk sluttpunkt. Vi finner ikke noe tilsvarende på høyresiden. Vi finner i høyden en kandidat Trump som sier at hvis noen forsøker seg på valgmøtet, så gi dem en på tygga. Det er noe annet, Det er å si, på amerikansk vis: We take not shit.

Det venstresiden og Demokratene har holdt på med i lang tid er noe annet: De har drevet delegitimering av alle republikanske presidenter. Det er når man kjenner historikken at man ser linjene: Ronald Reagan ble fremstilt som en idiot. Han klarte ikke følge med på regjeringsmøtene, og var mer opptatt av godteri. Han sa dumme ting: Som at han ville tilbakekalle atomrakettene, hvis han avfyrte dem ved en feil. Det er først i ettertid Reagan har fått kred for å sin opprustning, som gjorde at sovjeterne måtte kaste inn håndkleet. Da Reagan gikk inn for utplassering av mellomdistanseraketter i Tyskland fremstilte pressen ham som en krigshisser.

Radikaliseringen av de liberale og venstresiden satte inn med Bill Clinton. Clinton var en maktpolitiker av de sjeldne, talentfull, hensynsløs og opportunistisk, og med en usedvanlig lite sympatisk holdning til kvinner. Trump pussy-grab er bare småtteri mot hva Clinton gjorde, helt siden han var guvernør i Arkansas.

Mediene beskyttet Clinton. Han var deres. Han rotet seg opp i alvorlige problemer med Monica Lewinsky. Det er nå tilgitt av mediene. De trekker ikke paralleller mellom Trump og Clinon, kun Nixon. Alt er Watergate, Pentagon-papirene, Deep Throat, lekkasjer og pressens frelsende rolle. Rollene er de samme som den gang: Mediene skal redde oss fra en korrupt president.

A vast rightwing conspiracy

Da Kenneth Starr ble nedsatt som spesialetterforsker av Clinton, fant Hillary opp en forklaring som de liberale har bygget videre på: Hun sa det var bevis for en vast rightwing conspiracy. En enorm høyreorientert sammensvergelse. Tin foil-hat, sier man i USA om den som ser sammensvergelser bak hver busk. Men denne har gått hjem hos de liberale, i den forstand at de ikke anerkjenner at noen kan. utfordre deres versjon.

De liberale blir illiberale

Det er et ytterst dårlig tegn at mennesker som påberoper seg å være liberale ikke liker andre meninger enn deres egne. Helge Lurås kritiserte de «skamløse jentene» i Aftenposten, og fikk tilbake at han «misbrukte» deres meninger. Hvordan kan noe misbruke andre? Man kan misrepresentere, dvs feiloppfatte, fremstille feil. Men disse jentene ville ha monopol på hvordan de skulle oppfattes. Det er en autoritær innstilling.

Denne autoritære holdningene er blitt stadig mer fremtredende blant liberale. De målbæres av mennesker som er superrike og likevel later som de er på de undertryktes side. Det blir for drøyt.

Fenomenet Trump

Trump har sprengt alle rammer for hva liberale kan forestille seg. De hater ham. Ved sin stil og væremåte får han alt til å dreie seg om ham. Mediene tror hele tiden at de får ram på ham, men Trump spretter opp igjen, som en kork. Vanlige mennesker blir trette av å høre om russer-sporet, obstruksjon av lov og rett, eller riksrettssak.

Folk får med seg at de liberale hater Trump, men detaljene blir en sak for innvidde.

Mest advokater, skriver Goldman: The Lawyer’s Civil War

A considerable portion of America’s permanent bureaucracy, including elements of its intelligence community, is engaged in an illegal and unconstitutional mutiny against the elected commander-in-chief, President Donald Trump. Most of the Democratic Party and a fair sampling of the Republican Establishment wants to force Trump out of office, and to this end undertook an entrapment scheme to entice the president and his staff into actions which might be construed after the fact as obstruction of justice.

Begrepet deep state brukes nå som noe selvsagt. Det betyr alle de Obama-lojale innen forvaltningen som er blitt på sine poster  og fortsetter å undergrave presidenten, også aktivt. I norsk presse blir ikke denne siden berørt over hodet. Det norske systemet er allerede fullstendig deep state, det har ingen opposisjon å bekjempe.

Men det har det i i USA. I USA er det fortsatt mange kunnskapsrike, dyktige mennesker, i medier og ved universiteter, som kan sin historie og politiske filosofi. De forstår hva som står på spill.

USA har alltid blitt sammenlignet med Romerriket. Er Trump en Julius Cæsar som må dø? Det er både noe trivielt og skremmende ved at publikum hver kveld sitter og ser på at deres president blir stukket ned og drept på scenen. Fredag kveld ble forestillingen i Central Park forstyrret av aktivister som avbrøt forestillingen.

Et kupp

I den romerske republikken forsvarte man drapet på Cæsar med at de trodde han ville utrope seg selv til konge.

I dagens USA snakkes det om et indre statskupp, mot Trump.

One of the Republican Party’s most distinguished statesmen recently told a closed gathering that a “cold coup” is underway against the president.

Noe lignende har aldri funnet sted i nyere amerikansk historie. Det finnes ikke spor av dette dramaet i norske medier som ikke kan få nok av Trump-hets.

Konstruert

Goldman tegner et scenario som fra en gresk tragedie: Anklagene mot Trump om russer-samarbeid er hentet ut av løse luften. Man gransker/leter etter noe som ikke finnes.

The Trump-Russia collusion story is nonsense, as its disseminators know better than anyone else. The object of the exercise is not to support the innuendo, but to launch an investigation which can provoke the White House into responses that might be construed as illegal. The intelligence leaks involved in framing the story alone are probably sufficient grounds to put several dozen senior officials in federal prison for double-digit terms.

FBI og «tjenestene» lekker og samarbeider med mediene for å undergrave presidenten. Trump hadde trengt en FBI-sjef som gikk etter lekkasjene og fikk stanset dem. Washington har aldri sett lekkasjer på dette nivået. Det minner om en konspirasjon, men en som ikke har noe navn. Goldberg tror at Comey ble sparket fordi han nektet å spille på Trumps lag.

Feil under flukt

Motstanderne håper å drive Trump fra forstanden, så han begår en feil de kan ta han på. De har ingenting på ham, men de håper at han begår en alvorlig feil.

De går etter strupen.

For the moment, the mutineers have the momentum. The Trump administration continues to run on a skeleton staff, with the vast majority of key positions still unoccupied. If my surmise is correct, it was unable to persuade the director of the FBI, the nation’s chief watchdog, to undertake vigorous countermeasures against the mutiny, for example, a comprehensive screening of electronic communications by the reporters who received leaks of classified materials.

Journalistene er som hunder som har fått los, de jager i flokk og er overbevist om at de har ferten av noe. De masserer hverandres egoer, og lekker hvor ensom og alene Trump er. Isolert. Ingen «opplysning» er for vulgær til ikke å bli sitert, som at Trump var så isolert på Midtøsten-reisen at han begynte å trøstespise og kom hjem fet og ulykkelig.

Selvdestruerer

Flere avgåtte ledere, som John Brennan og James Clapper, har ikke lagt skjul på sin forakt og fiendtlighet til Trump. Russer-saken er gjort så stor at Trump-administrasjonen har problemer hvis de skal forsøke å stanse lekkasjene. Kan det fremstilles som obstruksjon av lov og rett? Selv om lekkasjene er ulovlige?

If senior intelligence officials claim to be engaged in counterintelligence investigations against Russian interference in US elections, is it obstruction of justice to investigate their illegal contacts with the media?

Slik kan republikken bli ødelagt innenfra. Noen ganger skulle man tro at USA allerede har kommet langt på den veien.

De to siste dagene har det fått stor oppmerksomhet at Robert Mueller, spesialetterforskeren, er en god venn av Comey, og at han har besatt staben med mennesker som har støttet eller arbeidet for Hillary Clinton.

Det er nesten så alt bare blir mørkere rundt Trump.

Satser alt

Motstanderne har brent broene, skriver Goldberg. De godtar ikke nederlag. Den amerikanske republikken er i fare. Man undres på om faren for politiske attentat på presidenten er en mulighet. Det har skjedd før. Skulle Trump vinne kan det ende med at flere må i fengsel.

Still, it is a moment of great danger for the American Republic. The mutiny has burned its bridges on the beach, and its perpetrators will risk everything to make it succeed. Whatever the outcome, the legitimacy of a political system designed to be litigious and oppositional will be called into question, and the polarization of American opinion will become more rather than less extreme.

Hvor langt tør Trumps motstandere gå?